Viser arkivet for stikkord de

Høgt spel med klima og velferd

Jens Stoltenberg spelar eit høgt spel med både norsk økonomi og verdas klima.

Vi er viss på at Jens Stoltenberg pleier å lese tidsskriftet The Economist. Difor er vi også sikre på at han har lest artikkelen «Yesterday’s fuel» som er denne ukas hovudsak. Artikkelen handlar om olje, og den er illustrert med ein dinosaur ved en bensinpumpe. Artikkelen konkluderer med at den globale etterspurnaden etter dei sorte dråpane kan byrje å falle i løpet av eit par år. Vi trur at Stoltenberg satte kaffen i halsen da han las artikkelen. Han har jo satsa alt på at dette ikkje skulle skje. Norske politikare har gjort velferda avhengig av oljepenger og gambla på at vi kan halde fram å leve i lykkelig oljerus. 

Men nå er det ingen tvil om at det energipolitiske verdsbilete er i ferd med å endrast. I forrige uke skreiv tidligare Høgre-rådgiver og oljedirektør Terje Osmudsen i Stavanger Aftenblad om at “reisen ut av oljealderen må starte nå”. Om lag samstundes skreiv avisa Nationen om den tyske energirevolusjonen “Die Energiewende” som har bidratt til å skipe to millioner fornybare arbeidsplasser. Kor lenge skal Noreg halde fram å satse alt på oljeindustrien?

Ingen protestar frå Stortingspartia
Oljemeldinga som vart vedteke av Stortinget i 2011 gjekk gjennom utan protestar frå nokon av stortingspartia. Meldinga peiker i ein heilt anna retning enn både The Economist, og Angela Merkels energipolitikk. I praksis låser den Noreg til fortsatt oljeavhengighet i tiåra fram mot 2040, og slår fast at enorme ressursar skal brukast på å leite etter meir olje og gass. Dei årlege investeringane på norsk sokkel er allereie i ferd med å passere 200 milliarder kroner og de dyktigaste ingeniørstudentane har lenge utdanna seg til å jobbe i petroleumsnæringa. Samstundes forvitrar konkurranseevna i det landbaserte næringslivet. Den etablerte fastlandsindustrien, med Sødra Cell Tofte som nyeste eksempel, tapar kampen mot det skyhøge oljesmurde kostnadsnivået. Regjeringen spelar eit høgt spel med norsk økonomi.

Det er ikkje overraskande at stadig fleire ser nytta av ein kursendring. Forrige sommer fekk artikkelen “Global Warming’s Terrifying New Math” stor oppsikt. Tala syner at atmosfæra ikkje tåler meir enn 565 nye gigatonn CO2, før vi bryt med det internasjonalt anerkjende togradersmålet. Den same artikkelen syner at verdas olje- og energiselskaper har funne reservar som inneheld fem ganger meir CO2 enn klimaet tåler. Det betyr at omkring åtti prosent av dei kjende reserva av fossil energi må bli liggjande i bakken. Det betyr også at vi allereie har funne meir olje og gass enn vi kan ta opp. Då ser vi utfordringa som Jens Stoltenberg burde tatt stilling til for lenge sida: Kva er meininga med å leite etter enda meir olje og gass – når verda allereie har funnet alt for mykje? Vi utmanar særleg Høgre og Arbeiderpartiet til å svare oss på dette spørsmålet.

Ein ny energipolitikk
Dei Grøne vil iverksette ein norsk Energiewende. Vi vil føre ein politikk som planlegger for eit scenario der verda lykkes i å løyse klimakrisa. Kva er alternativet? I ein grøn framtid vil omstillinga til fornybare løysninger for transport, matproduksjon, energiproduksjon, og andre sektorer bli den viktigaste vekstnæringa av alle. Difor er vi opptekne av å finne næringar som tek vare på kompetansen frå petroleumsindustrien inn i ein bærekraftig økonomi. Slik kan Noreg halde fram å være verdsleiande på fleire områder, også etter at oljealderen er slutt.

Men då må vi starte omstillinga umedelbart. Ved å stanse åpning av nye felt, med sikte på full utfasing av oljeindustrien innan 20 år, vil vi skape stabile forventningar og redusere kostnadspresset i økonomien. Bare eit mangfold av nye ideer, teknologier og verksemder kan settje oss i stand til sette i verk ein rekke grep som bedrer foresetnadene for gründere, småbedrifter og entreprenører.

Noregs hodeløyse satsing på olje og gass kan sende både norsk økonomi og verdas klima i grøfta. I åtte har har den sittjande regjeringa gjort Noreg meir oljeavhengig. At høgresida, med Erna Solberg i spissen, går til valg på å fortsette langs det samme blindsporet understreker behovet for eit grønt gjennombrot i norsk politikk.

Tor Øyvind Westbye
1. kandidat for Miljøpartiet Dei Grøne i Sogn og Fjordane.

Klima og miljø først

Stadig flere erkjenner at vi bare har én klode, og at livsgrunnlaget vårt trues gjennom overforbruk, klimaendringer, forurensing og rasering av natur. Alle partiene har nå gjennomført sine landsmøter og vedtatt sin politikk for kommende stortingsperiode. Vi kan ikke se at de tre største partiene har tatt hensyn til denne alvorlige situasjonen i sine programmer.

