Viser arkivet for stikkord dikt

Juleklokker.

Snart Jul………… Så derfor tror jeg det passer å legge inn denne norske versonen som jeg laget for ca. 1 år siden. Denne sangen er vel ikke så godt kjent i Norge. Men den oser av julestemning musikalsk sett. Lytt til versjonen ved og klikke her

Silver Bells
1.
City sidewalk, busy sidewalks.
Dressed in holiday style.
In the air, there’s a feeling of Christmas.
Children laughing, people passing,
Meeting smile after smile,
And on every street corner you’ll hear.

:Refr.:
Silver bells. Silver bells.
It’s Christmas time in the city.
Ring-a-ling, hear them ring.
Soon it will be Christmas day.

2.
City street lights. Even stop lights,
Blink a bright red and green,
As the shoppers rush home, with their treasures.
Hear the snow crunch. See the kids bunch,
This is Santa’s big scene.
And above all this bustle you’ll hear.

Refr.:

Silver bells. Silver bells.
It’s Christmas time in the city.
Ring-a-ling, hear them ring.
Soon it will be Christmas day.
…………………………………………………………………………………………………………………………………………….

Jule-klokker.

1
I byens gater, går folk å prater,
Om at julen snart er her.
En følelse av jul er i luften.
Barnelatter.- Menn med hatter,
Haster smilende avsted.
Og i blandt, høres klokker et sted.
Refr.:
Klokker små - Ringer nå -
Det er stemning av jul – her på ny.
Hør de ringer - Hør de klinger -
Snart er det jul i vår by.

2
Lysene blinker, noen vinker.
I en fargeprakt, av lys.
Mens noen, haster avsted, med sine pakker.
Snø som spraker, snø som knaker.
Der hvor folk drar avsted.
Hør små klokker som ringer til fred.
Refr.:
Klokker små - Ringer nå -
Det er stemning av jul – her på ny.
Hør de ringer - Hør de klinger -
Snart er det jul i vår by.
……………………………………………………………………………………………………………………………………………..
Skrevet 20 des. 2011.

Cranky Old Man.....

Eg kom over dette nydelige diktet, skriven på dødsleiet av ein ukjend, eldre mann. Eg synst diktet var så fint at eg gjerne vil dele det vidare her. Håpar du også tar deg tid til å lese :)

Budskapet, det å klare å sjå forbi alder, sjukdommar, helse, utsjåande og eventuelle handicap, for å verkelig bli kjent med eit menneske, er vakkert og viktig.
Slik eg ser det, gjeld ikkje dette berre i møtet med eldre menneske, men også i møte med svakare grupper. Eg tenker til dømes på fattige, stoffmisbrukarar, tiggarar, einsame, folk som ikkje er akkurat som oss og andre mennesker som vi kanskje har så alt for lett for å sjå ned på.

Cranky Old Man…..
What do you see nurses? . . .. . .What do you see?
What are you thinking .. . when you’re looking at me?
A cranky old man, . . . . . .not very wise,
Uncertain of habit .. . . . . . . .. with faraway eyes?
Who dribbles his food .. . … . . and makes no reply.
When you say in a loud voice . .‘I do wish you’d try!’
Who seems not to notice . . .the things that you do.
And forever is losing . . . . . .. . . A sock or shoe?
Who, resisting or not . . . … lets you do as you will,
With bathing and feeding . . . .The long day to fill?
Is that what you’re thinking?. .Is that what you see?
Then open your eyes, nurse .you’re not looking at me.

I’ll tell you who I am . . . . .. As I sit here so still,
As I do at your bidding, .. . . . as I eat at your will.
I’m a small child of Ten . .with a father and mother,
Brothers and sisters .. . . .. . who love one another
A young boy of Sixteen . . . .. with wings on his feet
Dreaming that soon now . . .. . . a lover he’ll meet.
A groom soon at Twenty . . . ..my heart gives a leap.
Remembering, the vows .. .. .that I promised to keep.
At Twenty-Five, now . . . . .I have young of my own.
Who need me to guide . . . And a secure happy home.
A man of Thirty . .. . . . . My young now grown fast,
Bound to each other . . .. With ties that should last.
At Forty, my young sons .. .have grown and are gone,
But my woman is beside me . . to see I don’t mourn.
At Fifty, once more, .. …Babies play ’round my knee,
Again, we know children . . . . My loved one and me.
Dark days are upon me . . . . My wife is now dead.

