Viser arkivet for stikkord fjordane

Ta minerala på Engebø i bruk no!

Ingen skal påstå at det er lett å starte næringsaktivitet i Sogn og Fjordane. Ikkje ein gong aktivitet som er tufta på noko vi har svært mykje av, stein.

Men etter åtte år med fram- og tilbakemanøvrar, utgreiingar og analysar, er tida no inne for regjeringa å gje startsignal for det store og viktige mineralprosjektet på Engebø i Naustdal. Etter at bl.a. Det Norske Veritas (DNV), Havforskingsinstituttet og Miljødirektoratet har kome med sine analysar og rapportar, viser det seg at det kun er usikkerheita kring djupvassartane skolest, blålanga, pigghå og spisskate som står att. Faren for at desse må finne seg andre område å leve på i fjorden er til stades. Men i følgje Havforskingsinstituttet (HI) sin eigen konsekvensrapport av 2008, heiter det m.a.:

“Verdien av fiskebestandene i Førdefjorden er vanskelig å vurdere. Prøvefisket har ikke dokumentert kommersielt interessante forekomster av fisk i dypbassenget i særlig grad, men fiskebestandene har sannsynligvis en viss rekreasjonsverdi for fritids‐ og sportsfiske og en kommersiell verdi for området gjennom et eventuelt turistfiske. Rødlisteartene pigghå, blålange og vanlig uer som ble tatt underprøvefiske hører til, og blir sannsynligvis rekruttert fra bestander i tilgrensende, større havområder og det drives fremdeles et kommersielt fiske i disse områdene. Forekomsten av disse artene i Førdefjorden er på ingen måte unik, man vil finne disse i flere av nabofjordene, og har en marginal betydning i forhold til resten av bestandene."

Som ein skjønar er ikkje desse artane unike i Førdefjorden, meiner HI. Og for eigen del kan eg seie at det vil vere noko råflott å la vere å etablere fleire hundre arbeidsplassar over 50 år på grunn av rekreasjonsfiskeri.

Når det gjeld Miljødirektoratet sine vurderingar, fortel dei at det ikkje er spreiingsfare i samband med deponi av restmassar. Dette har blitt påstått av mange, ja, nokre har til og med snakka om spreiing frå Førde til Alden. Denne absurde skremselspropagandaen har direktoratet avvist. I tillegg har det kome godt fram at påstandane om giftutslepp ikkje er reelt. Det Magnaflocnummeret ein skal bruke som bindemiddel på fjordbotnen er altså ufarleg. Det er likevel godt eigna som skremselspropaganda. Bruk av kjemikaliar vekkjer alltid uro, sjølv om det blir brukt over heile verda til vassreinsing og anna.

Sett i høve til samfunnsverdien av mineralprosjektet på Engebø, kan eg ikkje skjøne anna enn at statsråd Jan Tore Sanner må gå for dette enormt viktige prosjektet for regionen, fylket og nasjonen. Auka bruk av minerala våre her i landet er jo noko som har vore prioritert og fått stor merksemd, ikkje minst gjennom ei eiga mineralmelding. Dersom dette prosjektet får nei frå regjeringa, blir det vanskeleg å seie ja til noko anna mineralprosjekt. Engebø er av dei mest samfunns- og bedriftsøkonomisk lønsame mineralprosjekta i landet, og eit prosjekt som vil ha enormt mykje å seie for distriktet vårt. Ikkje minst i høve til leverandørutvikling og innovasjon knytt til utvinning og deponi. Her ligg det grunnlag for så vel forsking som vidareforedling. I tillegg kjem det at titan er eit svært etterspurt produkt på verdsmarknaden, ikkje minst innan medisin.

Når det gjeld viktigheita av dette prosjektet for distriktet vårt, blir dette godt dokumentert gjennom SINTEF-rapporten som Sunnfjord Næringsutvikling AS tinga for ei tid tilbake. Her heiter det m.a.:
“De samfunnsmessige virkningene utover selve inntjeningen på anlegget genereres i første omgang gjennom innkjøpene fra næringslivet for øvrig og lønn, dvs. driftskostnadene. Dette kommer til uttrykk ved lønnsinntekter pluss skatt og avgifter som tilfaller alle de 170 sysselsatte, samt salg av varer og tjenester fra ulike underleverandører til anlegget.(…) Dette innebærer at anlegget alt i alt vil bidra med mellom 530 og 570 mill. NOK pr. år i samfunnsmessig verdiskaping i Engebøfjellregionen.”

Eg har lenge visst at det kan vere vanskeleg å starte nærings- og industriutvikling i dette landet. Denne saka har versert i snart ti år i det norske byråkratiet og fleire titals millionar er brukt av Nordic Mining. Etter kvart som prosjektet har skrede fram står ein der at det kan vere negativ påverknad for fire marine artar som er hovudproblemet, men at også dette er usikkert. Dei andre utfordringane er så og seia lukka, eller kan følgjast opp via miljøovervaking/krav til selskapet i utsleppsløyve/løye etter minerallova.
Jan Atle Stang, regiondirektør NHO Sogn og Fjordane

Bedriftene i Sogn og Fjordane vil få svi

Kristeleg Folkeparti har lagt fram sitt alternative statsbudsjett, og det lovar ikkje godt for bedriftene og verdiskapinga.Og her snakkar eg først og fremst om partiet sin uvilje til å støtte regjeringa sitt framlegg om å kutte noko i formuesskatten.
Signal tyder dessutan på at Venstre heller ikkje kjem til å ville gå for regjeringa sitt framlegg, sjølv om partiet før valet var klinkande klar på at kutte i formuesskatten var svært viktig for næringslivet. Venstre vil behalde skatteprosenten på same nivå som i dag og heller heve botnfrådraget. Eit godt forsøk på å ta grep, men problemet er at dette ikkje vil vere optimalt i høve til det behovet næringslivet vårt har for nye investeringar og etablere fleire arbeidsplassar.

Dersom dette blir ståande, vil ikkje minst små og mellomstore bedrifter i Sogn og Fjordane få merke at det blir vanskelegare å skape verdiar og arbeidsplassar framover. Dette er då også fleire av medlemsbedriftene våre krystallklare på. Dei ønskjer heller å investere i nytt produksjonsutstyr og skape fleire jobbar, enn å måtte betale ein skatt som tappar selskapa for pengar, ja, som også tappar dei for pengar dei gjerne ikkje har på grunn av at bedrifta går med underskot. Då må dei i så fall ta opp lån for å betale skatten.
Medlemsbedriftene våre reagerer også på at formuesskatten er svært konkurransevridande; den favoriserer utanlandsk eigarskap: Ei utanlandskeigde bedrift slepp nemleg å betale formuesskatt, sjølv om den ligg side om side med ei konkurrerande norskeigd bedrift i Førde, Årdal, Florø eller Hyllestad. Berre dette burde få KrF og Venstre til å tenkje seg om!
I ei tid då vi ser at pilene peikar nedover i fleire av næringane vi her i fylket lenge har vore sterke på og hatt vekst i, ikkje minst innan leverandørindustrien til petroleumsnæringa og transportnæringane, er det spesielt viktig at alle rammevilkår blir optimaliserte. Det KrF og Venstre no gjer framlegg om i sine alternative budsjett er det stikk motsette. Sjølv om begge parti veit at formuesskatten hindrar verdiskaping og jobbetablering, og sjølv om dei har lova reduksjon før førre stortingsval, går dei no for det motsette. Det beklagar eg på næringslivet i Sogn og Fjordane sine vegner, men håpar samstundes at dei to partia vil sjå tilbake på sine lovnader og heller gje eit bidrag til verdiskapinga enn å stikke kjeppar i hjula for den. Venstre og KrF må snu i denne saka!
Det er nemleg verdiskapinga i bedriftene som er grunnlaget for staten sine skatteinntekter. Dette skjer på fleire måtar. Enten direkte gjennom skattlegging av selskapsoverskot, eller indirekte gjennom skattlegging av lønsinntekter, eigarinntekter, arbeidsgjevaravgift og meirverdiavgift. Bremsar verdiskapinga i næringslivet, bremsar sjølvsagt også skatteinngangen opp.
Formuesskatten bremsar verdiskapinga i næringslivet på tre måtar.
1. For det første premierer formuesskatten forbruk framfor sparing, på grunn av høg effektiv marginalsats. Sparing er nødvendig for å danne ein tilstrekkeleg kapitalbase for økonomisk verksemd. Difor bør satsen reduserast, slik regjeringa har foreslått i framlegget sitt til statsbudsjett. Det er til dømes ingenting som tilseier at auka botnfrådrag gir betre omfordeling eller er spesielt gunstig for små eller nystarta verksemder.
2. For det andre premierer formuesskatten formueplassering i bustad, eigendom, kunst, bilar, båtar og anna uproduktiv kapital, framfor bankinnskot, aksjar og produksjonsutstyr i bedriftene, område som fremjar verdsiskaping, trygging av bedrifter og etablering av endå fleire arbeidsplassar. Dette skuldast skeive likningsverdiar.
3. For det tredje premierer formuesskatten risikoaversjon framfor risikovilje og nyskaping, samanlikna med ein inntektsskatt som medlemene våre gjerne betaler. Denne effekten ålene gjer til at det kostar samfunnet over to kroner å drive inn éi krone i formuesskatt frå ikkje-børsnoterte selskap, i følgje ein fersk studie frå NHH.
Det er difor verken god butikk for staten, eller gunstig for verdiskapinga i samfunnet, å finansiere velferdsstaten gjennom formuesskatt. Det veit både KrF og Venstre, og eg forventar at dei handlar deretter i den vidare budsjettprosessen.
Det mest vanlege argumentet for formuesskatt er at ein her “tek” frå dei rike og “gir” til dei fattig. Men like lite sant som at Gjest Bårdsen Sogndalsfjæren praktiserte dette prinsippet, like lite sant er det at innretninga på formuesskatten gjer det. For fattige får det berre betre om inntekta aukar, anten i form av lønsinntekt eller overføringar. Då hjelper det lite om formuesskatten gjer at det både blir mindre til overføringar og mindre i lønningsposen. Svekka verdiskaping og investeringsevne hjelper sjølvsagt ingen, verken i Sogn og Fjordane eller elles i landet.
I ei tid med rekordlåge investeringar i ny næringsutvikling og dermed nye arbeidsplassar, vil det vere ekstra negativt om ein vel å oppretthalde eit skatteregime som berre forsterkar denne utviklinga.
Jan Atle Stang, regiondirektør NHO Sogn og Fjordane