Undertegnede har tidligere hatt verv i Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre. I dag er vi alle stortingskandidater for Miljøpartiet De Grønne.

De Grønne er det eneste partiet som har en konsekvent politikk for å sikre en overgang fra fossilsamfunnet til fornybarsamfunnet. Det er bare vi som har lagt frem løsninger på hvordan vi kan leve innenfor de økologiske rammene jorden har gitt oss. Vår politikk er bygget på solidaritet med fremtidige generasjoner, med verdenssamfunnet og med dyr og natur.

Vi erkjenner at politikken til partiene vi tidligere representerte er utgått på dato. De mindre partiene har riktignok en bedre klima- og miljøpolitikk enn de store, men gjennom blokkpolitikken vil de likevel støtte en fortsatt oljedrevet vekstpolitikk som ikke er bærekraftig.

De Grønne i andre land er blitt store gjennom valgskred. Det kan være mulig også i Norge. Vi er fattige og uten rike onkler og store statstilskudd, men vi er både realistiske og optimistiske. Vårt mål er å komme over sperregrensen på 4 % ved valget til høsten, men vi har uansett store muligheter for mandat i Oslo og flere andre fylker. Vi er blokkuavhengige og kan samarbeide både til høyre og venstre. Med oss på vippen, må den kommende regjeringen forplikte seg til å føre en ansvarlig klima- og miljøpolitikk.

Miljøpartiet De Grønne er miljøstemmen fra partiene vi representerte før. En stemme til De Grønne er miljøstemmen mange av dere har savnet, enten dere er førstegangsvelgere, tidligere har valgt sofaen, eller har stemt på et parti som ikke setter klima og miljø først.

Nikki Schei, tidl. H
Anne Helen Eide, tidl. Ap
Tor Øyvind Westbye, tidl. KrF
Hilde Lengali, tidl. Sp
Svein Skotheim, tidl. SV
Torbjørn Dahl, tidl. V

Redaksjonssjef Roy Raasholm Fauske villeder!

Fauske påstår i et innlegg 12. juli at jeg tar feil når jeg sier at jeg er utestengt fra NRKs debatter. Hvor er feilen? Vi er ikke invitert til paneldebatten NRK selv arrangerer 6. september, og vi er ekskludert fra paneldebatten til Stamvegskonferansen E39 23. august som NRK dekker. Merk at det er NRK som ekskluderer oss fra sistnevnte debatt av hensyn til deres dekning av debatten, ikke arrangøren selv. Andre debattarrangører synes det er interessant å ha med flere partier enn de syv som i dag sitter på stortinget. I skolevalgdebattene vil vi og Rødt delta, sammen med De Kristne og andre småpartier. Dersom skolevalgarrangørene tror de kan få til gode debatter med mer enn syv deltakere, er det litt rart at NRK mener deres lyttere ikke vil kunne bli opplyst av å utvide panelet. Så har vi helt riktig blitt invitert til NRK 4. september, men i en helt annen setting, og dermed ser det ut til at vi aldri vil få anledning til å komme i debatt med de etablerte politikerne i fylket gjennom NRK S&F sine valgkampsendinger. Det er et nederlag for demokratiet.

Jeg har etterspurt NRKs journalistiske kriterier for hvem som blir tatt med til debatt. Det har vi fått i innlegget 12. juli: De som sitter ved makten eller vil komme til å få makt er av størst interesse. For det første er dette et problem i seg selv. NRK har som lisensfinansiert kringkaster et ansvar for å målbære også interessene til de som sitter utenfor makta, og er i reell opposisjon til den politikken som føres av de syv stortingspartiene. For hvor store er egentlig forskjellene mellom Høyre og Ap når det gjelder de store spørsmålene som løsningen på den globale klimakrisen, eller som Rødt påpeker: voksende klasseskille og de globale fattigdomsutfordringene, for å ikke snakke om utenrikspolitikken? Den rødgrønne regjeringen har langt på vei adoptert FrPs innvandringspolitikk, til det punkt at FrP ikke er i posisjon til å stramme særlig mer inn om de får regjeringsmakt uten å bryte de fleste internasjonale konvensjoner, for å ta et eksempel. Miljøpartiet De Grønne representerer i motsetning til de borgerlige partiene en reell opposisjon til dagens oljeavhengige politikk.

For det andre bygger vurderingen på en sviktende politisk analyse. MDG er i vekst og har hatt en stadig stigende form det siste året. De fleste av de siste målingene viser at vi ligger an til mandat i Oslo, mens målingen på 3,6 % viser at sperregrensen kan være innen rekkevidde. Fortsetter utviklingen frem mot 9. september ser det lyst ut for de grønne. Skulle vi havne over sperregrensen er det til og med mulig med utjevningsmandat fra Sogn og Fjordane. Kanskje ser det lite sannsynlig ut i dag, men skulle 4. mandatet havne hos MDG vil det se temmelig rart ut at denne kandidaten ble holdt utenfor NRKs paneldebatter. Om vi så bare skulle fått ett-tre mandater vil vår posisjon som blokkuavhengig parti bety at vi vil kunne havne på vippen og avgjøre regjeringsspørsmålet etter valget, og kanskje også bli invitert inn i regjeringskoalisjon. At MDG ligger an til å få en slik posisjon og påvirkningskraft burde absolutt være av journalistisk interesse også i Sogn og Fjordane (se også: http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=1156) Jeg har spurt Fauske direkte om de vil vurdere å invitere oss dersom vi oppnår flere meningsmålinger oppunder eller over sperregrensen, men har ikke fått svar på dette.

