Viser arkivet for stikkord lofoten

Røyst for havet!

Årets tema på Forskingsdagane som blir arrangert av Universiteta og Høgskulane kring om i landet (18-29 september), tek for seg hav og vatn, som dekker 70 % av jordoverflata. Den er grunnlag for alt liv, med den fengande tittelen: «Eit hav av moglegheiter». Det kan høyrast optimistisk ut. Fokuset vert å syne fram korleis forskarar ved dei ulike utdanningsinstitusjonane driv aktiv forsking av havet med det biologiske mangfaldet og synleggjer kva potensial forskinga har til å utvide kunnskapen om det biologiske mangfaldet, om påverknaden på miljøet og ikkje minst klimaet. Slike emne er ikkje berre til pynt.
Les meir…

Splitter Miljøpartiet De Grønne miljøvelgerne?

Miljøpartiet De Grønne møter stadig påstander om at vi som parti splitter miljøvelgerne, og at det vil være skadelig for miljøpolitikken om vi bidrar til at SV og Venstre havner under sperregrensen ved stortingsvalget i september.

Jeg mener innvendingen er absurd, ettersom det er SV, Venstre og til dels KrF som effektivt har splittet miljøvelgerne de siste 20 årene i hhv. sosialistisk, liberalistisk og kristendemokratsike blokker. Disse partiene har forvaltet miljøvelgernes tillit i to tiar og har deltatt i samtlige regjeringer siden 2001 uten å ha mye å vise for det. Vestre skryter av hvordan de bidro til at Bondevik gikk av på gasskraftsaken i 2000, og SV peker på fredningen av Lofoten og Vesterålen som en seier. Men gasskraftverkene ble likefullt bygd, og Ap og Sp tar omkamp om oljeboring i Nord på tross av SVs innvendinger. Begge partier har vært med å forvalte oljeutvinningen på norsk sokkel i regjering, og signert budsjetter med enorme statlige investeringer i fossil energi. I samme periode har fornybar energi blitt neglisjert om vi sammenligner oss med andre nordiske land. De store investeringene i samferdsel har gått til vei, og CO2 utslippene har ikke gått ned (43,1 mill. tonn i 2001, 44,2 mill. tonn i 2011 – kilde: SSB).

SV og Venstre er begge partier som har en markert ideologisk profil som de i senere tid har forsøkt å rendyrke ytterligere. Denne utviklingen er antageligvis en reaksjon på sviktende oppslutning, og at yngre krefter slipper til. Audun Lysebakken med sin revolusjonære fortid og Unge Venstres liberalistiske «kupp» i moderpartiets programprosess er sikkert populære hos henholdsvis sosialister og liberalister, men er egnet til å skremme mer moderate miljøvelgere vekk fra disse partiene. KrFs miljøkredibilitet stammer også fra kabinettspørsmålet om gasskraftsaken i 2000, men partiet «glemmer» å kommunisere at det var hovedsakelig Venstre som presset dette i gjennom, i likhet med det meste av miljøpolitikken KrF har tatt æren for i regjering. KrF er uansett svært dårlig egnet til å være et samlende miljøparti, ettersom store velgergrupper har sterke antipatier overfor partiet.

SV og Venstre har hatt en klar miljøprofil, men dette kan ha ført til at Arbeiderpartiet og Høyre har nedprioritert miljø- og klimasaken når de har samarbeidet med disse partiene. Det har vært ødeleggende for prioriteringen av klimaspørsmålet i de siste regjeringene at Arbeiderpartiet og Høyre har overlatt det å løfte klimaspørsmålet til miljøpartiene i valgkampene. Selv har de nedprioritert disse sakene til fordel for de vante lovnadene om mer velferd og mer penger i lommeboka til hver enkelt. SV og Venstre har ikke klart å stille AP og Høyre til veggs i klimaspørsmålet på tross av all retorikk. Det har vist seg at det har vært andre mer ideologisk vektede saker som har fått forrang i de interne forhandlingene. Som for eksempel SVs «veto» mot at norske styrker skulle operere sør i Afghanistan.

Miljøpartiet De Grønne kan ikke ta på seg skylden for å splitte miljøvelgerne. De er allerede splittet! De Grønnes visjon er tvert imot å skape en plattform for å samle alle miljøvelgere under én fane. I programprosessen har vi vært bevisste på at det er klimaspørsmålet og miljøpolitikken som skal være det viktigste, og avvist forslag med tung ideologisk slagside mot enten venstre eller høyre. Miljøpartiet De Grønnes ideologiske fundament er uansett løsrevet den tradisjonelle høyre/venstre aksen i økonomisk politikk, i stedet fremmes et perspektiv der vi tar hensyn til jordas begrensede ressursgrunnlag og behovet for bærekraftig utvikling i alle sektorer. Vern av økosystemene og livsgrunnlaget på jorda er summen av vår ideologi, fordi det er fremtida som er viktigst og fordi livsvilkårene for våre barn og barnebarn er minst viktig som vår velferd og kjøpekraft i dag.

Tor Øyvind Westbye
Fylkesleder i Sogn og Fjordane MDG

Det store miljøSViket

Den globale oppvarminga er vår tids største utfordring. Venstre vil ta steget over i lågutsleppssamfunnet og gjere Noreg om til ein føregangsnasjon på klimaområdet.

