Viser arkivet for stikkord om

dette er ikkje deponi, det er brakking av ein fjord.

No kjem dei. Er du klar? Som ein ulveflokk ser eg dei kjem, med tunga hengande ut kjeften og set skremsel i folket som står i deira veg. Tida er tydelegvis inne til å setje i gang sitt spel for å få tak på bytte dei har sett seg ut. Politikarane ser tida inne til å vise seg fram og vise sitt standpunkt som dei har holdt skjult til no. Og det er mange dei har fått med seg på laget slik at dei verkar ganske så seierssikre. No kjem dei fram ein etter ein. Som glupske ulvar kjem dei. Med meir eller mindre saklege argument køyrer dei på. Taktikken med val av tidspunkt er nøye planlagt for no er det snart valtid og deira tåkeoperasjon ser ut til å bera frukter.
Alle veit at det i krig er viktig å inneha overaskingsmomentet. Ja, ja- overrasking var vel ikkje heilt dekkande. Mange har nok tenkt at dette skulle køyrast fram som ein valkampsak. Men det som er den store overaskinga er nok at den store tåkeleggingsstrategien ser ut til å ha lukkast. For kven kan vel ha så mykje imot ein deponering av noko så ufarleg som stein i ”ein fjord som er som skapt for deponering av steinmassar.” ( Og til og med har godt av å ligge der…… som ein minister greidde å få lira ut av seg på den statlege fjernsynskanalen i den beste sendetida)
No trur eg det er på tide å få fram litt sanning når det gjeld denne deponeringa. Hadde det vore berre noko stein som skulle deponerast, så hadde det kanskje vore greitt, men her er det ikkje steinen som skremmer. Sjølv om mengda er kollosal med mange tonn i minuttet, er det ikkje det som er det verste, men alle dei tonna (1000kg) med sterk konsentrert syre som kvar time skal dumpast i fjorden for å få steinmassane til å synke fort nok. Resultatet av denne syredumpinga er det som skremmer mest. Difor er det ikkje rart at dette må tåkeleggast. For resultatet av denne massive dumpinga er brakking av ein fjord. Som bonde veit eg litt om kva brakking er, og eg veit litt om reglane for brakking. Slik at denne utryddinga av alt liv i det aktuelle område skal skåne anna liv som utilsikta blir berørt. Men i Førdefjorden skal det visst bli fritt fram. Han som satte himmel og jord i bevegelse for å få vekk kraftmastene i heimbygda si og som ikkje visste kor ille stoda var for vegane utover mot Vevring, han står fram som den fremste talsmannen for denne brakkinga av vår kjære og livgjevande fjord. Og det kan han trygt gjere fordi han snakkar om noko så ufarleg som deponi av stein. Ikkje om utrydding av alt liv i fjorden for dei kommande generasjonar. Dette må ikkje dei jagande ulvane lenger få lov til å gjera. Vi må byrja bruke det rette ordet for det som er iferd med å skje. Det er ikkje deponering, men utrydding av alt liv i fjorden vår. Dette høyrest so voldsomt ut at folk trur me overdriv. Viss folk får lov til å tru det, har tåkelegginga lukkast. Difor må vi ikkje stoppa med å fortelje at det er brakking av ein fjord det er snakk om. Så la oss no få slutt på alt pratet om deponering av steinmassar. La oss sei det som det er: dette er brakking av fjorden vår. Utrydding av alt liv i fjorden vår. Vi som veit korleis stoda er her ute vil sei nei til denne brakkinga, ikkje berre fordi den er skjemmande, men den er øydeleggande for alt liv i fjorden vår. Alt liv i fjorden skal utryddast.

Rådgivende eller "rådgivende" vindmølleavstemning i Solund

(I Firda papirutgaven for 01.02.2012 er trykket kortversjonen av dette innlegget. Under er argumentasjonen mer utfyllende).

1. Innledning

Var folkeavstemningen rådgivende eller «rådgivende», var den så jevn at folket reelt ikke har gitt noe svar og hvem er «folket» i Solund? Disse tre spørsmålene er sentrale når kommunestyret den 2. februar skal bestemme seg for om de i sin høringsuttalelse til NVE vil støtte de tre konsesjonssøknadene om vindmølleparker i kommunen eller ikke.