Stortingspolitikarar utan ryggrad.

Avisa Firda skriv om den høgaktuelle OL-saka og stortingsrepresentantane frå Sogn og Fjordane i dag. Kva meiner dei om dette? Det viser seg at dei meiner både det eine og det andre. På same tid! Ingen av dei mannar seg opp til eit klart standpunkt! Her skal vi altså svi av eit tosifra milliardbeløp på ein fest i Oslo samstundes som det skal kuttast inn til beinet i Sogn og Fjordane. Svaret frå stortingspolitikarane burde sjølvsagt ha vore eit rungane NEI til OL i Oslo i 2022.

Kva skal vi med slike politikarar? Kva skal vi med politikarar som ikkje maktar å ta klare standpunkt? Kva skal vi med politikarar som ikkje maktar å stå rakrygga opp mot makta i Oslo? Kva skal vi med politikarar som berre er opptatt av taktikk og snur kappa etter vinden? No må vi snakke eit språk dei forstår. Vi må skape veljarflukt. Stem på dei partia som seier nei til OL i Oslo i 2022, både ved kommunevalet neste år og ved neste stotingsval. No er det lenge til stortingsvalet i 2017, og politikarane kjem til å spekulere i at vi veljarar har dårleg hugs. Men då trur eg dei gjer opp rekning utan vert.

Punktum.

Høgre sin fylkesleiar i Sogn og Fjordane, Arve Mjømen, skriv i avisa Firda i dag. Imponerande. Er det verdsrekord? Trekk pusten godt før du les denne setninga som Mjømen har prestert:

“Som elles, er det også i høve landbrukspolitikken, nødvendig å få til avtalar som partia i fellesskap kan stå saman om og ikkje minst for å ivareta den forhandlingsinstitusjonen som faktisk Bondelaget er best tent med og som no hang i ein svært tynn tråd med Arbeiderpartiet sitt utspel som kunne føre til at denne moglegheita vart brote ned for ettertida.”

Punktum.

Greitt med cannabis?

Skal vi legalisere cannabis? Det går ein debatt om dette no. Eg seier nei. Høgt og tydeleg.

Aksepten for bruk av cannabis aukar i mange ungdomsmiljø. Det er kanskje ikkje så rart når vi ser at haldninga generelt i samfunnet til dette narkotiske stoffet har blitt meir positiv. Når viktige personar i samfunnet, som til dømes stortingsrepresentantar, argumenterer for gjere cannabis stovereint, sender dei ut farlege signal.

Dei sender ut eit signal til unge om at det er greitt å ruse seg. Dei vil utvide «menyen» ved å tillate eit nytt rusmiddel. Korleis kan ein tru at dette skal gi mindre bruk? Korleis kan ein tru at dette vil gi mindre skadar og mindre problem knytt til rusmiddelbruk?

Det er godt dokumentert i forskinga at lettare tilgang til eit rusmiddel aukar forbruket. Forbruket av cannabis blant unge går nedover. Derfor er eg i mot å legalisere cannabis. Det viktigaste vi kan gjere er å vere gode forbilde.

Kva betyr eit fylkesting frå eller til?

For utviklinga av fylket vårt spelar eit fylkesting frå eller til lita rolle.
For litt sidan kom det til eit ordskifte i media om det var rett eller rangt av fylkeskommunen å avlyse fylkestinget i april. Slik eg ser det har det lite å bety for utviklinga av fylket om aprilmøtet blir annullert. Å halde fylkesting utan viktige, konkrete saker til vedtak, men meir som ein temadag, berre for å sette noko på agendaen, vil vere sløsing både med tid og pengar. Det betyr neppe at det ikkje finst saker å drøfte i tinget.
Men politikarar og byråkratar har då jammen meir enn nok av møteplassar der dei møter andre grupperingar og kan drøfte problemstillingar og utfordringar som fylket strir med, eller det store mulegheitsbiletet som finst. Det blir då også gjort. Det som derimot spelar ei rolle er kva fylkespolitikarane våre kjem fram til under dei tingseta dei faktisk deltek på, og kva dei gjer mellom desse tingseta av oppfølging. At dei får kvittert ut sakene som betyr noko for utviklinga av fylket i raskt tempo. Truleg er grendetenkinga i fylkestinget det største problemet, men det er ei heilt anna sak.
På grunn av dei mange møta gjennom heile året jobbar fleire av oss difor hardt for å redusere/samordne fleire av møta og konferansane for at så vel næringslivsfolk, politikarar og andre skal kunne rekke over alt. Eg trur at vi på denne måten også kan ha håp om å dra fleire av fylkespolitikarane med på andre arenaer der dei verkeleg kan få påfyll og viktig kunnskap.
NHO Sogn og Fjordane har registrert at det er altfor få fylkespolitikarar som stiller på dei årlege næringskonferansane der det blir tatt opp viktige tema som har mykje å seie for Sogn og Fjordane si utvikling. Hugs at tilrettelegging for næringsverksemd er den viktigaste jobben ein politikar kan gjere for å skape folketalsvekst og anna aktivitet. Det er også ei kjensgjerning at vi ser fram til ei langt større medieinteresse for desse viktige møteplassane. Då vil lesarane og lyttarane som ikkje har høve til å delta, men som kan ha stor interesse for og nytte av temaet, få tilgang på viktig informasjon.
NHO Sogn og Fjordane sin årskonferanse går av stabelen i Sogndal same dagen som apriltinget skulle haldast, den 10. april. Her har altså alle fylkespolitikarane, media og andre som no står fram og etterlyser eit matnyttig møte denne dagen ein sjanse til å få påfyllet sitt, faktisk eit svært aktuelt påfyll. Årets tema er nemleg “Læringslivet”, der det vil bli sett søkjelys på alt frå tidleg innsats for å hindre fråfall i skulen, høgskulestrukturen i landet, rekruttering og unge bedriftsleiarar. (nho.no/sognogfjordane)
Og verken politikarar, media eller andre skal vere redde for at nivået vil bli for lågt. På føredragslista har vi i år bl.a. NHOs administrerande direktør Kristin Skogen Lund, professor Mari Rege, adm.dir. i Westcon Yards Arne Birkeland, leiar i Norsk studentorganisasjon Ola Magnussen Rydje, partner i First House, Bjarne Haakon Hanssen, samt lærlingar og unge bedriftsleiarar frå fylket. På programmet står også representantar frå dei ulike ingeniørutdanningane i fylket vårt, samt Fagskulen og UWC. Alle vil dei fortelje om kva nytte nærings- og samfunnslivet i fylket vil ha av deira studentar. Bjarne Haakon Hanssen vil snakke om kva nytte leiarar i privat og offentleg sektor i fylket kan ha av ekstern hjelp til påverking for å nå fram til sentralmakta.
Det er også viktig å presisere at dette er ein møteplass som både det private næringslivet og offentlege instansar er med på å få i stand. Den solide partnarskapen som utgjer samspelet med NHO Sogn og Fjordane består av Sogn og Fjordane Fylkeskommune, NAV, Innovasjon Norge, Framtidsfylket, Ungt Entreprenørskap, Westcon Group AS og Sparebanken Vest.
Det er også verd å nemne at vi i år har samla fleire aktivitetar innan både privat- og offentleg sektor opp til NHO Sogn og Fjordane sin Årskonferanse den 10. april i Sogndal. Dette nettopp for å redusere møter og konferansar spreidde utover heile våren. Det har vi lukkast med. Verdiskapingsplanen vil bli presentert og drøfta den 9. april, og fleire har valt å legge styremøta sine til denne dagen, bl.a. Opplæringskontoret for prosessfag i fylket (PRO). Den 11. april har NAV Eures sitt arrangement som omhandlar rekruttering av arbeidskraft frå EØS-området. Med dette vil politikarar, skulefolk, næringslivsfolk, media og andre interesserte kunne få rikeleg med sjansar til å lære og drøfte viktige problemstillingar både den 9., 10. og 11. april. Ei fagleg god erstatning for eit fylkesting, meiner eg.
Det er altså ikkje noko som helst problem for verken politikarar eller andre som er opptatt av nærings- og samfunnsliv i Sogn og Fjordane å få fylt den 10. april (eller 9. og 11. april) med nyttig innhald. Ja, eg vil seie det så sterkt at alternativet eg her har kome med kanskje er langt betre enn mykje av det som har kome fram i avisdebatten så langt. Fråfallet i skulen, feil skuleval, kompetanse, rekruttering av kvalifisert arbeidskraft frå inn- og utland og korleis stimulere til at fleire unge flyttar til fylket og gjerne blir bedriftsleiarar/-etablerarar, er faktisk noko av det som samtida bør vere mest opptatt av. Det trur eg at både næringslivet og politikarane våre på fylkestinget er samde i. Den 10. april set vi altså søkjelyset på den reelle framtida for fylket vårt, og dei som skal skape den; dei som er unge i dag.