NRK later ikke å være interessert i å drive seriøs kritisk journalistikk, men har hengt seg på tabloidenes fokus på det politiske spillet. De reelle politiske sakene er ikke interessant, i motsetning til politikernes ultimatumer og den oppkonstruerte spenningen mellom Erna og Jens. Det ser vi også på politikk-dekningen her i fylket der politikernes konflikter er mer interessant enn konsekvensene av den politikken de fører. Det er det kanskje lite å gjøre med, men det minste vi kan kreve er at NRKs redaksjonssjef utviser en større redelighet omkring egne redaksjonelle beslutninger.

NRK må ta med Miljøpartiet De Grønne til debatt

6. juli fikk MDG sin beste måling noensinne. Målinga fra Respons som var publisert i Aftenposten, Adressa, BT og Aftenbladet gav partiet 3,6 % av stemmene nasjonalt. Det er et byks opp fra forrige rekordmåling på 2,3 % i juni og viser at Miljøpartiet De Grønne er i sterk vekst. 3,6 % er fattige 0,4 prosentpoeng fra sperregrensa for utjevningsmandater på 4 %. Det betyr at MDG er med i kampen om utjevningsmandat også her i Sogn og Fjordane, og det kan like gjerne være MDG som kaprer fjerdemandatet i fylket som FrP, KrF, Venstre eller SV. Til sammen vil et slikt resultat gi MDG mellom 6 og 10 stortingsrepresentanter, og dermed flytte hele det politiske landskapet i landet.

MDG ligger nå et hestehode foran Rødt i de fleste nasjonale målinger, og der målingen 6. juli i følge nettstedet pollofpolls.no kunne gitt MDG tre stortingsmandater, har Rødt aldri ligger inne med mer enn det ene mandatet de kanskje får i Oslo. MDG er dermed i særposisjon av partiene utenfor stortinget, ettersom vi ikke bare ligger an til å komme inn for første gang, men også har muligheten til å klatre over sperregrensen og få en hel gruppe. Stortingsmandat for undertegnede fra Sogn og Fjordane er også en mulighet i simuleringer MDG nasjonalt har gjort.

Likevel har NRK her i Sogn og Fjordane valgt å stenge meg ute fra alle valgdebatter de arrangerer med partiene i fylket, og plasserer MDG i samme bås som mikropartiet som De Kristne når det gjelder valgdekning. Det er et journalistisk valg de må begrunne, og skulle vi få den oppslutningen vi ligger an til, er det et demokratisk problem at vi blir stengt ute fra sentrale debatter av NRK. Miljøpartiet De Grønne surfer nå på en medgangsbølge av medlemsvekst, gode meningsmålinger og grasrotengasjement og vil komme som et friskt pust i norsk politikk. Vi vil løfte Norge ut av oljealderen og inn i fremtiden. Det er på tide at også redaksjonen i NRK Sogn og Fjordane får øynene opp for Norges nye grønne politiske kraft!

Tor Øyvind Westbye
1. kandidat for Miljøpartiet De Grønne i Sogn og Fjordane.

Vi har et ansvar for ekstremværet

Jens Stoltenberg uttalte på Debatten på NRK torsdag 23. mai at det ligger utenfor vår kompetanse å hindre flom. Det er en uholdbar ansvarsfraskrivelse.
Les meir…

Splitter Miljøpartiet De Grønne miljøvelgerne?

Miljøpartiet De Grønne møter stadig påstander om at vi som parti splitter miljøvelgerne, og at det vil være skadelig for miljøpolitikken om vi bidrar til at SV og Venstre havner under sperregrensen ved stortingsvalget i september.

Jeg mener innvendingen er absurd, ettersom det er SV, Venstre og til dels KrF som effektivt har splittet miljøvelgerne de siste 20 årene i hhv. sosialistisk, liberalistisk og kristendemokratsike blokker. Disse partiene har forvaltet miljøvelgernes tillit i to tiar og har deltatt i samtlige regjeringer siden 2001 uten å ha mye å vise for det. Vestre skryter av hvordan de bidro til at Bondevik gikk av på gasskraftsaken i 2000, og SV peker på fredningen av Lofoten og Vesterålen som en seier. Men gasskraftverkene ble likefullt bygd, og Ap og Sp tar omkamp om oljeboring i Nord på tross av SVs innvendinger. Begge partier har vært med å forvalte oljeutvinningen på norsk sokkel i regjering, og signert budsjetter med enorme statlige investeringer i fossil energi. I samme periode har fornybar energi blitt neglisjert om vi sammenligner oss med andre nordiske land. De store investeringene i samferdsel har gått til vei, og CO2 utslippene har ikke gått ned (43,1 mill. tonn i 2001, 44,2 mill. tonn i 2011 – kilde: SSB).

