(I Firda papirutgaven for 01.02.2012 er trykket kortversjonen av dette innlegget. Under er argumentasjonen mer utfyllende).

1. Innledning

Var folkeavstemningen rådgivende eller «rådgivende», var den så jevn at folket reelt ikke har gitt noe svar og hvem er «folket» i Solund? Disse tre spørsmålene er sentrale når kommunestyret den 2. februar skal bestemme seg for om de i sin høringsuttalelse til NVE vil støtte de tre konsesjonssøknadene om vindmølleparker i kommunen eller ikke.

2. Rådgivende eller «rådgivende» folkeavstemning

Statsordningen i Norge er basert på indirekte eller såkalt representativt demokrati hvor folket velger representanter som så fatter beslutninger på vegne av folket. Intet folkevalgt organ i Norge uansett nivå har dermed adgang til å avholde formelt juridisk bindende folkeavstemninger. Et folkevalgt organ kan altså ikke fraskrive seg sitt rettslige og politiske ansvar for de beslutninger som tas ved å skrive ut folkeavstemning.

Fordi rådgivende folkeavstemninger er det eneste lovlige alternativ, har samtlige folkeavstemninger i Norge i moderne tid vært titulert som rådgivende.

Solund kommune opplevde å få sin kommuneplan i retur fra Fylkesmannen fordi han mente at 7 av kommunestyrets 15 medlemmer kunne være inhabile i forhold til spørsmålet om areal for vindkraft. Bruk av folkeavstemning er viktigst i saker hvor det er fare for at folkemeningen ikke gjenspeiles i deres valgte representanter, og i saker som er særlig viktige. Det er en sikkerhetsventil for å ivareta folkestyret. Eksempelvis var det i 1972 klart flertall i Stortinget for EF, men man valgte likevel å foreta folkeavstemning som gav et klart nei flertall.

Vindkraftparkene er et stort og delvis irreversibelt naturinngrep. Nåværende kommunestyre har utvist stor klokskap da de valgte å gjennomføre en såkalt rådgivende folkeavstemning om vindkraft.
I perioden 1970 til 2009 er avholdt 679 lokale folkeavstemninger i Norge. Jeg kjenner ikke til noen eksempler fra denne perioden på lokalt, regionalt eller nasjonalt nivå hvor det organ som har valgt å be om folkets standpunkt i en rådgivende folkeavstemning, ikke har respektert resultatet. Det kan nok ha forekommet spesielt på lokalt nivå, men det er antagelig ytterst uvanlig.

Det er på nasjonalt politisk toppnivå bred politisk enighet om at utfallet av en folkeavstemning skal respekteres, selv om den konstitusjonelt sett ikke er bindende. Riktignok har Senterpartiet ved Enoksen til Rana blad av 23.02.2004 uttalt at han ikke vil akseptere et EU ja på 50,1 %. Poenget er antagelig at man mener at EU innebærer så store endringer i det bestående at man ikke bør gå inn på det uten et tydeligere signal fra folket. Enoksen begrunner sitt standpunkt med at avgjørelsen er av en karakter som etter grunnloven vil kreve 2/3 flertall. Meg bekjent er det imidlertid ingen på nasjonalt politisk toppnivå som har uttalt at de ikke vil respektere et nei – flertall til en betydelig samfunnsendring. I Solund er det et nei flertall til en betydelig samfunnsendring som er tema.

Det er derfor forståelig at miljøvernminister Erik Solheim på NRK radio advarte kommunen mot å trosse en folkeavstemning. Begrepet «rådgivende» folkeavstemning er en ren formalitet knyttet til juridiske finesser ved vår konstitusjon, og ingen realitet. I realiteten er folkeavstemninger bindende. Når noen velger å fri oppfattes det som et seriøst tilbud om ekteskap. Når et kommunestyre som er i sin fulle rett til å avgjøre spørsmålet på egenhånd likevel inviterer folket til folkeavstemning, er det underforstått at folkets røst skal tas på alvor.