I look at the future … . . . . I shudder with dread.
For my young are all rearing .. . . young of their own.
And I think of the years . . . And the love that I’ve known.
I’m now an old man . . . . . . .. and nature is cruel.
It’s jest to make old age . . . . . . . look like a fool.
The body, it crumbles .. .. . grace and vigour, depart.
There is now a stone . . . where I once had a heart.
But inside this old carcass . A young man still dwells,
And now and again . . . . . my battered heart swells
I remember the joys . . . . .. . I remember the pain.
And I’m loving and living . . . . . . . life over again.
I think of the years, all too few . . .. gone too fast.
And accept the stark fact . . . that nothing can last.
So open your eyes, people .. . . . .. . . open and see.
Not a cranky old man .
Look closer . . . . see .. .. . .. …. . ME!!

Skribent: ukjend
Foto: Martin Fjellanger

Nesten heilt omtrent perfekt.

Om du er nesten fornøgd med jobben
Og løna oppunder da du hadde tenkt
Om du rakar deg gjennom dagen
Utan verken å bli utsleten eller sprengd

Om kollegaene stort sett er greie
Bortsett frå ein som alltid skal klusse det til
Slik at andre verte sure og leie
Og sjefen vert galen og vill.

Om huset er nesten stort nok
Skulle berre hatt ei ekstra ark
So skulle eg ha vølt nokre dører
Enten er det knirk eller slark

Om du nesten er fornøgd med bilen
Den skulle vore grøn i staden for blå
Og så eit irriterande merke bakpå døra
Det var litt for myrkt då du rygga på.

Og så om kroppen er rimeleg greie
Berre at bringa hev vorte noko si`
Men så lenge ein slepp å bruke bleier
Skulle vel ein vere rimeleg takksam for sitt liv.

Det at ungane ter seg nokolunde
Ikkje har starta med steling eller spel
Så får ein vere nokolunde nøgde
Berre ein kan få fred eit lite bel

Og kåna ikkje verte for strenge
Sler meg med kjevle når eg kjeme heim
Etter at eg har vore umeldt borte i ei veke
Eller kjem misstenkjeleg sein

So suma sumarum er livet
Ein strålande glans i safir
Eg har de vel supert må vete
I mitt einfoldige og innhaldsrike liv

Ja eg vel storkreven kan hende
Eg skulle vel helst vore nøgd
Eg kan då ver gla at eg leve
Og ikkje ned i jorda er pløgd

For den tid den kjem vel kan hende
Viss eg ikkje lukt opp til himlen vert rykt
Då kan eg iallfall ikkje tilbake her vende
Til dette som er både lagleg og trygt.

Det er vel omtrent slik livet er – nokolunde ikkje aller verst. Diktet er henta frå diktheftet “11 dikt” som kom ut 11.11.11.

Til Oppvaskmaskina.

Punktlig har du trofast stått.
Der og vasket mine kar og koppa.
Men i dag, har du også fått.
Dødsdommen, når hjertet ditt stoppa.
2.
Din livslengde varte ikke lenger.
En kun i fem knappe år.
Det som jeg nå atter trenger.
er en ny tjener, der du står.
3.
Du ble riktignok ikke så gammel.
Det lages ikke lenger kvalitet.
Nå produseres det bare skrammel.
Og nå forskes det på kvantitet.
4.
Nei !..Det er, og var ikke som før.
Da varen hadde kvalitets dager.
Nå forskes det på, når den så dør.
Av ting som industrien lager.
5.
Firma før, la vekt på sin flid.
Og reparere ting som var skadde.
Hiv å kast, er nå den nye tid.
Jeg vil tilbake, til tiden vi hadde.

Det er dyrt, å væra fattig.

