Jeg er en utflytterungdom og jeg har alltid tenkt at jeg skal være en av de som flytter tilbake. Jeg vil en dag være en del av den positive statistikken. Jeg snakker om å vende tilbake til tjukkeste «huttiheita» og samtidig finne drømmejobben som trenger min kompetanse. Dette er nok det største dilemmaet for utflyttet ungdom fra Sogn og Fjordane; vi har en iboende tiltrekningskraft til våre røtter (fjord og fjell), men samtidig ser vi dystert på mulighetene som venter på oss. Ikke nok med at vi selv er skeptiske, vi blir også bombardert med medieoppslag om hvor lite attraktivt det er, yrkesmessig, å bosette seg i Sogn og Fjordane. Noen går så langt i å anbefale ungdom å holde seg vekke fra Sogn og Fjordane om man ønsker å gjøre noe av seg. Lave bolig- og tomtepriser er ikke nok, fjorden er ikke nok, fjellene er ikke nok, familie er ikke nok. Vi trenger jobber som gir oss bruk for den 5 år lange utdannelsen vi i utgangspunktet flyttet for å skaffe oss. Fem år på universitet eller høyskole betyr at vi forventer faktisk å bruke den kunnskapen vi har tilegnet oss.

Er det ikke slik at Sogn og Fjordane har lavest arbeidsledighet i hele Norge? Er det ikke slik, som det hevdes i filmen om Framtidsfylket, at arbeidsgivere sliter med å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft? Jo, det er slik, ironisk nok. Mine spørsmål er; Hvor hardt jobber bedriftene for å synliggjøre seg? Har ”taperfylket” gjort en god nok innsats hva gjelder omdømmebygging og å vise at her fins det så mye mer enn vakker natur, jordbruk og vikarstillinger? Det er mulig det, men det er sabla vanskelig å se! Det eneste som virkelig er synlig er all kranglingen internt i fylket om veier, sykehus, vindmøller etc., og det er jo mer egnet til å skremme folk vekk enn å tiltrekke seg folk. Problematikken rundt ”kranglefylket” ble tatt opp i to ulike innlegg i Firda 4. februar og understreker nok en gang at kranglingen over lokale saker kan potensielt hindre eventuelle tilflyttere til å takke ja til en fremtid i Sogn og Fjordane.
Det er ikke noe nytt at primærnæringene sliter og antall arbeidsplasser i servicenæringen ikke er stor nok til å kompensere for tapet. Satsing på innovasjon, utvikling og entreprenørskap står høyt på listen til både KRD og fylkeskommunen. Fylkeskommuner i distrikts Norge har, i motsetning til fylkeskommuner i nærmere tilknytning Oslo, erfaringsmessig mye større mulighet til å påvirke egen utvikling. Men hva gjøres for å tiltrekke dem med høyere utdanning og spennende kompetansefelt? Er ikke det det som er målet til Sogn og Fjordane? Satsing i turistnæringen og busser fulle med knipseklare utlendinger er vel og bra, men det er ungdommene og de som slår seg ned her for godt som vil bidra til å holde folketallet og den varige verdiskapningen oppe.
I en annonse i Firda 4. februar lokket Framtidsfylket med invitasjon til næringslivsmesse i Bergen og Trondheim og skriver at ”næringslivet i Sogn og Fjordane blomstrar”. Her innrømmes det også nettopp det jeg prøver å understreke i dette innlegget, at selv ikke de fra Sogn og Fjordane vet hvilke muligheter som fins. Dette er tiltak som uten tvil må satses videre på, men jeg lurer på hvorfor Framtidsfylket vurderte det hensiktsmessig å hoppe over Oslo? Det bor gjerne ikke nok vestlendinger her? Det er jo tross alt lengre vekke enn Bergen og Trondheim og desto vanskeligere å rekruttere ungdommer hjem! Forklaringen var denne: det var for krevende å stille på tre messer og Oslo måtte vike. For krevende. Smak litt på den og så kan Framtidsfylket vurdere om det ikke vil bli enda mer krevende å finne potensielle ungdommer som ønsker en karriere i det ”fremtidsrettede fylket” hvis de ikke stiller med stands også her! For meg kan det virke som at næringslivet i Sogn og Fjordane rett og slett ikke orker ta seg bryet med å vise seg frem. Det vil straffe seg, for selv ikke naturvante vestlandsungdommer kan snuse seg frem til muligheter vi ikke vet eksisterer. Senest onsdag 8. februar kunne man lese i Firda om hvor dårlig bedrifter i fylket er på å tiltrekke seg lokale ungdom. De blir snappet opp fra andre fylker som er mer på hugget.

Det er på tide at Sogn og Fjordane viser andre sider ved seg selv. For jovisst er det vakkert, men det betaler ikke våre lønninger eller gir særlig mange av oss jobbmuligheter. Et variert, attraktivt og synlig jobbmarked er avgjørende for vår vurdering av hvor vi ønsker å slå oss ned for godt.
Det er ikke bare jeg som syns det er vanskelig å se mulighetene som lurer mellom fjord og fjell. Mine søsken, mine barndomsvenner og mine medstudenter er like mye i tvil som jeg. Innerst i hjerteroten er det en drøm om å gi barna våre den samme trygge og nasjonalromantiske oppveksten som vi selv fikk. For de fleste av oss forblir det en drøm fordi vi ikke blir eksponert for de mulighetene som venter og som Sogn og Fjordane i aller høyeste grad er tjent med at vi griper. Det er mulig vi ikke har lett godt nok, men når den største utfordringen til Sogn og Fjordane er fraflytting, ja da bør det satses desto hardere på å markedsføre hva fylket kan tilby høyt utdannet ungdom som er lystne på muligheter. Muligheter som også kan måle seg med resten av landet.
Jeg vil jo hjem til grønt gress, gårder, sauer på beite, frisk luft og familien. Men ikke minst vil jeg ha en jobb som betaler studielån, boliglån og en jobb hvor jeg kan bruke mine kunnskaper. Jeg vil også hjem for å vise mine skeptiske medstudenter ved UiO at jo, det er mulig å bo i Sogn og Fjordane og få hele pakken: drømmejobben og naturen. Hvis Sogn og Fjordane viser meg den muligheten flytter jeg mer enn gjerne hjem.

Benedicte Søgnen Bendiksen, Oslo. Utflyttet Gaulværing. Masterstudent i samfunnsgeografi, UiO.