2. Rådgivende eller «rådgivende» folkeavstemning

Statsordningen i Norge er basert på indirekte eller såkalt representativt demokrati hvor folket velger representanter som så fatter beslutninger på vegne av folket. Intet folkevalgt organ i Norge uansett nivå har dermed adgang til å avholde formelt juridisk bindende folkeavstemninger. Et folkevalgt organ kan altså ikke fraskrive seg sitt rettslige og politiske ansvar for de beslutninger som tas ved å skrive ut folkeavstemning.

Fordi rådgivende folkeavstemninger er det eneste lovlige alternativ, har samtlige folkeavstemninger i Norge i moderne tid vært titulert som rådgivende.

Solund kommune opplevde å få sin kommuneplan i retur fra Fylkesmannen fordi han mente at 7 av kommunestyrets 15 medlemmer kunne være inhabile i forhold til spørsmålet om areal for vindkraft. Bruk av folkeavstemning er viktigst i saker hvor det er fare for at folkemeningen ikke gjenspeiles i deres valgte representanter, og i saker som er særlig viktige. Det er en sikkerhetsventil for å ivareta folkestyret. Eksempelvis var det i 1972 klart flertall i Stortinget for EF, men man valgte likevel å foreta folkeavstemning som gav et klart nei flertall.

Vindkraftparkene er et stort og delvis irreversibelt naturinngrep. Nåværende kommunestyre har utvist stor klokskap da de valgte å gjennomføre en såkalt rådgivende folkeavstemning om vindkraft.
I perioden 1970 til 2009 er avholdt 679 lokale folkeavstemninger i Norge. Jeg kjenner ikke til noen eksempler fra denne perioden på lokalt, regionalt eller nasjonalt nivå hvor det organ som har valgt å be om folkets standpunkt i en rådgivende folkeavstemning, ikke har respektert resultatet. Det kan nok ha forekommet spesielt på lokalt nivå, men det er antagelig ytterst uvanlig.

Det er på nasjonalt politisk toppnivå bred politisk enighet om at utfallet av en folkeavstemning skal respekteres, selv om den konstitusjonelt sett ikke er bindende. Riktignok har Senterpartiet ved Enoksen til Rana blad av 23.02.2004 uttalt at han ikke vil akseptere et EU ja på 50,1 %. Poenget er antagelig at man mener at EU innebærer så store endringer i det bestående at man ikke bør gå inn på det uten et tydeligere signal fra folket. Enoksen begrunner sitt standpunkt med at avgjørelsen er av en karakter som etter grunnloven vil kreve 2/3 flertall. Meg bekjent er det imidlertid ingen på nasjonalt politisk toppnivå som har uttalt at de ikke vil respektere et nei – flertall til en betydelig samfunnsendring. I Solund er det et nei flertall til en betydelig samfunnsendring som er tema.

Det er derfor forståelig at miljøvernminister Erik Solheim på NRK radio advarte kommunen mot å trosse en folkeavstemning. Begrepet «rådgivende» folkeavstemning er en ren formalitet knyttet til juridiske finesser ved vår konstitusjon, og ingen realitet. I realiteten er folkeavstemninger bindende. Når noen velger å fri oppfattes det som et seriøst tilbud om ekteskap. Når et kommunestyre som er i sin fulle rett til å avgjøre spørsmålet på egenhånd likevel inviterer folket til folkeavstemning, er det underforstått at folkets røst skal tas på alvor.

Dersom Solund kommunestyre etter å ha spurt om folkets mening velger å ignorere svaret i en så viktig og delvis irreversibel sak som etablering av vindmølleparker og støtter konsesjonssøknadene overfor NVE, skapes sensasjonell politisk historie. Sett fra utsiden vil det fremstå som en svært påfallende tilfeldighet at det skapes ny politisk skandalehistorie i en sak nettopp hvor fylkesmannen tidligere har stilt spørsmål om de folkevalgtes habilitet.

I sitt prinsipprogram for 2009-13 fastslår fremskrittspartiet: «Fremskrittspartiet ser svakheter ved vårt demokrati. Det bør derfor innføres et system der velgerne, gjennom folkeavstemninger, får direkte avgjørende beslutningsrett. Våre representanter skal alltid følge resultatet av en folkeavstemning».