Dersom Solund kommunestyre etter å ha spurt om folkets mening velger å ignorere svaret i en så viktig og delvis irreversibel sak som etablering av vindmølleparker og støtter konsesjonssøknadene overfor NVE, skapes sensasjonell politisk historie. Sett fra utsiden vil det fremstå som en svært påfallende tilfeldighet at det skapes ny politisk skandalehistorie i en sak nettopp hvor fylkesmannen tidligere har stilt spørsmål om de folkevalgtes habilitet.

I sitt prinsipprogram for 2009-13 fastslår fremskrittspartiet: «Fremskrittspartiet ser svakheter ved vårt demokrati. Det bør derfor innføres et system der velgerne, gjennom folkeavstemninger, får direkte avgjørende beslutningsrett. Våre representanter skal alltid følge resultatet av en folkeavstemning».

Jeg forutsetter derfor at fremskrittspartiets representanter i kommunestyret uansett stemmer i tråd med resultatet i folkeavstemningen. Hvis kommunestyret velger å gi en høringsuttalelse til NVE som er i strid med resultatet i folkeavstemningen, er det et større problem for demokratiet og dermed en større politisk skandale, enn om en stortingsrepresentant eksempelvis velger å gå på nattklubb eller ikke når han er på utenlandsreise.

3. Var resultatet så jevnt at folkets røst ikke bør telle?

Stemmetallet var henholdsvis 51,6 % imot og 45,9 % for. Differansen er 5,7 %. Det er et klart resultat. I EU avstemningen i 1994 var henholdsvis 52,2 % imot og 47,8 % for. Differansen var 4,4 % som ble ansett som et knapt men likevel klart nei flertall.

Så vidt meg bekjent har kommunestyret ikke på forhånd bekjentgjort hvor stor prosentvis overvekt de krever for at folkets røst ikke skal bli annullert som «dødt løp». Det virker lite tillitvekkende om politikerne etter at valgresultatet foreligger skal fastsette grenser for sensur av folkets røst. Da vil oppstå mistanke om at politikerne setter en grense som medfører at folkets røst annulleres hvis det resultat i folkeavstemningen som kommunestyret på forhånd håpet på, ikke oppnås.

Hvis man først skulle sette krav til størrelsen på stemmeovervekten, ville det vært mer naturlig å snu på flisen. Vindmølleparker vil bety så store delvis irreversible naturinngrep i en kommune som ellers profileres sterkt på turisme og friluftsliv, at man burde kreve et særlig klart flertall for vindmøller for å være sikre på at folket ønsket en så stor endring.

4. Hvem er folket i Solund og hva mener de om vindmøller?

I Solund kommune er det ifølge renovasjonsselskapet NGIR ca. 565 private kunder. Drøyt halvparten (311) er vanlige fastboende husholdninger mens en knapp halvpart (254) er fritidsboliger. Hvis en anslår at 10% av fritidsboligene eies av personer som er bosatt i Solund og dermed hadde stemmerett i vindmøllevalget, er det ca. 229 grunneiere i Solund som ikke var meningsberettiget i folkeavstemningen.

Grunnen til at disse har valgt å skaffe seg fritidseiendom i Solund er typisk at de verdsetter kommunens spesielt gode rekreasjonskvaliteter og jomfruelige skjærgård. For disse vil vindmøller ikke være noen fordel. Ut fra formålet disse har med å være i Solund, er det høyst sannsynlig at de aller fleste av de i denne gruppen som hadde funnet det bryet verdt å stemme, ville stemme imot.

Den som tviler på det kan gå gjennom listen: «Nei til vindmøller i Solund» og vil da se at mange av de knapt 500 navnene på listen er personer som eier eller har tilknytning til fritidsboliger i Solund.
Man kan mene at personer som bor i kommunen på helårsbasis bør være mer meningsberettiget enn personer som bare er grunneiere og i Solund i sin fritid, fordi helårsboende er mer opptatt av kommunens totale tjenestetilbud og dermed lettere kan vurdere nytten av vindmølleselskapenes økonomiske løfter. Men er det rimelig at ca. 229 grunneiere er totalt uten innflytelse i et spørsmål som kan være avgjørende for om det blir vindmølleparker eller ikke og som kan gå direkte på rekreasjonskvaliteten og dermed poenget med å være grunneier i Solund?