Av Jan Atle Stang, regiondirektør NHO Sogn og Fjordane

Kampen om opphogging i gang

Petroleumsaktiviteten er langt frå forbi på sokkelen vår, men det er levetida til ein del av produksjonsmidlane. Kampen om opphoggingsoppdraga er dermed i full gang, men kvar er vi?
I Sogn og Fjordane er Lutelandet i Fjaler peika ut til å vere det industriområdet som skal rive ned gamle og avdanka oljeinstallasjonar frå norsk sokkel. Marknaden er spådd å vere enorm, og ringverknadene store for dei selskap og område som får oppdraga med rivinga. Difor er det enormt viktig at vi står samla i fylket om Lutelandet som stad for denne satsinga, og at vi synleggjer interessa og evna til å ta på oss dette arbeidet i langt sterkare grad enn tilfellet har vore til no. Det er med andre ord altfor stille kring dette som bør vere ei storsatsing.
NHO Sogn og Fjordane er ikkje i tvil om at interessa i fylket er til stades for å få til stor industriell aktivitet på Lutelandet innan dette segmentet, men samanlikna med den posisjoneringa som no skjer både i Rogaland og Hordaland på dette næringsområdet er det dørgande stille kring Lutelandet. Alt tyder på at toget står på perrongen og er i ferd med å gå. Det vil vere svært uheldig om vi kjem for seint også til dette toget.
Truleg er noko av utfordringa vår at vi ikkje har store, framoverlente og kapitalsterke industrielle aktørar som står klar for slike oppdrag, med Lutelandet som base. I alle fall kan mykje tyde på det. Det problemet har dei verken i Rogaland eller Hordaland, der t.d. Rosenberg si gamle systerbedrift Bergen Group Hanøytangen står klar med øksa og speidar etter opphoggingsobjekta som kjem flytande mot land. Bergen Group er bokstavleg talt på hogget i denne businessen; for eit par-tre veker sidan kjøpte selskapet som kjent opp Scanmet, som har spesialisert seg akkurat på demoleringsprosjekt med hovudfokus på offshorekonstruksjonar.
Aker Solution står også klar, ikkje minst for å gjere ingeniørarbeider i framkant av opphogginga. Dei har allereie byrja arbeidet med fjerninga av Frigg frå sokkelen, samt Murchison frå britisk side.
Fram til no er det eit par-tre selskap som har peika på opphogging av brukte plattformer og installasjonar på sokkelen som eit verkeleg satsingsområde. Det er Scanmet, Kverner Stord og AF Decom. Men ekspertane meiner at det berre er eit tidsspørsmål før andre og større aktørar kjem på banen. Marknaden er nemleg gigantisk både når det gjeld fjerning av installasjonar, sikring av brønnar, samt opphogging.
Direktør Espen Norheim i revisjonsselskapet EY har sagt at når marknaden byrjar røre på seg får ikkje dei tre nemnde selskapa som til no har vist størst interesse ha marknaden for seg sjølv. Då kjem dei store og tunge inn i bildet. For her er det store pengar å hente; og mange arbeidsplassar over lang tid.
Det er i dette landskapet Lutelandet skal manøvrere. Det er i denne marknaden ein skal konkurrere om oppdrag, kompetanse og kapital. Og det er såleis i denne marknaden ein lyt vere på hogget i høve til å skaffe seg gode og kapitalsterke industrielle samarbeidspartnarar som er villige til å legge aktiviteten til ytre Fjaler. Er vi der? Er vi i rute?
NHO Sogn og Fjordane si uro er som sagt at vi skal komme for seint på toget. At andre skal stikke av med godbitane før vi har fått summa oss. Då er vi ferdige, for dette toget går fort og det vil berre stanse på kjende og posisjonerte stasjonar som lokføraren veit vil kunne levere varene han etterspør.
Vi håpar at vår uro er ugrunna og at alt er på stell kva offensive strategiar, relasjonar og avtaler med sterke industrielle og finansielle aktørar vedrører. Vi håpar altså at ein er “hands on” i denne prosessen. Men det er ofte eit faresignal når det blir for stille kring ei satsing av denne typen. Pt. er det altfor stille kring Lutelandet som demoleringslokasjon.
Dersom vi skal ha ein sjanse må det etter vår meining langt meir synleggjering til, og samarbeid på tvers av forvaltningsgrenser, bedriftsgrenser og kompetansegrenser. Vi må stå klar på kaikanten, speidande utover havet etter rivingsobjekt; med alt verktøyet som trengst klappa og klart i handa. Er vi der?
Av Jan Atle Stang, regiondirektør NHO Sogn og Fjordane