Jeg forutsetter derfor at fremskrittspartiets representanter i kommunestyret uansett stemmer i tråd med resultatet i folkeavstemningen. Hvis kommunestyret velger å gi en høringsuttalelse til NVE som er i strid med resultatet i folkeavstemningen, er det et større problem for demokratiet og dermed en større politisk skandale, enn om en stortingsrepresentant eksempelvis velger å gå på nattklubb eller ikke når han er på utenlandsreise.

3. Var resultatet så jevnt at folkets røst ikke bør telle?

Stemmetallet var henholdsvis 51,6 % imot og 45,9 % for. Differansen er 5,7 %. Det er et klart resultat. I EU avstemningen i 1994 var henholdsvis 52,2 % imot og 47,8 % for. Differansen var 4,4 % som ble ansett som et knapt men likevel klart nei flertall.

Så vidt meg bekjent har kommunestyret ikke på forhånd bekjentgjort hvor stor prosentvis overvekt de krever for at folkets røst ikke skal bli annullert som «dødt løp». Det virker lite tillitvekkende om politikerne etter at valgresultatet foreligger skal fastsette grenser for sensur av folkets røst. Da vil oppstå mistanke om at politikerne setter en grense som medfører at folkets røst annulleres hvis det resultat i folkeavstemningen som kommunestyret på forhånd håpet på, ikke oppnås.

Hvis man først skulle sette krav til størrelsen på stemmeovervekten, ville det vært mer naturlig å snu på flisen. Vindmølleparker vil bety så store delvis irreversible naturinngrep i en kommune som ellers profileres sterkt på turisme og friluftsliv, at man burde kreve et særlig klart flertall for vindmøller for å være sikre på at folket ønsket en så stor endring.

4. Hvem er folket i Solund og hva mener de om vindmøller?

I Solund kommune er det ifølge renovasjonsselskapet NGIR ca. 565 private kunder. Drøyt halvparten (311) er vanlige fastboende husholdninger mens en knapp halvpart (254) er fritidsboliger. Hvis en anslår at 10% av fritidsboligene eies av personer som er bosatt i Solund og dermed hadde stemmerett i vindmøllevalget, er det ca. 229 grunneiere i Solund som ikke var meningsberettiget i folkeavstemningen.

Grunnen til at disse har valgt å skaffe seg fritidseiendom i Solund er typisk at de verdsetter kommunens spesielt gode rekreasjonskvaliteter og jomfruelige skjærgård. For disse vil vindmøller ikke være noen fordel. Ut fra formålet disse har med å være i Solund, er det høyst sannsynlig at de aller fleste av de i denne gruppen som hadde funnet det bryet verdt å stemme, ville stemme imot.

Den som tviler på det kan gå gjennom listen: «Nei til vindmøller i Solund» og vil da se at mange av de knapt 500 navnene på listen er personer som eier eller har tilknytning til fritidsboliger i Solund.
Man kan mene at personer som bor i kommunen på helårsbasis bør være mer meningsberettiget enn personer som bare er grunneiere og i Solund i sin fritid, fordi helårsboende er mer opptatt av kommunens totale tjenestetilbud og dermed lettere kan vurdere nytten av vindmølleselskapenes økonomiske løfter. Men er det rimelig at ca. 229 grunneiere er totalt uten innflytelse i et spørsmål som kan være avgjørende for om det blir vindmølleparker eller ikke og som kan gå direkte på rekreasjonskvaliteten og dermed poenget med å være grunneier i Solund?

Etter Plan- og bygningsloven har grunneiere nøyaktig samme rettigheter og dermed rettssikkerhet uavhengig av om de er bosatt i den kommune eiendommen ligger i eller ikke. Tradisjonelt sett er Høyre og framskrittspartiet kjent for å verne om grunneieres interesser. Selv om det muligens ikke er juridiske hindringer i veien for å også gi grunneiere som ikke bor i kommunen stemmerett, kan det være flere gode grunner som tilsier at man velger at bare kommunens egne innbyggere gis stemmerett i en slik folkeavstemningen. Men om kommunestyret i sin vurdering velger å se helt bort fra denne gruppen fremstår det som diskriminering. Vil kommunen være bekjent av en slik diskriminering? Kommunens troverdighet i forhold til ønsket om å øke områdets aktualitet for rekreasjon og turisme vil blant annet avhenge av hvordan man behandler de som allerede har valgt å satse store summer på å tilbringe fritid i Solund. En slik diskriminering fremstår heller ikke som særlig inkluderende.