1.
Det og ikkje kunne betala.
Alt som ein har av gjeld.
Gneg meg langt inn i skjela.
Frå morgon, og til den seine kveld.
2.
Kva er det som er so gale.
Om ting som dette har hent.
At ein ikkje klarar og betale.
Gjelda, av dei pengane som er tjent.
3.
Innkassobyrå er eit forferdeleg dyr.
Dei stjeler alt overskudd av peng.
med salær og sky-høge gebyr.
Herregud, for ein ufyseleg gjeng.
4.
Straumen stjeler ein heil masse.
Av pengane ein ellers har att.
Dette med velsigning, fra momsdyrets kasse.
Og på toppen betalast det også skatt.
5.
Nei, staten den veit seg og kreva.
Gebyrer og moms på det meste.
Snart er det umogeleg å leva.
Slik følast det vel for dei fleste.
6.
Formueskatten er den reinaste skavanken.
På urettferdigheit,….. eg berre spyr.
Huset mitt, det eige no banken.
Men eg må betala det hersens gebyr.
7.
Skulle nåkon kroner stå på konto.
Eller det ligg litt penga i eit skrin.
Er det ei sanning, … ad pronto.
Så ryke kjøleskap, eller vaskemaskin.
8.
Uansett korleis ein livet sitt breia.
Og kvardagen ellers blir styrt.
So sanninga i ordtaket, vil sei’a.
Det å væra fattig, …det er dyrt.

ALDEN.

Som en bjørn,ligg du der å sover.
I sitt lune og vinter-kjære hi.
Og so når kviletida er over.
Vaknar du oppat med nylada energi.
2.
Når so vårsola blenkjer i bakkjen.
Tar du grøn-drakta di på.
Ristar so av deg vinter-stakkjen.
Vakker er du, mot himmelen blå.
3.
Du kneisar so stolt med ditt hove.
Mot horisonten der i vest.
Skautet kring panna, har værguden vove.
Der du ligg vakker, pynta til fest.
4.
Av og te’. bryt båra ganske so har(d)t.
På ditt omkring-liggande hav.
Det har no mang ein fiskar erfart.
For nokon har det blitt deira grav.
5.
Du er eit strålande landamerkje.
For båtfolk langt ut på bølgja blå.
Mot deg kan dei kursen strekje.
So heim imot land dei kan nå.
6.
Når eg sit der og fiskar i prammen.
Med von om matauke og få.
Og ser sola sig bakom Aldenkammen.
Et venare syn er ikkje til og sjå.
7.
Vi hedrar deg, søster som bror.
Um det er i sorg eller glede.
Norske-hesten, som ligg der enorm og stor.
Vi er takksam for du er til stede.

Stakkars Bønder.

Et sumarhalvår av dei vonde.
Som i folkeminne vi knappast finn.
Ein lidelse for kvar einaste bonde.
Over ei vass-sjuk jord så stinn.

Midtsumar-slotten var ei plage.
På ei eng, blaut og så våt.
Traktor var ikkje rette slaget.
Forhaustaren måtte dragast med båt.

Når gylla skulle spreiast på marka.
Var problema riktig så stor.
Der traktoren kjørte, han sparka,
opp djupe og svarte spor.

Stakkars grønsak-bønder i yrket.
Var på grensa til å bli sprø.
Da dei såg, at det som var dyrket.
Lå i bunnen av en liten sjø.

Skal regnet fortsette slik å strøyme.
Korleis ska me da bæra oss åt.
Når så vatnet vegane gjøyme.
Må det kjørast på jobb med båt.

Det meste av pota er drokna.
Likeso gulrot og annan kål.
Skal me ha noe, så må vi sokna..
Det vi finn, er sleipt som ein ål.

Det spinn så mykje opp i hove.
Over årsaka til alt ditta her.
So eg knappast eingong får sove.
Over eit slekt evinderleg d-r-e-t-a-vær.

Bolsetnipa.

Bolsetnipa
Dugnads-gjengen fra Johannes trappa og opp mot Bolsetnipa, har gjort en framifrå god jobb . Disse får et dikt i fra meg . Det har de fortjent. ( Se nærmere info med bilder på Jølster si origo side. )
( dato 2 okt. 2011 ) ………….Diktet heter : Bolsetnipa.

Bolsetnipa.

Eg sit her på Bolsetnipa.
Og ser utover mektige fjell.
Eg dreg i meg røyk ifra pipa.
Og føler meg riktig så vel.

Før nedturen vert pipa stappa.
Og omsider, går turen ned.
Mot den flotte Johannes trappa..
Og fjellets storslagne fred.

Med dugnadsgjengen skal ein ikkje herpa.
Dei har gjort slik ein dugande sti.
Ein jobb som den reinaste sherpa .
Nedover ei høstfager li.