Med søkjelys på verdiskaping

Verdiskapingsplanen for fylket som no er ute på høyring blir av redaktøren i Firda samanlikna med ein lottokupong.
Svaret på denne karakteristikken kunne godt vere at sjansen for å vinne i Lotto er liten, men om ein vinn er vinsten ofte svært stor. Og som vi veit er lottomillionærar ikkje heilt som andre millionærar. Slik sett blir det, i tilfelle vinst, ikkje store endringane. Vi har jo lenge marknadsført oss som annleisfylket; noko som for oss er svært lite positivt!.
Saman med fleire andre organisasjonar, institusjonar, lag og foreiningar, representantar frå fylke og stat, og frå næringslivet, har NHO Sogn og Fjordane bidrege til det dokumentet som no er ute på høyring og som utgjer Verdiskapingsplanen for Sogn og Fjordane 2014-2025. Mange dyktige folk, frå ulike stillingsnivå i offentleg, privat og frivillig sektor, har brukt tid på å drøfte kva som burde komme med i planen og kva som skal til for at vi skal få den vekst og utvikling i fylket som dei aller fleste ønskjer.
Kall gjerne måten arbeidet er gjennomført på for lottometoden og resultatet for lottokupong. Men planen slik den ligg ute på høyring og slik den blir lagt fram til politisk handsamast er i alle høve meisla ut etter beste skjønn av folk som har gjort sitt beste nettopp for å skape verdiskaping.
Firdaredaktøren meiner at planutkastet har eit realistisk syn på kva utfordringar fylket har, men at medisinen som blir skriven ut for å løyse utfordringane er bygd på ønskjetenking. Kanskje er det slik at det er lettare å sette fingeren på utfordringane enn på løysingane. På same måten som det er lettare å seie at ein er usamd med det som kjem fram i planutkastet enn å seie kva som burde vore gjort annleis.
Eitt av NHO Sogn og Fjordane sine bidrag i denne prosessen har bl.a. vore å jobbe for at dei indarlege ønskja ikkje skulle skugge over empirien. Altså at vi måtte vere realistiske i planarbeidet. Eit anna mantra frå vår side har heile tida vore å passe på at dei “gamle” næringane ikkje blei sette på båsen til fordel for dei nye og gjerne meir “sexy” næringane. Difor er vi veldig komfortable med at hovudlinja ein skal jobbe etter omfattar område som fornybar energi, olje/gass, sjømat, reiseliv og landbruk; saman med kunnskaps- og nyskapingsnæringar. Tanken er at dei “gamle” næringsområda, tufta på våre naturgitte, komparative fordeler, har mykje vekst- og innovasjonskraft å hente ved auka samhandling med kunnskaps- og nyskapingsmiljøa. Forskar- og høgskulemiljøet i fylket spelar sjølvsagt ei sentral rolle i denne utviklinga. Ikkje minst om desse blir kopla saman i klynger, ja, gjerne konsortium.
Dette har i alle fall vore tanken, så attstår sjølvsagt jobben med å legge forholda til rette for at så kan skje. Her trengst det samspel; at vi halar og dreg i same enden av tauet, og det trengst mot og reell vilje til vekst. Med i dette arbeidet trengst både det offentlege tenesteapparatet som ofte styrer rammer og tempo i prosessane, og det private næringslivet som skal skape mykje av dei økonomiske verdiane som skal gi brød på bordet til folk.
Så, kvifor har vi i det heile vektlagt det mange, ikkje minst Firdaredaktøren, ser på som lite arbeidsintensive næringar og trur at desse vil fremje ny vekst og utvikling i fylket; ja, til og med generere hundrevis av nye arbeidsplassar? Det enkle svaret er at vi må ta utgangspunktet i det vi kan og utvikle desse ved hjelp av ny kunnskap og kompetanse. Det er nemleg ikkje slik at alt krutet er funne opp innan verken energi, havbruk/landbruk eller olje/gass. Verda skrik nemleg etter meir kunnskap på desse områda, ikkje minst av omsyn til miljø og berekraft, og dersom vi då kan utvikle ny kunnskapen med basis i desse næringane her heime, vil den generere mange nye og etterspurde arbeidsplassar.
Vi skal passe oss for å ikkje sjå skogen for berre tre, som det heiter. Vi skal altså passe oss for å tru at alt det vi har, dei for oss kjende næringane, ikkje lenger har mål og meining for oss og andre. Ein skal hugse på at produkt frå leverandørindustrien og fagfolka våre innan t.d. petroleums- og teknologinæringane er av Norges viktigaste “eksportartiklar”. Er vi “svoltne nok” på vekst ut utvikling her heime, og blir rammevilkåra frå det offentlege optimalisert, kan vi bruke langt meir av denne kompetansen til å utvikle og produsere etterspurde produkt i eige fylke. Vi ser dette eksemplifisert gjennom alle doktorane som jobbar for Hydro i Årdal, og noko liknande kan vi få til innan andre næringar også, dersom vi har trua, motet og viljen.
Eg vil også minne Firdaredaktøren, eller den som skreiv leiarartikkelen i laurdagsavisa, om at det er skapt og kan skapast endå meir ringverknader og arbeidsplassvekst av havbruk og landbruk. Og potensialet er stort når det gjeld vind, dersom ein får augo opp for at satsingar på fornybar energi er avgjerande i kampen mot klimaendringar. Alle desse næringane er dessutan langt meir arbeidsintensive enn det leiarskribenten i Firda ser ut til å kjenne til. Vi snakkar trass alt ikkje om ein einsleg lakseoppdrettar, bonde eller ein vindmøllevaktmeister. Vi snakkar om heile verdikjedar; røktar/bonde, fôrprodusentar, transport, sal, veterinær og ikkje minst næringsmiddelindustrien som både tek seg av fisk, kjøt, mjølk, bær og frukt.
Ein skal heller ikkje kimse av dei store verdiane og arbeidsplassane som vil skapt i t.d. anleggsbransjen ved utbygging av meir fornybar energi. Det ser også ut til at det er grunn for å nemne at målet på verdiskaping ikkje eine og aleine handlar om tal arbeidsplassar i ei verksemd. Kor mange kroner verksemda tener er ein vel så viktig variabel, ikkje minst for å sikre og utvikle verksemda.
I utgangspunktet var det dette som gav motivasjon for NHO Sogn og Fjordane til å delta i planarbeidet over mange månader. Slik eg ser det har vi, saman med gode og konstruktive samarbeidspartnarar, vore med på å legge eit bra grunnlag for verdiskaping i fylket. Men skal det bli optimale resultat må alle gode krefter kjenne si besøkstid, både i det offentlege og i det private. Resultata kjen ikkje av seg sjølv uansett kor gode planer ein har. Slik eg ser det skal planen vere, svært grovkorna sagt, ein motivator og vegvisar så vel for næringslivet som for byråkrati og FoU-miljøa. Det meiner eg den langt på veg har blitt.

Av Jan Atle Stang, regiondirektør NHO Sogn og Fjordane

Nei til sentralisering av politiet

På tross av at responstida til politiet i Sogn og Fjordane allereie er for høg, så er det fleire som no snakkar om sentralisering av politiet, med nedlegging av lensmannskontor som konsekvens.

Raudt Sogn og Fjordane vil ikkje ha eit politivesen med ei dårlegare lokal forankring og mindre lokalkunnskap og går derfor imot alle framlegg om sentralisering innafor politiet. Vi må slå ring om lensmannskontora i fylket vårt.

Lokal kjennskap er særs viktig i det daglege politiarbeidet. Det er også viktig å ha eit politi som har så tett sosial og geografisk forankring til det området dei skal arbeide i som mogleg.

NRK Ytring skriv politiforskar ved Linköpings Universitet, Stefan Holgersson, mellom anna dette om sentraliseringa av politiet i Sverige: «Den offisielle vurderingen som ble gjort av pilotprosjektet viste at sentraliseringen medførte en mengde negative konsekvenser, og en studie jeg selv gjennomførte kunne bekrefte at blant annet responstid og kjøretider økte. Men resultatet av vurderingen ble ikke akseptert av beslutningstakerne, og sentraliseringen ble innført i hele Sverige.»

Jo mindre politifolk veit om lokale tilhøve, jo dårlegare vert det førebyggjande arbeidet. Det er rett og slett ingen gode argument for å sentralisere politivesenet i Sogn og Fjordane, og derfor går Raudt Sogn og Fjordane konsekvent imot alle framlegg om sentralisering på dette området.

Anders Hamre Sveen
nestleiar i Raudt Sogn og Fjordane

Kunstmuseum for kven?

Først skal eg vere ærleg og innrømme at eg har ikkje besøkt Sogn og Fjordane Kunstmuseum sidan det flytta inn i sitt ikoniske bygg. Eg trur faktisk ikkje eg har vore på kunstmuseet sidan 6. klasse i 1991. Det er ikkje det at eg ikkje er interessert i kunst, for det er eg. På feriereiser besøkjer eg ofte stadens kunstmuseum. Det å bruke tid på å studere kunstverk frå gamle meistrar til samtidskunst eige tempo er nesten meditasjon. Slik burde det også vere på Sogn og Fjordane Kunstmuseum.

Etter å ha lese artikkelen i Firda 7. september, stiller eg meg spørsmålet; kven er eigentleg Sogn og Fjordane Kunstmuseum til for? Museet har fått blanda mottaking, og eg finn det påtakeleg at direktør Svendsen verkar å vere mest oppteken av å få skryt av sine eigne. Svendsen-sitat frå Firda; «Vi har hatt besøk av folk frå nasjonalmuseet, samt frå ulike museum i utlandet, og mange har vore mållause av det vi har fått til.» Med slike fråsegner er det ikkje rart museet får dom som usynleg og arrogant. Det nyskapande bygget framstår som ein isterning, kald og framand, ein stad som ikkje inviterer ein inn. Kvifor er det slik? Kunst, slik eg har forstått det, skal vere utadvent. Kunstnarar lagar jo ikkje kunst for å ha det heime, dei vil jo vise det fram til folk. Kunstnarar stiller ut kunsten sin på museum og i galleri nettopp fordi det er ein arena der dei kan nå ut til publikum. Sitatet fortel meg at museet og direktør Svendsen har misforstått rolla til eit kunstmuseum på ein relativt liten stad i Noreg. Det må ha ei pedagogisk rolle der alle kan kome, uavhengig av tidlegare kunsterfaring og lære om kunst.

Museumsdirektør Svendsen seier han er nøgd med 10500 besøkjande første året, og ønskjer seg fleire. Om ein kan sei Sogn og Fjordane og Førde har ein kulturelite, trur eg nok ikkje den er stor nok til å oppretthalde eit museum aleine. Det kan nok heller ikkje skulane rundt om kring, som nyttar museet i undervisninga si. Museet med si sentrale plassering burde også vere ypparleg for turistar som besøkjer Førde, som elles har lite å by på utanom fjellturar og shopping. Og ikkje minst skal museet vere ein stad for alle oss vanlege folk som bur i fylket.

Det eg har gjort er å kike på heimesida til museet for å sjå kva utstillingar det er på museet. Eg er einig i det Anne Viken seier i Firda-artikkelen, at heimesida bør vere meir informativ. Ei nettside må oppdaterast ofte, slik at informasjonen er relevant. Eg er også einig i det Georg Arnestad seier om prioriteringane til museet når det gjeld utstillingar i oppstartsfasen. I Astrup sitt rike, er det kanskje ikkje eit sjakktrekk å satse på islandsk samtidskunst, som Georg Arnstad påpeiker. Museet burde ha satsa på noko som innbyggjarane i Sogn og Fjordane kjenner seg att i. Det strir nok litt imot kunstverda sine prinsipp, men museet er faktisk nøydd å vere litt kommersielt for å nå ut til folk. T.d. ha annonsar i Firda med «reklame» for utstillingar og arrangement, hengje plakatar på offentlege stader med informasjon om utstillingar, ja rett og slett vere synlege der folk er og nytte nettet og sosiale media, slik Anne Viken foreslår.