Den stemmeberettigede delen av folket i Solund har gitt et klart nei til vindmøller. Når man hever blikket noe og også tar hensyn til den del av folket i Solund som er grunneiere men ikke stemmeberettigede, fremstår det som høyst sannsynlig at folket i Solund med et stort flertall ikke ønsker vindmøller.

5. Konklusjon

Folket i Solund har gitt et klart svar om at de ikke ønsker vindmøller. Folkeavstemningen er i tråd med vår statsforfatning juridisk sett formelt ikke bindende for kommunestyret. Like sikkert er at det er bred politisk enighet om at slike avstemninger er reelt bindende, fordi det vil være politisk skandale om man ber om folkets syn og deretter ignorerer det. Spesielt ille er det om det skapes inntrykk av at folkeavstemningen var et strategisk trekk for å oppnå sterkere legitimitet for beslutningen, og man velger å ignorere den om den gir et annet resultat enn det man ønsket da folkeavstemning ble besluttet.

Å arrangere folkeavstemning er risikabelt. Det kan ikke reverseres. Idet folkeavstemning er besluttet er «katten sluppet ut av sekken». Det er ikke sikkert at den vil inn igjen. Kommunestyret bør forholde seg til det klare resultatet som foreligger i stedet for å late som om kommunestyret fremdeles kan avgjøre spørsmålet etter eget forgodtbefinnende.

Dersom kommunen velger å gi positiv anbefaling til NVE for de tre konsesjonssøknadene selv om folket er klart imot, vil sakens underliggende fakta uansett være kjent for NVE. NVE vil måtte vurdere saken på selvstendig grunnlag, og vil trolig måtte konkludere med at kommunens anbefaling er udemokratisk og dermed ikke kan ansees som en ordinær positiv anbefaling fra en kommune.

Etter mitt syn har kommunen alt å tape på en eventuell positiv anbefaling. De risikerer å tape folkets tillit og anseelse i Solund og å oppnå herostratisk berømmelse ved å bli et av ytterst få eksempler fra nyere tid på at resultatet i en folkeavstemning har blitt ignorert. I kjølvannet av dette risikerer man at fokuset på sakens habilitetsaspekter fortsetter og at saken anvendes som argument for at kommuner bør være av en viss størrelse for å kunne forvalte på hensiktsmessig måte.

Jeg tror kommunestyret velger å ikke anbefale de tre søknadene overfor NVE og at kommunestyret dermed foretar en like klok avgjørelse som da de besluttet å iverksette folkeavstemning i saken.

Martin Søfteland
jurist

Frå radikal gymnasiast til NHO-blåruss

Det er godt mogeleg at Næringslivets Hovudorganisasjon (NHO) har gjort eit skikkleg scoop ved å tilsette Firda sin nyleg avgåtte sjefredaktør Jan Atle Stang som ny regiondirektør. Som avislesar håpar eg neste sjefredaktør sørgar for at Firda vert ei meir maktkritisk avis!

Jan Atle Stang har på ingen måte valt minste motstands veg for å bli regiondirektør i NHO: Oppvaksen i Stongfjorden, raddis på Førde Gymnas, sjølproletarisering som tømrar, studietid, back-packing i Sør-Amerika, lærarjobb og journalist- og redaktørkarriere i både Firdaposten og Firda.

Som avislesar har eg merka meg Jan Atle Stang sine politiske prioriteringar på leiarplass i Firda. Påfallande mange leiarartiklar dreiar seg om lokalpolitiske saker i ein kommune Firda tradisjonelt ikkje har hatt så mange abonnentar: Flora. Stang er samtidig medlem av Flora Arbeiderparti. På bakgrunn av dette bør ein stille spørsmål ved Firda-sjefredaktøren sin politiske agenda. Det er ikkje umogeleg at Jan Atle Stang har hatt ambisjonar om å stille som ordførarkandidat i ein framtidig storkommune tilsvarande Firda sitt dekningsområde, men eg føler meg likevel trygg på at akkurat det er eit temmeleg urealistisk prosjekt.