SV og Venstre er begge partier som har en markert ideologisk profil som de i senere tid har forsøkt å rendyrke ytterligere. Denne utviklingen er antageligvis en reaksjon på sviktende oppslutning, og at yngre krefter slipper til. Audun Lysebakken med sin revolusjonære fortid og Unge Venstres liberalistiske «kupp» i moderpartiets programprosess er sikkert populære hos henholdsvis sosialister og liberalister, men er egnet til å skremme mer moderate miljøvelgere vekk fra disse partiene. KrFs miljøkredibilitet stammer også fra kabinettspørsmålet om gasskraftsaken i 2000, men partiet «glemmer» å kommunisere at det var hovedsakelig Venstre som presset dette i gjennom, i likhet med det meste av miljøpolitikken KrF har tatt æren for i regjering. KrF er uansett svært dårlig egnet til å være et samlende miljøparti, ettersom store velgergrupper har sterke antipatier overfor partiet.

SV og Venstre har hatt en klar miljøprofil, men dette kan ha ført til at Arbeiderpartiet og Høyre har nedprioritert miljø- og klimasaken når de har samarbeidet med disse partiene. Det har vært ødeleggende for prioriteringen av klimaspørsmålet i de siste regjeringene at Arbeiderpartiet og Høyre har overlatt det å løfte klimaspørsmålet til miljøpartiene i valgkampene. Selv har de nedprioritert disse sakene til fordel for de vante lovnadene om mer velferd og mer penger i lommeboka til hver enkelt. SV og Venstre har ikke klart å stille AP og Høyre til veggs i klimaspørsmålet på tross av all retorikk. Det har vist seg at det har vært andre mer ideologisk vektede saker som har fått forrang i de interne forhandlingene. Som for eksempel SVs «veto» mot at norske styrker skulle operere sør i Afghanistan.

Miljøpartiet De Grønne kan ikke ta på seg skylden for å splitte miljøvelgerne. De er allerede splittet! De Grønnes visjon er tvert imot å skape en plattform for å samle alle miljøvelgere under én fane. I programprosessen har vi vært bevisste på at det er klimaspørsmålet og miljøpolitikken som skal være det viktigste, og avvist forslag med tung ideologisk slagside mot enten venstre eller høyre. Miljøpartiet De Grønnes ideologiske fundament er uansett løsrevet den tradisjonelle høyre/venstre aksen i økonomisk politikk, i stedet fremmes et perspektiv der vi tar hensyn til jordas begrensede ressursgrunnlag og behovet for bærekraftig utvikling i alle sektorer. Vern av økosystemene og livsgrunnlaget på jorda er summen av vår ideologi, fordi det er fremtida som er viktigst og fordi livsvilkårene for våre barn og barnebarn er minst viktig som vår velferd og kjøpekraft i dag.

Tor Øyvind Westbye
Fylkesleder i Sogn og Fjordane MDG

Dei Andre

Denne veka fekk eg endelig sett “De Andre”, den nye filmen til Margareth Olin (bildet øverst til høgre) Den gjorde sterkt inntrykk, og eg anbefaler så mange som mogeleg å sjå filmen. Fellesnemnaren for ungdommane i filmen er at kom til Norge som midreårige asylsøkjarar utan far og mor. Ho gir ordet direkte til dei. Det er rått, ærlig og rett på sak.

Dei fleste av ungdommane har ingen nær eller trygg omsorgsperson å forhalde seg til. Mange av dei er sterkt traumatiserte. Dei treng hjelp, trygghet og nær oppfølging, uten at dei får det. Dei får bli på mottak intill vidare, men når dei er 18 år blir dei sendt i retur. Dei venter. Dagane blir einsomme, einsformige og like.

Å leve med vonde minner utan å få hjelp, samtidig som dei må sitte passivt å vente på å bli sendt ut igjen, er vondt og vanskelig. Det er som å sette livet sitt på vent, i påvente av at noko mykje verre snart skal komme. Slike påkjenningar er alt for mykje å bære aleine, speiselt for eit barn som må klare seg utan å ha ein voksen å støtte seg til.

Ungdommane i filmen verkar i utgangpunktet ressursterke, vennlige og reflekterte, men traumene, den passive og engstelig stemniga på mottaket, bryt dei ned, sakte men sikkert.

Den som gjer størst inntrykk på meg i filmen er 16 år gamle Hussain (bildet øverst til venstre) I filmen er det lett å sjå at gutten er tydelig prega. Kroppspråket utstråler tristhet. Han ser ned, han er redd og vikande i blikket. Han stammar og stotrer når han skal fortelle filmteamet om hemmelighetane han har bært på. Om då mor, far og søsken blei drepen, og då han sjølv blei stukken i magen med ein bajonett.

Då han bodde på mottaket på Salhus utanfor Bergen utvikla han angstlidelsar, han fekk lammelsar i beina og slutta å ete og drikke. Han fekk ikkje hjelp. Personalet medisinerte han istaden med tunge sovetablettar.

Det gikk som det måtte gå, han knakk fulstendig sammen. Han blei dermed for sjuk til å reise tilbake, han har no fått innvilga 3 nye år med midlertidig opphold. 3 nye år på mottak utanfor Sandnes. Delvis på grunn av denne filmen får han får meir hjelp no, men det er fortsatt 3 nye år med angst og med passiv venting på eit nytt mottak.

Dette er stemmer og ansikt som vi aldri får sjå og høre ellers. All ære til Margareth Olin som bruker tid, energi og ressursar til å lytte til dei, og formidle desse historiene vidare til oss. Innledingsvis i filmen foklarar ho kvifor ho har laga filmen: “Jeg lager denne filmen fordi jeg er redd. Jeg er ikke redd for de andre. For de fremmede. Jeg er redd for det som skjer med oss, når vi ikke er istand til å se det enkelte mennesket.”