Når ein også høyrer at familiar med barn ikkje kjenner seg velkomen, og opplever å bli irettesett fordi barna er barn og gjerne er litt meir engasjerte og urolege enn vaksne, då er det noko riv ruskande gale. Kunst skal vere meiningsdannande og meiningsskapande i følgje direktøren. Og skal ein bli kunstinteressert, kvar betre er det å byrje med dei nysgjerrige og engasjerte barna?

Direktør Svendsen seier i Firda at museet har fungert som kunstformidlar, er noko eg er ueinig i. Det er nettopp det det ikkje har. Når folk knappast veit kva som er utstilt eller kjenner seg lite velkomen, vitnar det om svært dårleg formidling. Det er jo også litt pussig når det verkar som at kafeen på museet er den mest populære attraksjonen. Slik det framstår no verkar det som at ein må ha universitetsutdanning i kunsthistorie eller vere tilsett ved renommerte kunstmuseum for å vere velkomen på Sogn og Fjordane Kunstmuseum. Og fortset det slik er eg redd det snart står endå eit tomt millionbygg i Førde sentrum. Eg kjem nok ikkje til å besøkje museet før eg kjenner at eg blir ønskt velkomen, kan ta med meg tanteungane og veit kva som er utstilt. Ein så lenge tek eg heller tanteungane med på kafeen i staden…

Kristin Befring
Ein heilt gjennomsnittleg, kunstinteressert førdianar.

SV si rolle i ei ny raudgrøn regjering

Etter å ha lese reportasjen om “gruve-utolmod” hjå Sp i Sogn og Fjordane og i Naustdal Sp, er eg ikkje i tvil om kva som er ei av dei viktigaste rollene SV vil ha i ei ny raudgrøn regjering. SV er rett og slett den sosialistiske og rettferdige miljøvaktbikkja. Verken Ap eller Sp står for eit miljøsyn som er eigna til å stå aleine, det kjem ikkje minst til uttrykk i den nemde reportasjen. Men saman med SV ser alt mykje betre ut.

Høgre og Frp i fylket har og flagga eit skremjande syn i denne saka, at nye pendlar-arbeidsplassar(les: utanlandske) og Nordic Mining sin aksjekurs er viktigare enn omsynet til eigne innbyggarar, Førdefjorden og framtida til eksisterande næringar.

Dette viser i alle høve at SV ikkje er gått ut på dato. Miljøvernminister Bård Vegard Solhjell er ein av dei tøffaste og mest uredde politikarane eg veit om. At han klarte å få med seg resten av regjeringa på det som vart det foreløpige svaret til gruveselskapet vert ståande som ein miljømilepæl i denne saka. Etter 4års sakshandsaming var det endeleg nokon som tok seg tid til å lese sakspapira, og som høyrde på dei kritiske røystene. 95% er ikkje berre andelen av fjellet som skal dumpast som slam og støv i Førdefjorden, det er også prosenten av negative innspel i den kommunale prosessen. Miljøvernministeren og SV gjorde det som resten av kobbelet ikkje hadde ryggrad til, å spyrje seg om det kanskje kunne vere noko i det når alle faglege råd gjekk imot til dømes sjødeponi.

For meg som kjenner saka betre enn eg eigentleg skulle ynskje, som har vore med gjennom heile prosessen og prosessane som har vore tidlegare, er det rimeleg surrealistisk å lese og høyre kva enkelte politikarar får seg til å kome med. Førdefjorden er ikkje noko “eksperimentell leikeplass” for storkapital og avfallsdumping. Mineralindustrien har ikkje nokon unik rett til å kunne forsøple matfatet vårt, og ruinere eksisterande næringar til lands og til vanns. Eg forventar at lokale politikarar i Naustdal og Sogn og Fjordane forøvrig evnar å sjå andre enn sine eigne behov, og evnar å sjå det store bilete. Rutilen på Engebø reiser ingen stader, i alle fall ikkje i havet om SV har noko dei skulle sagt. Teknologisk og kunnskapsbasert næringsutvikling og miljøvern er ikkje motsettingar, men 2 sider av same sak. Det eine overlev ikkje utan det andre.

Sjølvsagt skal vi take vare på miljøet seier dei alle som ein. Korleis då? Korleis vil de ta vare på miljøet når de ikkje ein gong har tolmod til å vente på utgreiingar som i det minste kan gje eit lite innblikk i forutsettingane for tiltaket? Eg trur nesten eg no er so pass frampå at eg forlangar eit konkret svar.

Lat mineralet ligge til det er forsvarleg å hente det ut. Naustdal kommune treng å bruke energien sin på tiltak som faktisk gavnar innbyggarane og kommuneøkonomien, det er og har vore mitt viktigaste argument. Naustdal er på god veg til å verte ein av sunnfjords bustadpærler, draumen midt mellom Førde og Florø. Det einaste som manglar er ein fornuftig og edrueleg, men ekspansiv og framtidsretta næringspoltikk. Hovudet framoverlent, men begge føtene godt planta på landjorda.

SV ynskjer å fortsetje i regjering, med Sp og Ap, nettopp fordi vi betyr ein forskjel. Ap, Sp og SV utgjer eit fullstendig og komplett politisk bilete, med god politikk på mange områder. At SV ikkje får betalt for alle sigrane i regjering er noko som fyljer med eit slikt samarbeid, men det betyr ikkje at vi har mista funskjonen vår. SV er miljøalibiet til den raudgrøne regjeringa. Og vi trengast i aller høgaste grad framleis. Dersom du meiner miljø og rettferd er viktig, treng du ikkje vere i tvil om kva parti du skal stemme 09.09.13.

SV i regjering er naudsynt for å få Noreg gjennom miljønålauget. Godt val.

E39 gjennom Sogn og Fjordane.

Dette er no av AP, SP og Høgre vorte til ein krangel om ei dyr brukryssing av Nordfjorden. Grunnen til dette er vel å dekke over at det er gjort lite på E39. Vegen mellom Bogen og Byrkjelo er av så dårleg standard at det med dagens løyvingar vil ta over 30 år å få gul stripe på strekninga sjølv med bompengane til desse tre partia. Då er det bra med litt avledande brusirkus i Nordfjord. Dette bit avisene og NRK på. Desse partia har alle Handlingsregelen, som begrensar løyvingane til veg, og fordelinga av armoda mellom fylka er etter folketal. Då kjem Sogn og Fjordane dårleg ut med lite folketal og dyrt terreng å bygge veg i. Dette viser att på vegane. Kvifor veljarane gong etter gong vel inn att desse partia på stortinget som har gjort Sogn og Fjordane til eit stagnasjons- og kranglings-fylke er for oss i Kystpartiet uforståelig. Sogn og Fjordane er det fylket som yter mest til fellesskapet pr innbyggar og får minst att til vegbygging. På Mongstad fordampar skattepengane, som kunne gått til ein kystveg frå Bergen til Ålesund, i eit CO2-fangstanlegg som er heilt meiningslaust. På Lutelandet skjer ingenting. Ved eit ras eller ei ulukke på E39 eller E16 så er det ikkje omkøyringsmogelegheiter eller desse er av ein slik standard at det blir kaos med ein gong. Kystpartiet vil krevje å få Sogn og Fjordane sin del av vegløyvingane auka så me får ein vegstandard som resten av landet har.

Asbjørn Massnes, Kystpartiet.

Redaksjonssjef Roy Raasholm Fauske villeder!

Fauske påstår i et innlegg 12. juli at jeg tar feil når jeg sier at jeg er utestengt fra NRKs debatter. Hvor er feilen? Vi er ikke invitert til paneldebatten NRK selv arrangerer 6. september, og vi er ekskludert fra paneldebatten til Stamvegskonferansen E39 23. august som NRK dekker. Merk at det er NRK som ekskluderer oss fra sistnevnte debatt av hensyn til deres dekning av debatten, ikke arrangøren selv. Andre debattarrangører synes det er interessant å ha med flere partier enn de syv som i dag sitter på stortinget. I skolevalgdebattene vil vi og Rødt delta, sammen med De Kristne og andre småpartier. Dersom skolevalgarrangørene tror de kan få til gode debatter med mer enn syv deltakere, er det litt rart at NRK mener deres lyttere ikke vil kunne bli opplyst av å utvide panelet. Så har vi helt riktig blitt invitert til NRK 4. september, men i en helt annen setting, og dermed ser det ut til at vi aldri vil få anledning til å komme i debatt med de etablerte politikerne i fylket gjennom NRK S&F sine valgkampsendinger. Det er et nederlag for demokratiet.

Jeg har etterspurt NRKs journalistiske kriterier for hvem som blir tatt med til debatt. Det har vi fått i innlegget 12. juli: De som sitter ved makten eller vil komme til å få makt er av størst interesse. For det første er dette et problem i seg selv. NRK har som lisensfinansiert kringkaster et ansvar for å målbære også interessene til de som sitter utenfor makta, og er i reell opposisjon til den politikken som føres av de syv stortingspartiene. For hvor store er egentlig forskjellene mellom Høyre og Ap når det gjelder de store spørsmålene som løsningen på den globale klimakrisen, eller som Rødt påpeker: voksende klasseskille og de globale fattigdomsutfordringene, for å ikke snakke om utenrikspolitikken? Den rødgrønne regjeringen har langt på vei adoptert FrPs innvandringspolitikk, til det punkt at FrP ikke er i posisjon til å stramme særlig mer inn om de får regjeringsmakt uten å bryte de fleste internasjonale konvensjoner, for å ta et eksempel. Miljøpartiet De Grønne representerer i motsetning til de borgerlige partiene en reell opposisjon til dagens oljeavhengige politikk.