Firda sine lesarar har nok av og til latt seg provosere av Stang sine meiningsytringar, men truleg er det sjeldan desse ytringane har skapt verkeleg lesarstorm. Eit heiderleg unntak var kanskje ifjor då sjefredaktøren i Firda som faktisk er ei Førde-avis tok til orde for å legge ned Førde lufthamn for derigjennom å styrke trafikkgrunnlaget og rutetilbodet ved flyplassen i Florø.

Eg trur Jan Atle Stang på sett og vis har ein idelistisk motivasjon for å bli regiondirektør i NHO. Det er udiskutabelt at Stang har eit ekte og varmt engasjement for Florø-Førde som vekstakse. Å også vere oppteken av verdiskapinga på kysten er sjølvsagt vel så bra. Som avislesar saknar eg maktkritisk journalistikk. Eksempelvis gravejournalistikk om maktkonsentrasjon og samrøre mellom politikk og næringsliv. NHO i Sogn og Fjordane har ikkje latt seg skremme av sjefredaktøren i fylkets største avis, tvert imot. Etter mitt syn bør den neste sjefredaktør i Firda gjera noko med det!

Hallgeir Løland Torpe, Bergen

Rammer for kunst

Kunst i sine ulike uttrykk kan tolkes som en opplevelse vi trøster og gleder oss med for å koble oss fra en jerngrå hverdag full av jobb og familiekrav. Akkurat som for 150000 år siden. Da brukte Homo Sapiens bare ca. 15 timer i uka til å dekke behovet for mat. Resten av tiden gikk til forplantning og kulturaktiviteter, som fortelling av eventyr, sagn, dans, myter, og hulerisninger. Fra denne tiden og fram til 1900-tallet har kunst blitt skapt uten kunstnerorganisasjoner, garantiinntekter og departementale kunstvisjonsdirektiver. Kunstproduksjon har vært produkt av et nettverk innen ulike private aktører. Og det har vært et konglomerat av frie kompromissløse kunstnere og oppdragskunstnere for konger, adel, rikfolk og kirker. Paradoksalt er at lite stor verdenskunst har blitt skapt etter at den ”frie” kunstskapelse har blitt ”offer” for velferdssamfunnets kunstpolitiske overbygninger som har ført til kunstnerisk ”organisasjonstvang” og økonomisk kunstnødhjelp omtalt som garantiinntekt. Det var et overoptimistisk velferdssyn i 70-tallets oljenorge som muliggjorde en garantiinntekt for kunstnere. Jeg smaker på ordet – garantiinntekt – for at man skal skape kunst i offentlig regi? Til beste for samfunnet? Garanti for å lage kunst? Garanti for at kunstneren skal være nyskapende, fantasifulle og kreativ til man er 67 år. For da blir kunstneren pensjonist og garantiinntekten opphører. I kunstens verden er ingenting forutbestemt og man kan ikke forvente noen ønsket effekt av sin innsats. Derfor er det galt at samfunnet stiller livslang økonomisk garanti og på den måten tvinger fram kunst selv om kunstneren er utbrent. Alternativet er angst for å miste garantiinntekten. Enkelte kunstnere betrakter det også som en ære å få tildelt en slik offentlig garantiinntekt fra sine respektive organisasjoner . Selv hadde jeg blitt demotivert og følt meg kunstnerisk overflødig og parkert med en slik kunstig velferdsordning rundt halsen. La heller tungt arbeidende innen omsorgsyrkene få garantiinntekter ved utbrenthet. Det