Ho oppfordar oss til å sjå på dei som det dei faktisk er, nemleg barn og unge utan far og mor på flukt, og ikkje berre å sjå på dei som utlendingar. Dette handlar ikkje om å åpne grensene ukritisk og ta imot flest mogeleg. Dette handlar at barn og unge som allerede er her, bør få ei anstending og menneskeleg behandling, som er i tråd med FN sin barnekonvensjon. DET må vi i kunne klare å få ein orden på!

Men heldigvis har vi oljen?

I torsdagens utgave av Dagbladet fikk vi vite at SSB venter rekordinnvesteringer i olje- og gassektoren i 2013. På fredag fulgte kommentator Stein Aabø opp med en artikkel der jubelen over den fabelaktige norske økonomien står i taket. Vi burde selvsagt være glade for at Norge ikke er i Spanias sko men Aabøs ukritiske hyllest av den norske oljeøkonomi er allikevel en skivebom. For hvilke konsekvenser har det egentlig når norsk velferd i store trekk er basert på en boom i oljeindustrien og økt privat forbruk?

Olje, olje og enda mere olje
Etter en uke med halleluja-stemning under oljemessen i Stavanger og Ola Borten Moes uansvarlige utspill om oljeboring helt opp til nordpolen skulle man tro at det var på tide med en liten pause i oljeeuforien Så feil kan man ta. Vi har knapt rukket å fordøye forargelsen over forrige ukes ukritiske mediedekning av oljemessen før SSB legger frem tallene om framtiden til norsk økonomi. I 2013 vil investeringene i olje- og gassektoren være på rekordhøye 204 milliarder kroner. I stedet for å undres over at miljønasjonen Norge ser ut til å ha blitt oljenasjonen Norge velger Stein Aabø nærmest å omtale oljenæringen som en forutsetning for et velfungerende samfunn. Det er et faresignal.

Velferd nå og i fremtiden
Vi er glade for at Norge ikke har 50 % ungdomsledighet og for at den norsk stat ikke trues av å drukne i sin egen gjeld. Vi erkjenner også at aktiviteten i oljesektoren har bidratt til at Norge idag er i en bedre finansiell situasjon enn de fleste andre land i verden. Det vi reagerer på er mangelen på refleksjon over faremomentene ved at norsk økonomi blir stadig mer avhengig av en fossil ressurs. At det er farlig å basere økonomien sin på en enkelt næring har mange land illustrert gang på gang. Dersom oljeindustrien fortsetter å vokse i dagens tempo vil Norges økonomi bli ekstremt utsatt for svingninger i verdens oljemarked. De færreste synes å ville innse er at oljen vil ta slutt. Både klimapolitikk og sunn fornuft tilsier at en fossil ressurs har en utløpsdato. Derfor kan dagens oljepolitikk komme til å koste Norge, og verden, dyrt.

Ola Borten Moe gambler med både miljøet og norsk økonomi.

Medan Statoil jublar over enda eit oljefunn i Nordsjøen, møtes oljebransjen i Stavanger for å diskutere moglegheitene for olje- og gassutvinning i Arktis. På gjestelista står, blant andre, olje og energiminister Ola Borten Moe. Ola Borten Moe vil åpne dørane på vidt gap for oljeselskapar som ynskjer å utvinne olje og gass i de sårbare havområda i Arktis. Det er høgt spel ettersom forsikringsselskap som Lloyds ikkje ynskjer å forsikre selskap som vil drive petroleumsvirksomhet så langt mot nord, på grunn av risikoen for ulykker.

Ein ulykke vil være øydeleggjande for det maritime økosystemet, og dei utfordrande værforholda vil gjere det svært vanskelig å stoppe oljesøl. I tillegg vil Statoil kunne lide store økonomiske tap og, aksjeverdien på selskapet stupe på børsen. Norske skattebetalere vil bli sittande med regninga. Det er svært uansvarlig av Ola Borten Moe å ikkje ta innover seg konsekvensane av eit oljebonanza i nordområda.

Borten Moe spelar russisk rullett med både miljøet og fellesskapets verdier. Verda har allereide funne langt meir olje og gass enn klimaet tåler. Ein internasjonal klimaavtale som hindrar farlege klimaendringar vil difor fjerne etterspørselen etter den dyre arktiske olja. Det er skremmende at regjeringa er villig til å investere milliarder av kroner i prosjekter som forutsetter at vi mislykkes i løse klimakrisen!

Issmeltinga av Arktis vil gjere det mogleg for oljeselskap å utforske og bore etter olje og gass stadig lenger nord. 25% av verdens uoppdagede olje- og gassforekomster ligger i Arktis-regionen. Ifølge Lloyds vil det investeres 580 milliarder kroner i arktiske farvann de neste ti årene.

Alkohol og annen rusbruk må sees i sammenheng.