For det andre bygger vurderingen på en sviktende politisk analyse. MDG er i vekst og har hatt en stadig stigende form det siste året. De fleste av de siste målingene viser at vi ligger an til mandat i Oslo, mens målingen på 3,6 % viser at sperregrensen kan være innen rekkevidde. Fortsetter utviklingen frem mot 9. september ser det lyst ut for de grønne. Skulle vi havne over sperregrensen er det til og med mulig med utjevningsmandat fra Sogn og Fjordane. Kanskje ser det lite sannsynlig ut i dag, men skulle 4. mandatet havne hos MDG vil det se temmelig rart ut at denne kandidaten ble holdt utenfor NRKs paneldebatter. Om vi så bare skulle fått ett-tre mandater vil vår posisjon som blokkuavhengig parti bety at vi vil kunne havne på vippen og avgjøre regjeringsspørsmålet etter valget, og kanskje også bli invitert inn i regjeringskoalisjon. At MDG ligger an til å få en slik posisjon og påvirkningskraft burde absolutt være av journalistisk interesse også i Sogn og Fjordane (se også: http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=1156) Jeg har spurt Fauske direkte om de vil vurdere å invitere oss dersom vi oppnår flere meningsmålinger oppunder eller over sperregrensen, men har ikke fått svar på dette.

NRK later ikke å være interessert i å drive seriøs kritisk journalistikk, men har hengt seg på tabloidenes fokus på det politiske spillet. De reelle politiske sakene er ikke interessant, i motsetning til politikernes ultimatumer og den oppkonstruerte spenningen mellom Erna og Jens. Det ser vi også på politikk-dekningen her i fylket der politikernes konflikter er mer interessant enn konsekvensene av den politikken de fører. Det er det kanskje lite å gjøre med, men det minste vi kan kreve er at NRKs redaksjonssjef utviser en større redelighet omkring egne redaksjonelle beslutninger.

U-landet Sogn og Fjordane

Dei mørke skyene heng tungt over Sogn og Fjordane, og da talar eg ikkje om sommarveret. Vi les at fylket vil sakke meir og meir akterut i høve til resten av landet på grunn av dårleg økonomi. Skuletilbodet i Sogn og Fjordane blir òg dårlegare og klassar rundt om i fylket blir nedlagde. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har fatta vedtak om at kommunane i Sogn og Fjordane politidistrikt skal knytte seg til 110-sentralen ved Bergen brannvesen og fylket blir utan alarmsentral. Dessutan trugar Statoil å legge om drifta på fjordbasen i Florø, og så mange som 250 arbeidsplassar er truga.

Ser ein historisk på det er det ikkje no Sogn og Fjordane starta akterutseglinga. Mellom 1900 og 2000 vart folketalet i Noreg fordobla, medan Sogn & Fjordane berre hadde ei auke på 20 %. Dette plasserer Sogn og Fjordane klårt på botnen mellom alle fylka i landet. Medan nabofylka våre, Hordaland og Møre og Romsdal, følgjer landsgjennomsnittet ganske godt.

Som innflyttar til Sogn og Fjordane følest det som om politikarane her, meir enn andre stader, stort sett bryr seg med særinteressa til heimstaden sin i staden for å sjå på kva som er best for fylket samla. Vi skal helst ha eit sjukehus på kvart eit skjer og lengst inne i alle fjordar. Og E39 bør innom kvar einaste bygd i fylket, i alle fall innom bygda til lokalpolitikaren. Resultatet av denne kranglinga er at vi kanskje mistar alle sjukehus i fylket. Og nabofylka har for lengst bestemt traseen for nye E39, så Sogn og Fjordane hamnar nok sist i denne køen òg.

Kvifor er det slik? Fylket har store naturressursar, med malm og vasskraft i fjella og olje og gass rett utanfor skjergarden vår. For å vere ærleg kan eg ikkje sjå at så mykje blir gjort for å skape nye industriarbeidsplassar i fylket. Til dømes så blir eventuell gruvedrift i Vevring trenert av både lokale og nasjonale politikarar. For meg ser det ut som om mange helst vil ha ting som det alltid har vore og at vi skal halde fram med å leve av jordbruk og fiske. Utviklinga skal helst skje andre stader enn her, men goda vil vi ha.

Men det er olja og offshoreaktivitetane i fylket eg skal konsentrere meg om. Det som er slåande er at det er så lite oljerelatert industri som det er i Florø og resten av Sogn og Fjordane. Rett utanfor oss ligg store oljeressursar og nokre av dei største oljefelta vi har på norsk sokkel. Da med Gullfaks i særklasse, men ein skal heller ikkje sjå bort frå felt som Snorre og Visund. Kvifor har det seg da så at det ikkje finst noko oljeselskap som har lokalisert ei driftseining i Florø? Det einaste som føregår frå basen er forsyning. Så godt som all teknisk ekspertise blir styrt frå oljeselskapa sine hovudkontor. Det faglege miljøet i Florø er tynt og dei fleste oppdrag som treng kompetanse går ut av fylket. På mange måtar kan ein samanlikne S&F med eit u-land; vi sitt med verdiane, men all kompetanse blir henta utanfrå. Vi har ressursane, men pengane går ut av fylket. I etterkant må vi fint be om statlege overføringar for å drive fylket, ressursar som eigentleg høyrer til oss i utgangspunktet.

Ein må nok ein gong spørje seg kvifor det er slik. Dersom ein ser på andre byar langs kysten ein kan samanlikne seg med, så får dei det til. For kva er det som skil Florø frå Kristiansund og Harstad, to småbyar med vefungerande driftskontor. Og med driftskontora ville òg kompetansen og spesialoppdraga for resten av offshore-industrien komme.

I avisa kan vi no sjå bekymra politikarar som lurar på kva som skal skje dersom Statoil legg ned, og dei vil prøve å gjere sitt beste får å overtyde Statoil til å halde ved den gamle drifta, eller i det minste gje andre oppgåver i fylket. Men er det verkeleg Statoil som er den rette adressaten her, og burde ikkje krava vere meir hårete enn som så? For det er vel eigentleg på nasjonalt nivå desse krava burde komme, og Sogn og Fjordane er i sin rett til å krevje meir enn å berre levere rør og driftsforsyningar til den norske sokkelen.

Klart Statoil bør få krav på seg til å vidareutvikle aktivitetane sine på basen. Det same bør gjelde dei andre oljeselskapa på basen, GdF Suez og BG. Å krevje at Florø har minst eitt driftskontor er ikkje urimeleg. Men desse selskapa må få statlege føringar på at Sogn og Fjordane skal få kompetansejobbar slik at vi unngår å stå på land og sjå på at alle ressursane våre blir sendt til Oslo.

No er ikkje situasjonen heilsvart, det er vedteke oppstart av eit subsea bachelor-studium i Florø til hausten. Det er òg full aktivitet på basen, faktisk så stor aktivitet at det per i dag ikkje er meir ledig kapasitet. Men er dette nok? Vil eit lokalt studietilbod vere nok til å skape eit fagleg miljø? Og dei lokale politikarane vegrar seg for å tillate utviding av baseområdet. Og kva skjer om Statoil bestemmer seg for å legge om drifta i Florø?

Så no går utfordringa til politikarane våre, og det er som kjent stortingsval til hausten. Kva er planane vidare for Sogn og Fjordane? Skal vi halde fram med å stå med lua i handa og be fint om statlege overføringar, eller skal vi satse høgare? Dersom politikarane våre går for det første alternativet, bør dei ikkje lure på kvifor skuleklassar blir nedlagde, industrien forsvinn og ungdomen flyttar frå fylket.

DE TRE FRAMTIDSKOMMUNENE

I Sogn og Fjordane

Norge har et overveldende byråkrati – lokalt og sentralt – som gjennom forskrifter, kontroll og rapporteringskrav, lammer folk flest og næringslivet. Et politisk system som er dimensjonert for ti ganger landets nåværende befolkning, reduserer effektiviteten i samfunnet og vår konkurransekraft internasjonalt. Et selvforsterkende system, hvor et økende byråkrati medfører stadige rop om sterkere politisk “styring” – og vis versa. Lag på lag bygges opp. I en tid hvor landet skriker etter arbeidstakere som kan fylle oppgaver som generer faktiske inntekter til landet – er altså suget etter byråkrater større enn noen sinne. Det offentlige søker å løse sine oppgaver ved å stadig opprette flere administrative stillinger – en topptung organisering som legger stadig større rapporterings- og registreringsbyrder på fotfolket ute i etatene, og flere byrder på det private næringslivet – de som faktisk holder landet med brød, olje og fisk – og statens skatteinntekter. Det vanvittige byråkratiet har selvfølgelig en negativ økonomisk side, men langt verre er det at det skapes demokratiske problem i form av ansvarsfraskrivelse når noe går galt (“systemfeil” kalles det).