Mange av oss var særs uroa då dei raudgrøne kom til makta etter valet i 2005. Med det ideologiske utgangspunktet til dei tre nye regjeringspartia (eller for somme: Mangelen på dette) stod det klart at Noreg no ville verte ført i ei anti-liberal og lite nyskapande retning. Men på eitt område var det likevel mogleg å ikkje vere fullt så uroa: Klima og miljø. Rett nok er Arbeidarpartiet verste guten i klassen på dette området – og Senterpartiet kunne knappast brydd seg mindre – men det var von om at i det minste SV ville våge å styre den raudgrøne skuta i klimavenleg retning. Partiet har jo gjennom åra i opposisjon markert seg som eit standhaftig og progressivt miljøparti. Vonbrotet var difor desto større då det synte seg at eit samla regjeringskollegium har gjeve blanke blaffen.

Lat meg først slå fast utgangspunktet til regjeringa: Dei raudgrøne har reint fleirtal og kan gjere akkurat kva dei vil på Stortinget. Vidare har dei hatt meir pengar til rådvelde enn noka anna regjering i norsk historie – dei enorme krisepakkane kjem i tillegg. Og sist men ikkje minst: Dei har hatt meir kunnskapar om klimaendringane enn noka anna regjering. Lat meg vidare slå fast fasiten: Norske klimautslepp har aldri vore høgare enn under dei raudgrøne, og dei har aldri auka meir enn i inneverande regjeringsperiode.

Kvar på vegen gjekk det gale? Den første feilen SV gjorde var nok å gå til sengs med Ap og LO – den mest daudbringande kombinasjonen i norsk klimapolitikk. Vidare er det sjølvsagt slik at SV har vunne nokre miljøslag gjennom dei siste fire åra. Problemet er berre at tapslista er så mykje, mykje lengre.

Det mest openberre sviket er sjølvsagt «månelandinga» på Mongstad. CO2-reinsing av gasskraftverket skulle vere på plass frå dag éin – lova SV på tru og ære. Planen er no utsett til dag eittusenfirehundreogtrettiéin, om den ikkje vert utsett på ny. Planane om reinsing på Kårstø vart utsett i same handvending. Og når ein først er inne på CO2-utslepp: Dei kvotene Noreg faktisk har til overs har regjeringa no gått inn for å selje til andre land – slik at dei totale utsleppa ikkje går ned. Kvotene burde i staden vore sletta.

Mange har fått det verre under den raudgrøne regjeringa, men éin industri har levd livets glade dagar: Oljeindustrien. Regjeringa har rundhåna delt ut 178 leiteløyve til oljeselskapa, noko som er ein solid noregsrekord. Dessutan har dei sårbare havområda i Barentshavet og utanfor Jan Mayen for første gong vorte opna for petroleumsindustri. Dette kjem på toppen av regjeringa (Statoil) sine investeringar i det ekstremt forureinande oljesandprosjektet i Canada.

Av plassomsyn vil eg til sist nøye meg med å nemne skrinlegginga av 9 av 10 vindmølleprosjekt, motstanden mot etablering av ei ordning med grøne sertifikat – som ville sett fart i utviklinga av fornybar energi – samt utsetjinga av Ringeriksbana – som ville korta ned reisetida mellom Oslo og Bergen med ein time og lagt grunnlaget for høgfartsbane. Og sist, men ikkje minst: Klimaforliket på Stortinget, der SVs Inga Marte Thorkildsen fekk i oppgåve å prute ned Venstre, KrF og Høgre sine ambisiøse og klimavenlege framlegg, til føremon for regjeringa sitt stusselege førsteutkast. Heldigvis fekk vi pressa regjeringa til å vedta meir ambisiøse mål og konkrete tiltak enn dei først kom med.

Alt er likevel ikkje heilsvart. Den 9. juli vart det gjeve finansiering til opninga av 4 nye vindmølleparkar. Dette er veldig bra! Det skal likevel seiast at finansieringa ikkje kom på plass før regjeringa fekk ei finanskrise i fanget som gav høve til å dele ut meir midlar. For øvrig vart det gjeve finansiering til heile 16 vindmølleparkar under førre Venstre-regjering.

Denne mangelen på miljøsatsing er ein av dei viktigaste grunnane til at Noreg treng ei ny regjering, ei regjering som vågar å ta klimautfordringa på alvor og å ta radikale grep i miljøpolitikken. Ei slik regjering får ein berre med eit stort Venstre. Kan vi likevel hevde å ha meir truverde enn SV i miljøpolitikken? Ja, det vil eg definitivt seie. Venstre har tidlegare synt at vi er viljuge til å setje regjeringsdeltaking på spel i viktige miljøsaker. Vi har tidlegare gått av på grunn av forureinande gasskraftkraftverk (sentrumsregjeringa, år 2000), og vi seier nei til å sitje i ei regjering som opnar for oljeverksemd utanfor Lofoten og Vesterålen. I tillegg har våre føretrukne samarbeidspartnarar Høgre og KrF synt seg å vere langt meir miljøvenlege enn Arbeidarpartiet, sist gjennom klimaforliket i Stortinget. I alle tilfelle vil Venstre aldri selje miljøsjela si for å klamre seg fast til statsrådslimousinane. Det er meir enn ein kan seie om SV.

Miljø- og klimapolitikken er for viktig til å la dei raudgrøne administrere landet i fire nye år. Difor vonar eg du vil gje meg og Venstre høve til å ta dei grepa som må til i neste stortingsperiode.

Gunvald Ludvigsen
Stortingsrepresentant og 1. kandidat for Sogn og Fjordane Venstre