I Firda tirsdag 10. juli, kom jeg på trykk med ett innlegg der jeg kritiserte Firda for å presse på for liberalisering av alkoholpolitikken gjennom lederartikkelen «Ølreglar til å bli svimmel av» (Firda onsdag 04. juli). En del av svarkommentarene fra debatten på nett ble også trykket, blant annet et svar fra Firdas nettredaktør der jeg blir anklaget for å komme med «urein argumentasjon» ettersom han mente jeg kom med ubegrunna påstander om journalisters alkoholbruk. Det de lot vær å trykke i papiravisa, var mitt svarinnlegg på dette der jeg viser til kilder som dokumenterer disse påstandene. Blant annet finnes det en rapport fra arbeidsforskningsinstituttet (riktignok fra 2003) som viser at journalister drikker mer alkohol enn andre yrkesgrupper i landet. «– Alkohol er en del av journalistenes yrkeskultur, sier professor Bjørg Aase Sørensen til avisa Folket. Hun er faglig ansvarlig for undersøkelsen.» Det er på bakgrunn av dette jeg mener journalister kanskje ikke bør være de fremste til å irettesette de folkevalgte om hva som er rett alkoholpolitikk.

Men dette er forsåvidt en digresjon fra debatten som går på hva som er fornuftige restriksjoner på alkoholsalg. Jeg vil gjerne få klargjøre Miljøpartiet De Grønnes standpunkt i saken. Miljøpartiet De Grønne er parti som våger å tenke annerledes. Vi mener at all rusbruk må sees i sammenheng, og at det ikke er faglig grunnlag for å føre en liberal politikk overfor alkoholbruk, mens man overfor narkotika fører en nulltoleranselinje. Det en inkonsekvent politikk, all den tid narkotikabruk ofte kommer som en følge av alkoholbruk, samtidig som noen narkotiske stoffer kan ha mindre skadevirkninger enn alkohol. Den er ødeleggende, fordi kriminaliseringen skaper en pariakaste av de tyngste rusmisbrukerne, som heller skulle blitt tatt vare på av helsevesenet. Miljøpartiet De Grønne ønsker å avkriminalisere bruk av narkotika og besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk. Det gir ingen mening å bøtelegge og fengsle enkelte rusbrukere, når de heller skulle fått tilbud om behandlingsplass. Omfanget av narkotikabruk i samfunnet er dessuten så stort at nullvisjonen for lengst burde vært lagt på skraphaugen. Kriminalisert omsetning av en vare, betyr i praksis fri omsetning dersom politiet ikke klarer å håndheve forbudet. I stedet for å hive folk i fengsel, må vi konsentrere oss om hvordan vi kan begrense omsetning og bruk av narkotika. Det mener jeg vi best gjør innenfor et strengt regulert, legalisert omsetningsregime.

På samme måte mener jeg skadevirkningene av alkoholbruken i samfunnet er så store, at vi må ta de grepene vi kan ta for å begrense omsetningen. Nedleggelse av ølpolet er et skritt i feil retning, for vi vet at dagligvarebutikkene er notorisk slappe på å sjekke legitimasjon. Du hjelper ikke akkurat folk som har et alkoholproblem ved å plassere rusgiften deres på vei mellom melka, brødet og kassa. Det er alkoholen som er inngangsporten til annen rusbruk, og det er vanskelig å kommunisere til dagens ungdom at den ene rusgiften er topp, mens rører du noe annet så er du kriminell. Skal man klare å begrense skadevirkningene av rusbruk generelt i samfunnet, må vi innføre strenge restriksjoner på all omsetning av rusgift.

Greit å tjene penger på krig?

Miljøpartiet De Grønne ønsker at Norge skal være en fredsnasjon som
bidrar til ikke-voldelig konfliktløsning, utvikling og fred. Vi kan
derfor ikke støtte vedtaket til samtlige partier på Stortinget om å
kjøpe 56 F-35 jagerfly av det amerikanske selskapet Lockheed Martin.
Miljøpartiet De Grønne ser ingen grunn til at Norge skal kjøpe fly som
er spesialdesignet for å føre krig i utlandet, og syntes det finnes
viktigere oppgaver vi kunne brukt 154 milliarder på, f.eks å ruste opp
jernbanenettet vårt og bygge ut sykkelveier over hele landet.

De Grønne reagerer også på at Nammos fabrikk på Raufoss i Oppland
sannsynligvis skal levere ammunisjon til de nye jagerflyene. Ifjor
inngikk Forsvaret en kontrakt med Raufoss om å utvikle APEX-ammunisjon
som passer som hånd i hanske med F-35. Ifølge konsernsjef Edgar
Fossfeim kan Nammo Raufoss tjene så mye som 10 milliarder kroner i
løpet av de neste 20-25 årene på salg av slik ammunisjon til land som
kjøper F-35 fly.

Den norske stat eier halvparten av aksjene i Nammo og tjener dermed
penger på produksjon og salg av våpen. Miljøpartiet De Grønne mener
dette ikke er forenelig med vårt omdømme som fredsnasjon, og ønsker
ikke at norsk næringsliv skal være med på å holde væpnede konflikter i
gang. Skal Norge ha troverdighet som fredsmegler i konflikter i
Afrika, Asia og Latin-Amerika kan vi ikke samtidig levere kulene som
de stridende partene bruker mot hverandre. Vi mener derfor at den
norske stat må trekke seg ut av Nammo og andre våpenprodusenter og
fjerne alle subsidier til våpenindustrien.

Pelsdyrnæring i Sogn og Fjordane? - Nei takk!