Byråkratiet i Sogn og Fjordane er intet unntak i så måte. I et fylke med knapt 109 000 innbyggere, er det 26 kommuner. Med varierende innbyggertall fra 900 til nesten 13 000. Alle – fra den minste til den største – er underlagt Kommuneloven og må oppfylle sine “lovpålagte oppgaver” etter et statlig og fylkeskommunalt detalj- og kontrollregime som det blir stadig vanskeligere å orientere seg i. Hver av disse kommunene organiseres vanligvis med èn ordfører, èn rådmann, èn næringssjef, èn leder hver for hver av etatene for helse- og sosial, oppvekst, teknisk, kultur, og i tillegg til noen stabsavdelinger for personal, administrasjon, økonomi osv. Disse ni (eller enda flere) får hver en lønn på forsiktig anslått, en halv million kroner. I sum for 26 kommuner, passerer de årlige lønnsutgiftene 130 millioner bare til administrativt personell. Pluss på fire obligatoriske reiser for administrasjonen til Oslo hvert år – for hver av de 26 kommunene – så har du 15 millioner der i tillegg. (Kanskje har noen i også vennskapskommuner i Afrika, eller i andre fjerne verdensdeler som må besøkes og pleies). På toppen kommer de direkte og indirekte kostnadene til selve bindeleddet mellom de 26 kommunene og staten; Fylkeskommunen.

Nessekongene og manglende initiativ
Hvordan situasjonen i dette fylket faktisk er, kom skremmende til syne under kravet om 70 millioner i besparelser i skolestrukturen. Kommune stod mot kommune, politikere på alle nivå kastet parti- programmet – brukte tusenvis av lobbytimer og stod opp mot kollegaer – alt dreide seg om å sementere eksisterende klasser på sin hjemplass. Uten evne til å se Sogn og Fjordane regionen i et helhetlig, framtidsrettet perspektiv hvor fokus er gi kommende generasjoner kunnskap og vilje til å drive næring i en region. Men Nessekongene har i mannsaldrer hatt gode tider i dette fylket; I så godt som alle kommunene sitter det for eksempel kostbare næringssjefer som alle har samme oppgave; å dra virksomheter til sin egen bygd – gjerne på bekostning av nabokommunen. Langvarig “Omstillingsstatus” – og jo mer overrisling av statlige næringsmidler til sin snevre bygdeby – desto blankere blir glansbildet i lokalmiljøet. Det er blitt viktigere å hegne om tilskudds-millionene og å bruke disse innenfor kunstige kommunegrenser, enn å se potensialet midlene kunne fått i et større, regionalt perspektiv. Den evige omstillingskommunen Høyanger, tilgodesett over år med hundretalls millioner offentlige tilskuddsmidler, er et skremmende eksempel på mislykket, lokal og introvert næringsutvikling. Sårbarheten ved å ha et ensidig næringsliv – altså det man skal omstille seg “bort fra” – reduseres jo nettopp ved etablere næringsregioner /større kommuner hvor man over natten får en variert flora av virksomheter som kan videreutvikles og styrkes.

De perspektivløse “taburettmajorene” argumenterer med at en liten kommune med lokal administrasjon, sikrer demokratiet – derfor må vi ha det slik det alltid har vært. Når var du fysisk tilstede i rådhuset i din kommune sist – og fikk personlig råd og veiledning? Når holdt “din” politiker sine valgløfter? Kan ikke all kontakt gjennomføres effektivt på nett, enten det er byggesak eller søknad om barnehageplass – og er ikke en slik kommunikasjon fullstendig uavhengig av hvor “administrasjonen” befinner seg geografisk?

Hvordan styringsmenn og – kvinner anno 2013, kan forsvare å opprettholde et så ineffektivt og kostbart regime som det 26 kommuner representerer, vitner om at det er et stort antall politikere som snur seg bort, lukker øynene og lar være å tenke “FRAMTID” for regionen Sogn og Fjordane.
Med unntak av noen få visjonære ordførere i på kysten, er motstanden mot endringer i kommunestrukturen, kort sagt en tragedie. Et fylke som Sogn og Fjordane – hvor både næringsliv, infrastruktur, geografi og kultur – så til de grader ligger til rette for en ny kommunekonstruksjon – er det forunderlig at ikke erkjennelsen av behovet for omlegging, er mer utbredt. Og at det er “NÅ” som er det riktige tidspunktet for gjøre endringer. Alle administrative funksjoner som forsvinner under en ny kommunestruktur, vil øyeblikkelig absorberes av landets rødglødende, skatte- og inntektsgenererende næringer i privat sektor.

Framtidsfylket
Den geografiske tredeling av dagens fylke Sogn og Fjordane som illustrert på kartet, samler kommuner som i dag har felles interesser, utfordringer og muligheter. I den YTRE kommunen (“gullkysten”), er det olje og gass, oppdrett, skipsbygging og full fart. I den INDRE kommunen er det vannkraft, subsidiert tungindustri og turister. I den MIDTRE kommunen fører den forsømte ferdselsåren E39 til handel og service, i tillegg kommer helsetjenester. (Den næringsmessige beskrivelsen av inndelingen, er selvfølgelig generalisert). Hver av disse tre kommunene vil ha et innbyggertall som er balansert, og som sikrer jevnbyrdighet i et regionsvis perspektiv, YTRE vil ha ca 37 500 innbyggere, MIDTRE 38 500 og INDRE 32 500 – naturligvis avhengig av hvor de endelige grensene trekkes (se tabell).

En slik grenseoppgang setter hver av disse tre kommunene i stand til å ivareta og enes om sine planer og løsninger i et område som naturlig hører sammen – altså i et bredere perspektiv enn i dag. Storkommunene kan selv utvikle sin infrastruktur (veier, havner, flyplasser, kraft etc), til å se næringsutvikling i lys av mangfold i et stort geografisk område, til å sikre et anstendig nivå i utdanningstilbudet og tilrettelegge for naturlige sentra. Ikke minst, man samler mennesker med en felles kultur: det er forskjell på kystfolk og indresogninger. Erkjennelsen av at forskjellene er der, kan bare bli positive. Fylkeskommunen i dagens form, vil bli overflødig. Med tre kommuner i regionen Sogn og Fjordane, vil vi omsider kunne realisere det fabelaktige framtids-“fylket” som alle snakker om.

Karl Ivar Larsen, Bergen.

Firda fortener ei medielinje, og medielinja fortener Firda.

1MKA er sjølvsagt veldig imot at Firda vgs mister nokon av linjene som er foreslått, men vi vil sei vår meining om Medium og kommunikasjonslinja, med tanke på at vi er elevar der.

Vi meiner det er naivt av fylkeskommuna å tru at det går an å flytte ei linje som Medium og kommunikasjon frå ein skule som Firda, til ein heilt ny plass. At dei trur at det er så lett å bygge opp eit nytt miljø på ein plass der det ikkje har vore Medium og kommunikasjon tidlegare, er rett og slett sjokkerande.

På Firda samarbeidar Medium og kommunikasjon flittig med andre kreative linjer som Musikk, dans og drama. Og ut ifrå dette har vi fått erfaring og kompetanse innan film, foto, lyd, grafisk design og journalistikk. Berre dette året har vi laga plakatar, gjort fotooppdrag og hatt fleirkameraproduksjon, alt i samarbeid med linjene nemnt ovanfor. På Firda har vi ein unik moglegheit til å vere igjen etter skulen og jobbe. Vil Hafstad oppretthalde dette viktige tilbodet? På Firda er det eit tett samhald mellom linjene, og skulen blir ikkje det same utan dette. For Firda, det er meir enn ein skule.

Hybellivet kan vere utfordrande for ungdommar, og ikkje minst foreldre som «sender vekk» borna sine. For desse foreldra er det viktig å vite at ungane er trygge, og at dei har eit godt miljø å utvikle seg i.
Heilt sidan 1922 har Firda vore gymnas, og heilt sidan 1922 har ungdommar budd på hybel på Sandane. Då det er jo klart at heile bygda har erfaring med dette.
Sandane er lite, men sentralt. Det er passeleg med innbyggjarar og det er passeleg størrelse for ungdommar å vekse opp og bu i slutten av tenåringstida. Trygge omgjevnadar skapar eit godt læringsmiljø.

Elevane som går på Firda er ikkje vaksne, men det å bu heimanfrå gjere elevane meir vaksne og sjølvstendige enn andre jamnaldrande. Ein tar meir ansvar for å gjere skulearbeidet sjølv, og Firda er ein av dei skulane som ligg høgst oppe i fylket karaktermessig. Så det at ein bur på hybel kan ikkje brukast som motargument på nokon måte.