Etter Plan- og bygningsloven har grunneiere nøyaktig samme rettigheter og dermed rettssikkerhet uavhengig av om de er bosatt i den kommune eiendommen ligger i eller ikke. Tradisjonelt sett er Høyre og framskrittspartiet kjent for å verne om grunneieres interesser. Selv om det muligens ikke er juridiske hindringer i veien for å også gi grunneiere som ikke bor i kommunen stemmerett, kan det være flere gode grunner som tilsier at man velger at bare kommunens egne innbyggere gis stemmerett i en slik folkeavstemningen. Men om kommunestyret i sin vurdering velger å se helt bort fra denne gruppen fremstår det som diskriminering. Vil kommunen være bekjent av en slik diskriminering? Kommunens troverdighet i forhold til ønsket om å øke områdets aktualitet for rekreasjon og turisme vil blant annet avhenge av hvordan man behandler de som allerede har valgt å satse store summer på å tilbringe fritid i Solund. En slik diskriminering fremstår heller ikke som særlig inkluderende.

Den stemmeberettigede delen av folket i Solund har gitt et klart nei til vindmøller. Når man hever blikket noe og også tar hensyn til den del av folket i Solund som er grunneiere men ikke stemmeberettigede, fremstår det som høyst sannsynlig at folket i Solund med et stort flertall ikke ønsker vindmøller.

5. Konklusjon

Folket i Solund har gitt et klart svar om at de ikke ønsker vindmøller. Folkeavstemningen er i tråd med vår statsforfatning juridisk sett formelt ikke bindende for kommunestyret. Like sikkert er at det er bred politisk enighet om at slike avstemninger er reelt bindende, fordi det vil være politisk skandale om man ber om folkets syn og deretter ignorerer det. Spesielt ille er det om det skapes inntrykk av at folkeavstemningen var et strategisk trekk for å oppnå sterkere legitimitet for beslutningen, og man velger å ignorere den om den gir et annet resultat enn det man ønsket da folkeavstemning ble besluttet.

Å arrangere folkeavstemning er risikabelt. Det kan ikke reverseres. Idet folkeavstemning er besluttet er «katten sluppet ut av sekken». Det er ikke sikkert at den vil inn igjen. Kommunestyret bør forholde seg til det klare resultatet som foreligger i stedet for å late som om kommunestyret fremdeles kan avgjøre spørsmålet etter eget forgodtbefinnende.

Dersom kommunen velger å gi positiv anbefaling til NVE for de tre konsesjonssøknadene selv om folket er klart imot, vil sakens underliggende fakta uansett være kjent for NVE. NVE vil måtte vurdere saken på selvstendig grunnlag, og vil trolig måtte konkludere med at kommunens anbefaling er udemokratisk og dermed ikke kan ansees som en ordinær positiv anbefaling fra en kommune.

Etter mitt syn har kommunen alt å tape på en eventuell positiv anbefaling. De risikerer å tape folkets tillit og anseelse i Solund og å oppnå herostratisk berømmelse ved å bli et av ytterst få eksempler fra nyere tid på at resultatet i en folkeavstemning har blitt ignorert. I kjølvannet av dette risikerer man at fokuset på sakens habilitetsaspekter fortsetter og at saken anvendes som argument for at kommuner bør være av en viss størrelse for å kunne forvalte på hensiktsmessig måte.

Jeg tror kommunestyret velger å ikke anbefale de tre søknadene overfor NVE og at kommunestyret dermed foretar en like klok avgjørelse som da de besluttet å iverksette folkeavstemning i saken.

Martin Søfteland
jurist