I Bondebladet 7. juni kunne vi lese en totalt ukritisk artikkel om pelsdyrnæringa i Lærdal. At Bondebladet kanskje ikke er mest kjent for å drive kritisk journalistikk er nå så, men det får være grenser til å være unyansert. Pelsdyrnæringa fremstilles som redninga for landbruket i distriktskommunene, og pelsbonde Olav Haugen anbefaler næringa varmt.

Miljøpartiet De Grønne vil stekt advare bønder å la seg friste til å legge om til denne næringa. Akkurat nå kan det økonomisk sett se ut som om det er gode tider, men en må ikke la seg lure. Siden 1996 har 70 % av norske pelsfarmer blitt lagt ned. De fleste av partiene på stortinget inkludert AP har også tatt til orde for en styrt avvikling av hele næringa. Nye strengere krav som i praksis vil gjøre hele næringa ulønnsom slik som vi har sett i Italia og Sveits, er allerede foreslått innført også i Norge. En har som pelsdyrbonde også fagfolka i mot seg:

«Dagens pelsdyrhold er basert på hold av aktive rovdyr i små nettingbur. Driftsformen betyr at dyrene ikke får tilfredsstilt naturlige adferdsbehov. DNV har tidligere uttrykt skepsis til pelsdyrholdet. På tross av gode intensjoner i næringa, viser det seg at det fortsatt er store dyrevelferdsmessige problemer i pelsdyrholdet. DNV mener derfor at tiden nå er moden for å vurdere avvikling av pelsdyrholdet i Norge.» Sitatet er hentet fra en uttalelse fra Den Norske Veterinærforening i Norsk Veterinær Tidsskrift nr. 7/09.

Fra et dyrevernssynspunkt, er pelsdyrnæringa verst i klassen. Ja, både høns og til dels gris må også tåle å være stuet sammen på alt for lite areal. Men det er to viktige forskjeller. 1. Høna og grisen er husdyr som har vært domestisert over hundrevis, hvis ikke tusenvis av år. De har ikke den frykten og de stress-symptomene vi ser hos mink og rev som i bunn og grunn fortsatt er ville dyr. 2. Høna og grisen holder vi for mat, og er et svært viktig (men ikke uerstattelig) proteininnskudd i kostholdet. Minken og reven holder vi for pels, som er et fullstendig unødvendig luksusprodukt. Konklusjonen er at lidelsen er større, mens samfunnsnytten er mye mindre.

Miljøpartiet De Grønne ønsker at norske bønder skal få mulighet til å drive bærekraftig matproduksjon og ha en avkastning som de kan leve av, minst på linje med industriarbeidere og håndverkere. Vi ser på pelsdyrnæringa som et unødvendig onde, og et symptom på feilslått jordbrukspolitikk. Dersom vi kommer til makta, lover vi at hele pelsdyrnæringa i Norge vil være avviklet innen 2020.

Tor Øyvind Westbye
Fylkesleder i Sogn og Fjordane

Laksekakser og andre bønder

På Firdas framside 19. mai får vi sjå ein «spent og øsen eigar bak rattet på ein 106 år gammal Maxwell». Deretter får vi vite at lakseoppdrettar Alex Vassbotten i Eikefjord har over 30 eksklusive veteranbilar i garasjen. Redaksjonen i Firda synast tydeligvis at det er gode nyhende å la Vassbotten få demonstrere kor latterlig rik han har blitt av å selge oppdrettslaks, samstundes som fylkets bønder aksjonerer for ein levelig avkastning fra sin næring. Ei melkebonde kunne i morgensendinga til NRK Sogn og Fjordane fortelle at ho kunne ta ut 15.000 kr i månadslønn frå det toppmoderne samdriftsfjøset til 9 millioner kroner som nylig vart satt opp. Det kan synast som ein veldig dårleg investering. Kanskje vi skal spørre Vassbotten kva for avkastning ein hadde fått for 9 millioner om ein hadde investert det i oppdrettsnæringa? Mon tro kva han har i månadslønn? Nok til å kjøpe nok ein 106 år gammal Maxwell? Nei, vent! Han vil ikkje ha to biler frå same år. Den måtte blitt noko eldre den neste da.

Kvifor denne sammenligninga kan du spørre. Er den ikkje åpenbar? Begge produserer jo mat og tilhører primærnæringa. Samstundes står dei overfor totalt ulike vilkår i sine næringer. Bøndene har mista kontroll over verdikjeda og står att med omtrent same råvarepris nå som i 1985 for sine varer. Fortjenesta er det matindustrien og butikkjedene som tek. Lakseprisen på si side har svingt mykje, men det har vore svært mange gode år for næringa, og svært mange oppdrettseigarar har blitt rike. Men der tradisjonell landbruksnæringa særleg på Vestlandet stort sett er bærekraftig og ikke overbelaster naturen, har oppdrettsnæringa vekse på bekostning av miljøet og det biologiske mangfoldet. Villaksen er truga av utrydding som genetisk rein art, og produksjon av fôr til oppdrettslaksen har ført til en overbeskatning av mange villfiskarter. Vi er kort sagt i ferd med å ete oss ned i næringskjeden i havet. Rømming av oppdrettsfisk, sykdom og lus samt kloakkslam som legg seg på havbotn er fleire av dei problematiske sidane ved oppdrettsnæringa. Dette er det ikkje eg som finn på, men det er blant konklusjonane i ein rapport fra Norsk Riksrevisjon (jmf. Riksrevisjonens undersøkelse av havbruksnæringa, dokument 3:9 (2011-2012))