kan kanskje gi litt mer prestisje enn kasus som uføretrygdet etter lang innsats i underbetalte lavstatusyrker. Kunst bør i størst mulig grad skapes på egne vilkår og i et miljø av uavhengighet. Klassiske idealer som ensomhet , et individuelt behov for å skape, samt se sin ære i å skape seg et marked og etterspørsel for sin egen kunst bør etterstrebes. Kunst er primært et personlig anliggende og må holdes på avstand fra produksjon etter organisatorisk samlebåndmentalitet. Spørsmålet er og blir: Hvordan skape unik kunst når kunstnere kan være mer opptatt av smart tilhørighet i et utall av kunstnerorganisasjoner skapt av AKP-ml. inspirerte miljøer på 1970-tallet enn å skape ektefølt selvstendig kunst? Kunstnere har i dag et altfor stort øye vendt mot såkalt departemental korrekt kunst som kan kvalifisere til tildeling av stipend og etter hvert garantiinntekt fra organisasjoner hvor de som skal gi og de som skal motta stipend og garantiinntekt omgås privat. Her kan man sjekke ut kunstnernavn og organisasjonstilhørighet opp mot tildeling av ulike former for kunststønader. Ser man videre på kriteriene for å motta garantiinntekt er de diffuse og beskjedne. En liten ”snubunken” aktivitet år om annet med minimalistisk moderne oppheng av ett kunstverk på hver gallerivegg så kommer pengene inn på konto. At samfunnet har behov for og glede av en slik fellesskapspolitikk innen kunst tviler jeg på. Tvert om mener jeg samfunnet taper på en slik misforstått idealistisk filosofi, både i forhold til kunstvolum og kunstkvalitet. Rent kynisk skulle jeg også gladelig ta i mot fellesskapets penger. Kunstlageret mitt skulle holde livet ut. Men jeg vet jo at en slik ”ære” aldri vil tilkomme meg. Mitt poeng er at ekte, fri og kanskje god kunst skapes best i et kompromissløst forhold til politiske, organisatoriske og økonomiske lokkemidler som bidrar til å korrumpere kunst som åndelig og praktisk fenomen. Stipender må gis ut fra klare kriterier som arbeidsinnsats, markedseffekt og kunstfaglig omdømme. Stipendkomiteene må være uavhengige kunstfaglige eksperter som vurderer kunsten og ikke kunstneren og vedkommendes organisasjonsmedlemskap. Garantiinntekter må avskaffes prompte. Eventuelt erstattes med attføring, uføretrygd eller en pensjonsordning på linje med andre yrkesutøvere i samfunnet. Et lite eksempel på en slik mental kunstautonomi jeg sikter til: Da Halvor Flor gikk rundt og skulle gi kunstkritikk av Ludvig Eikaas sin utstilling i Eikaasgalleriet på hans 80-årsdag la jeg merke til at han ikke snakket med Ludvig eller menget seg med folket. Det tolket jeg som et ønske om å være faglig profesjonell. I et lite kunstmiljø som Norge kan kunstkammeraderiet kun begrenses ved at medlemmer av stipendkomiteer og kunstkritikere definerer seg selv som profesjonelle, uavhengige yrkesutøvere. Her tror jeg vi kan lære mye fra hvordan franske distingverte og distanserte kunstmiljøer oppfører seg. Kunst er sårbart og viktig for oss mennesker og må gis rammer som skiller seg klart fra det å lage pølser.
Stig Eikaas
Jar