Heder og ros til dugnadskara.
Som har gjort slik ein framifrå stunt.
Slik at ferdafolk, tørrskodd kan fara.
På ein fjelltur som er så sundt.

Til minne

Til minne

Ondskap traff oss som en sten
Vi fikk sjokk hver og en
Så mange liv gikk bort
Over så alt for fort

Ingen forklaring kan gi svar
På alle spørsmål som vi har
Stor sorg i hvert et hjerte
En ulidelig og sterk smerte

Forbi hat skal kjærlighet gro
Vi er sterke i vår tro
Fellesskap og demokrati
Vi skal reise oss og si

Ingen kan vinne over oss
Vi er alle klar til å sloss
For fred og mennesker sin verdi
Elsk din neste skal vi si

Der ondskap og hat får spire
Skal vi spre kjærlighet og ikke fire
For med godhet skal vi seire
Og i felleskapet feire
Vårt demokrati!

Dikt av Nina Yndestad 29.07.11

Sumar-natt.

Um sumarnotti skal ein ikkje sova.
Til det er ho so alt for fin.
Eg sit her so frydfull i stova.
Ser ut av glaset, bak ei florgardin.

Snart klatrar no soli fjella.
Over horisonten, der i øst.
Eg kan riktig-nok ogso fortella.
Detta er som den reine sjele-trøst.

Det gjeld å halda seg vaken.
Å få med seg det vakre ljos.
Nei ikkje nåko kan visa maken.
Til ein slik mirakuløs kos.

Ei takk til deg som har skapt alt dette.
Vakre som no omkring meg er.
Det kan seiast, med det rette.
Sumarnotti er meg so inderleg kjær.

Nei, ingen følar seg som ein tapar.
Av ein slik vidunderleg prakt.
Ha takk då, du almektige skapar.
Som har gjeve oss ein slik Gud-domeleg drakt.

SETEFØDSEL.

Inspirert av Jonas Helge T. sin historie på NORSK HUMOR (Origo side). Ble dette diktet til.

SETEFØDSEL.

I gammel tid var det andre lover.
Gemalen måtte vente til fødselen var over.
I koridoren han gikk der å trava,
nokså spent og forkava.

Timevis gikk han der å trakka.
Tilslutt han på fødestova knakka.
Og ut kom ei dundre,
på litt over hundre.

Korleis går det?, spurte gubben spent.
Eg er så lei av å gå her å vent.
Det blir en setefødsel svara dundra steil.
Hm..! sa gubben, kunne eg ha tatt så feil.

Kommunen`s Julesang.

Det har blitt skrevet mye på denne sona, ( Jølster ) om mangel på gatelys.
Likeså i andre Origo-soner om rassering av skuler og helsetilbud.
Dette ga innspirasjon til og lage en kommunal julesang, etter den kjente og kjære julesangen av Jakob Sande. ( Det lyser i stille grender ) . Da min kunskap om det nynorske språket er heller dårlig , så ber jeg om forståelse for dette.
En person med kunskap om dette vil sikkert rette på feila jeg har gjort.
Den kjente tonen til visa skal passe sånn noenlunde. GOD JUL TIL ALLE.

Kommunen`s Julesang.

Det myrkrast i stille grender,
og harmen den brer seg i kveld.
Med tusunde knytta hender,
mot himmelen dei dirrande held.

Ein tristheit folk stadig følar,
over Noregs sin stortings sal.
Ei styring av gjerrige knølar,
skal spara så folk blir gal.

Vegane har ingen lampar,
Ikkje pengar til og ha dei på.
Så går vi da her og stampar,
i myrkret der vi må gå.

Sjukehusa skal også rasserast,
ikkje måte på uvetug spar.
Skular skal også kasserast,
trass miliardar på bok dei har.

Gleda den har værkeleg stogga,
mot Jol og den heilage tid.
Snart glemt er vel barnet i vogga,
imot kommuna`s si armod strid.

Her ligg vi på vår eiga pute,
nåkon gret i si ringe seng.
Mens myrkret det tyngjar der ute,
av kommuna`s mangel på peng.

Blir det ljos i våre stille grender,
sikker helse og skular her vi bur.
Ei bøn til deg «Herre» vi sender,
at ein gong denne armoda snur.

20 Des. 2009. Håkon.