Poenget er at i Noreg tjener man ikkje penger på å drive bærekraftig. Det er om å gjøre å hente opp mest muleg ressursar frå havet på kortast muleg tid, enten det dreier seg om olje og gass, eller oppdrettslaks. Begge næringane har store avkastningar og er viktige for det norske handelsoverskottet, men begge næringane utarmar naturen på kvar si måte. Og den som trur at vi kan leve på oppdrettslaks i ein internasjonal matvarekrise tek grundig feil. Før den tid vil truleg næringa ha fiska hava tomme for småfisk, og være nøydd til å fore fisken med erter og soya, nett slik vi forar slakteoksane. Då vil dei måtte importere kraftfôr frå dei same marknadene som anna kjøttproduksjon, og den importen vil opphøre om eksportlanda ser seg nøydde til å heller ete maten sjølv. Mange undersøkelser tydar dessuten på at kvaliteten på fisken vil bli mykje dårlegare med vegetabilsk fôr. Laksen er jo frå naturen ein rovfisk. Ikkje rart Vassbotten og dei andre i næringa hentar ut det dei kan. Om nokon år kan det være slutt på billig fôr i form av småfisk i sjøen, og da er det greit å ha tatt ut den avkastninga som er mogleg.

Så kva skal vi med lakseoppdrettarane? Kva er det vi ofrar villaksen og småfiskbestandane i havet for? At vi skal ha ein kakse på annenkvart nes langs kysten som kan bygge seg opp sine private veteranbilsamlingar? Om 50 år kan heile næringa være borte, truleg er den det. Men jorbruksproduksjonen vil være der. Så kan bøndane gå saman og spleise på drifta av Eikefjord veteranbilmuseum, om ikkje arvingane til Vassbotten heller vel å selje bilane slik at dei kan sette potet, mjølk og brød på bordet.

Tor Øyvind Westbye
Fylkesleder i Miljøpartiet Dei Grøne i Sogn og Fjordane.

Miljøpartiet De Grønne ønsker å starte lokallag i Førde.

Miljøpartiet De Grønne ønsker å starte opp lokallag i Førde. Er du interessert i klimasaken, økologisk mat, ikke-vold og sosial- og økonomisk bærekraft er MDG partiet for deg.

MDG skiller seg fra andre tradisjonelle partier ved at vi bryter ut av det tradisjonelle venstre-høyre skillet i norsk politikk. Vi er partiet for de radikale miljøprioriteringene, og vi er det eneste partiet som sier stopp i forhold til tanken om kontinuerlig vekst.

Ressursbruken i det norske samfunnet er ikke bærekraftig. Det er heller ikke nedbygging av jord. Vi ønsker å være en alternativ stemme i Førde der diskusjonen om vi skal ta vare på dyrkbar jord tilsynelatende er over. Vekst for en hver pris er ikke et gode, og det er ikke bærekraftig. Krise og naturkatastrofer kan igjen få konsekvenser for Norge og Førde. Hva skal vi leve av da når all den dyrkbare jorda er bygget ned med asfalt? Miljøpartiet De Grønne ønsker å oppmuntre til bærekraftige lokalsamfunn, med robuste samfunnsstrukturer som kan stå seg i krise.

Ønsker du å være med på laget?

Ta kontakt med fylkesleder Tor Øyvind Westbye.

Tlf: 45 29 99 60
Mail: tor.westbye@mdg.no
Twitter: @torwestbyemdg

Klimahandling nå!

Regjeringen har varslet at de vil legge fram klimameldingen i juni, etter flere utsettelser. Meldinga skal inneholde konkrete tiltak og si noe om i hvilke sektorer kuttene i klimagassutslippene skal tas. Ifølge klimaforliket som ble inngått av partiene på Stortinget i 2008 skal Norge kutte 20% av de forventede CO2-utslippene i 2020, det vil si 15-17 millioner tonn CO2-ekvivalenter.

Miljøpartiet De Grønne håper på en offensiv klimamelding, men mener at målsetningen fra klimaforliket er altfor svak. For å begrense den globale oppvarmingen til to grader har FNs klimapanel sagt at det er nødvendig å kutte opp mot 40% i perioden 1990-2020. Men klimaforliket tar ikke utgangspunkt i 1990-nivået, men med forventede utslipp i 2020. Den legger opp til å kutte 12-16% i forhold til 1990-nivå. Ser en bort fra skog, kan de reelle kuttene i verste fall bare bli 6%. Det er ikke engang i nærheten av hva FN mener er nødvendig å hindre alvorlige klimaendringer. Gjør alle rike land som Norge, styrer verden mot en global oppvarming på flere grader.

Norge er et rikt land med alle forutsetninger for å gå foran som et godt eksempel. Da er vi nødt til å gjennomføre tiltak som monner for verdens klima. Olje- og gassektoren er den mest forurensende sektoren og står for en fjerdedel av de totale norske CO2-utslippene. Den enkleste måten å kutte utslipp raskt på er å trappe ned utvinningstempoet av olje på norsk sokkel, og si nei til å åpne nye felt i Nordsjøen og Barentshavet for leting og utvinning. Parallellt med dette må regjeringen legge fram en plan for hvordan Norge kan skape nye, grønne arbeidsplasser i distriktene.