Vora er plassen

Leder i Gloppen Sogelag Sverre Folkestad ber meg legge bort planene om heksemonument på Vora skriver han i et innlegg i F.T. 27 Mai 2009. Som historielærer og i flere år øvingslærer i historie ved UiO vil jeg ubeskjedent påstå at dine premisser som ligger bak din konklusjon grenser opp mot en historieløs tankegang. Historie som fag har som kjent mange kildemetodiske tilnærminger. Fra samfunnsorientert sosialantropologi til krav om etterprøvbar kildedokumentasjon av historiske beretninger. Så til din tekst. Når jeg skriver “Myter om innholdet på slike heksesabatter” så impliserer ikke det at heksesabatter har funnet sted på Vora med et annet innhold. Begrepet heksesabatt blir i dag brukt av både lekfolk og fagfolk rent retorisk. Like absurd som utsagnet “Nå har storken vært her” eller “Julenissen på juleaften”. Altså for å gjøre det helt klart: Jeg vet at de tre navngitte kvinnene fra Breim ikke fløy på sopelime til Vora for å drikke seg
fulle og ha samleie med djeveldyr. Din tolkning av min formulering er urimelig, normativ og tendensiøs og gjort mot bedre vitende. Slik ville jeg her ha formulert meg om du hadde vært en student. Ellers er det slik at de fleste forestillinger menneskene har hatt gjennom historien er basert på myter og med slike referanser fått et utall av monumenter og minnesmerker verden over. Tenk her på gresk og norrøn mytologi. F.eks. ble grøt til nissefar helt opp til våre dager sett på som faktabasert kunnskap som skulle forhindre at nissen plaget folk og fe. I dag tror halvparten av det sekulariserte Amerika på skapelsesberetningen uten fnugg av empiriske eller forskningsbaserte kilder. Konklusjon: Å bruke myter som kilder til visuell og litterær kunst har vært og er historisk praksis. Heksemonumet på Vora har også en kildebasert tilnærming og legitimitet da tre navngitte kvinner fra Breim ble båloffer for datidens kunnskapssyn. Du skriver at
jeg slår inn åpne dører. At vi har tatt inn over oss hekseprosessenes lidelser. Her er jeg helt uenig. Til tross for jødenes skjebne under andre verdenskrig ser vi idag en eksplosiv økning i jødehat. Folkeavstmninger viser dette. Gjentar vi ikke Holocaust gang på gang generasjon etter generasjon så kan tragedien gjenta seg. På samme måte bør historien om hekseprosessene holdes ved like. Det er i en slik pedagogisk og historisk kontekst jeg ønsker at du skal tolke mitt Voraprosjekt. Jeg håper du vil endre ditt standpunkt og gå inn for dette prosjektet på samme måte som du ivrer for fortidens antatte fangstanlegg på Vora. At årsakene til heksprosessene er sammensatte er vi enige om. Men å bruke det som argument for ikke å sette opp et monument er søkt. Nevn et monument i verden som tilfredstiller ditt krav til årsaksrelevans? Heksemonumetet er videre laget i naturstein datert en milliard år tilbake og vil ikke forstyrre det som
måtte være av tidligere kulturlandskap på Vora. Tvert om vil her fjell møte fjell i gjensidig respekt. Huff dette blir langt. Men spennende. Håper at Gloppen Sogelag vil fortsette og engasjere seg. Har selv skrevet og brukt endel tid på dette temaet i forbindelse med heksemonumentet på Anda. Men hittil ser jeg fra din side faktisk ingen gode argumenter for ikke å støtte mitt prosjekt. Jeg er jo vant til å møte motstand når jeg starter mine prosjekter. Men det går seg til med tiden. Vi snakkes.
Stig Eikaas

Fruktbar framtid – om Flekke Skule

På Røde Kors United World College er vi spente på framtida for Flekke skule, som en del av lokalmiljøet vårt. Saken gjelder i første omgang en mulig reduksjon av skoletilbudet i Flekke. En fullstendig nedlegging ser i så fall ut som en logisk konsekvens i neste omgang. Vi har selvsagt full forståelse for at det ikke er lett å få kommuneøkonomien til å gå i hop, og ser at det må gjøres vanskelige prioriteringer for framtida. Likevel vil vi tillate oss å komme med et lite hjertesukk fra det som har blitt en landsby for hele verden her ute på Haugland.

Flere av våre ansatte som har kommet til utenfra, har fortalt om hvor viktig det var for dem å ha en skole i lokalmiljøet da de kom her med familien sin. Noen har oppgitt at det var direkte avgjørende for å ta steget. Flekke skule har siden 1995 bygget opp en anselig erfaring i å ta imot barn med annen språklig og kulturell bakgrunn. Denne erfaringen legger foreldrene merke til, barna nyter godt av den. For UWC er Flekke skule altså en viktig del i arbeidet for å sikre rekruttering av lærere og andre ansatte.

Det er et ubehaglig faktum at elevtallet har vært synkende i skolekretsen vår. De umiddelbare prognosene er heller ikke de beste. La oss i den sammenheng minne om at Hauglandsmiljøet er en stor arbeidsgiver i kommunen. Etter å ha konsolidert posisjonen vår, ser vi nå fram mot muligheter for vekst. Vi ønsker å tiltrekke oss ung, faglig kompetent arbeidskraft. Vi betrakter Fjaler Kommune som en gode medspiller i dette arbeidet. Vi kan tilby et miljø av en helt unik karakter på bygda. Om det skulle være noen med muligheter til å trosse det vi ser av trender ellers i storsamfunnet (les: skolenedlegging og fraflytting i utkantene), må det være dette unike lokalmiljøet vårt her i Fjaler. Vi håper at prosessen som nå er satt i gang i med innleid konsulenttjenester, kan lede til løsninger der skoletilbudet utenfor kommunesenteret opprettholdes. Vi følger spent med i den videre utviklingen – med håp om en fruktbar framtid for bygdene våre.