Elevane slepp å gå lange avstandar for å få tak i det mest nødvendige og skulen støttar opp om ein har vanskelegheiter med noko. Vi har og gode fritidstilbod, f.eks Open Skule, der ein får servert middag og kan vere ilag med andre. Her er drøssevis med kulturtilbod som Gloppen Scene, og ikkje minst blei Gloppen kåra til kulturkommuna i 2011. Det er gode treningstilbod i bygda òg, noko som også er viktig for trivselen blant elevane. Trivselen står sterkt på vår skule, for dette er ein trygg og god stad å vere.

Dei fleste andre skular stengjer dørene når skulen er ferdig, dette er ikkje tilfelle på Firda. Her kan du alltid sjå arbeidsame elevar vere igjen for å jobbe med skulearbeid, vere sosiale og skaffe seg meir erfaring innan faga. Elevane vil vere der, for dei elskar skulen sin.

Kvifor ha ein stor klasse på 30 elevar på ein ny stad utan medielokale og fagmiljø, i staden for å ha ein parallell på Firda og ein i Sogndal der tilboda allereie står svært sterkt. Medium og kommunikasjon er ei yrkesfageleg linje, men samtlege av elevane går tre år, og ikkje to som då mange kanskje trur.

Grunnen til at alle velger å gå tredje året er fordi det er lagt opp til at ein kan fortsette med medieundervisning og at ein får studiekompetanse. I det avsluttande året lærar ein mykje om marknadsføring og finansiering ved å gjere det i praksis, dette er svært viktig for framtidsfylket Sogn og Fjordane.

Ein kjekk skulegong vil gjere at fleire fullførar utdanninga si, så kvifor ta frå desse populære linjene som dei siste åra har hatt store søkartal? Vi forstår det berre ikkje.

Firda fortener å ha ei medielinje, og medielinja fortener å vere på ein skule som Firda.

1MKA ved Firda vidaregåande skule

Intern usemje i Frp om landbrukspolitikken.

I det alternative budsjettet sitt ville Framstegspartiet kutte 5,5 milliardar kroner i overføringar til landbruket. Dette provoserer no mange internt i partiet. I Nationen 23.05.13 kan vi lese at åtte fylkeslag har samla seg om eit resolusjonsframlegg til Frp sitt landsmøte kommande helg, der dei ber om ei meir gradvis omlegging av landbrukspolitikken. Det er mykje landbruk i Sogn og Fjordane. Er Sogn og Fjordane Frp med i denne gruppa som meiner at det er for drastisk å kutte 5,5 milliardar kroner i ein eingong?

Kjære fylkespolitikar,

Det er om lag 30 prosent fråfall i den vidaregåande skulen i Norge i dag. Samtidig er det om lag tre prosent av jobbane i arbeidslivet ein ikkje treng noko form for utdanning for å utføre. Dette reknestykket gir då løfte om ei dyster framtid for mange ungdommar. Kva gjer ungdommar som ikkje får seg arbeid, utan håp for framtida? Det har vi sett døme på i Europa, også i våre naboland.
Ein rapport frå Statistisk Sentralbyrå (2011) om kor mange som fullfører vidaregåande utdanning seier følgjande: “Sogn og Fjordane var det fylket som hadde høyest gjennomstrømningsandel for elevene som startet på videregående opplæring i 2006. 77 prosent av elevene oppnådde studie- eller yrkeskompetanse i løpet av fem år.”

Dette må politikarane ta inn over seg no. Kutta må komme der dei smertar minst! Å legge ned Høyanger vidaregåande skule (HVGS) er definitivt ikkje vegen å gå då. Lange pendlaravstandar og prematurt hybeltilvære vil føre til dårleg statistikk for “Framtidsfylket”. Slike statistikkar får ikkje folk til å flytte hit.

Eg tok med meg mann og barn frå Oslo og heim til Høyanger, fordi eg visste at det var godt å vekse opp her. No kjenner eg meg snytt av fylkeskommunen. Ei fylkesleiing som i det eine andedraget seier “Kom hit! Kom til Trivselsfylket/Framtidsfylket!”, men som på innpust kviskrar “…men ikkje rekn med at barna dine får den utdanninga dei ønskjer, eller at huset ditt blir verdt planken det er bygd av når vi er ferdige…” svik ikkje berre dei som allereie bur her, men svindlar dei som flyttar hit i god tru på den rosemåla reklamen. Det var ikkje skulenedlegging og rasering av lokalsamfunn som trakk oss hit.

Å flytte til Høyanger var ei lett avgjerd. Sjølv etter å ha tålt mange trøkkar, har framleis høyangeringen tru på at det vil bli betre tider. Når fylkeskommunen no vil sparke ein som er i ferd med å forsøke å reise seg, vitnar det om ein kynisme som nesten ikkje er til å tru.

Sogn og Fjordane har om lag 108.000 innbyggjarar. Rundt 83.000 av desse bur IKKJE i Førde, Florø, Eid eller Sogndal. Om dei mindre stadene skal bli utarma, vil mange måtte flytte på seg. Heldigvis er ikkje vegen ut av fylket stengt for dei som ikkje finn seg i slik behandling av fylkeskommunen. Kvifor skal dei støtte eit fylke som på det grovaste har svikta dei? Fylkeskommunen og fylkespolitikarane har eit ansvar for heile fylket, ikkje berre dei såkalla ”store” stadene! Sogn og Fjordane kan vente seg folke- og kompetanseflukt, dersom skulenedleggingar blir gjennomførte. Det er vel neppe det ”Framtidsfylket” ønskjer.

Det er klart det må komme kutt. Men kutta må komme der elevgrunnlaget sviktar. Kutta må komme der elevar kan bu heime og har ei pendlaravstand som ikkje tar knekken på ungdommen om bord i bussen. Ungdommane skal ha overskot til lekser, fritidsaktiviteter og sitt eige liv, i tillegg til skulegangen. HVGS er den skulen som ligg lengst unna nærmaste alternativ, og ungdom i ein stor region av fylket vil bli tvinga på hybel i altfor ung alder. Tidene har endra seg, og hybelliv i dag er ikkje det same som for 10-20-30 år sidan. Ikkje alle foreldre har råd til å sende ungane på hybel. Dermed vil vi få eit klasseskilje vi ikkje ønskjer.

Eg seier ikkje at ingen elevar skal bu på hybel. I eit fylke som Sogn og Fjordane er det umuleg. Målet må vere færrast muleg. Pendlaravstanden er det vesentlege. Målet må være at flest muleg kan bu heime, altså pendle til/frå skule, utan at det skal ta lang tid. Då legg ein som nemnt ikkje ned den skulen som ligg lengst vekke frå dei andre. Det strider jo imot all fornuft!

Alt dette veit både fylkesadministrasjon og politikarar så inderleg vel. HVGS vil ha ein stabil elevmasse i tida som kjem. Det sviktande elevgrunnlaget er andre stader, og dermed må kutta også komme der. Argumentet om at det er negativt at HVGS er ein liten skule er reinspikka vås. Ein av suksessfaktorane til HVGS er nettopp størrelsen, og at der er tette band mellom elev og lærar. Ein desentralisert skulestruktur er suksessfaktoren til Sogn og Fjordane, samanlikna med resten av landet. Fylket vårt er ikkje som andre fylke – og det er det heller ikkje meininga at vi skal vere. Vi må våge å vere litt annleis, ta vare på dei kvalitetane som skil oss frå røkla.

Så, kjære fylkespolitikar, når det kjem til vidaregåande opplæring er vi best i klassen! Statistikkane lyg ikkje.

Lenke til SSB-rapport

Linda L. Stølen
– heimflytta høyangering

Sett barna først!

Av Anne Lilleaasen
kommunestyrerepr. Gaular Høgre/7. kandidat Sogn og Fjordane Høgre

Vi har 26 kommunar i Sogn og Fjordane med mellom 850 til 12.000 innbyggjarar. Våre lokalsamfunn er ganske gjennomsiktige og folk kjenner kvarandre.

Det er barnevernet i kommunane som først møter barna som treng hjelp. Det er kommunar i mitt fylke som ikkje ein gong har ei heil barnevernstilling. Utan å vere med i eit interkommunalt samarbeid er det krevjande å få til god nok progresjon og kvalitet i arbeidet.

Etter at fleire kommunar tok del i interkommunalt samarbeid har barnevernet klart blitt meir synleg, gjennom å vere til stades og i tverrfaglege møte, slik at desse tenestene no fungerer betre.
Det er meldt inn mange saker som neppe elles ville blitt rapportert, fordi ein no har eit godt fagleg støtteapparat og betre kontroll, med fleire ressursar, som samarbeider med alle etatane, som barnehage, skule, NAV, helse osb. Barnevernet opplever det interkommunale samarbeidet framleis som lite og tett.

Eg er bekymra over at det ikkje er samsvar mellom nedbygging av statlege Bufetat og overgang av ansvaret til kommunane. Kommunane har ikkje fått den naudsynte oppgradering eller midlar som dei treng for å handtere alle utfordringane.

I følgje Statistisk Sentralbyrå var det i 2011 vel 52.000 barn som vart hjelpne av barnevernet. Dette er ei auke på nær 40 % frå 2004.

Barnevernet og Bufetat gjer ein god jobb, men med den auka mengda tal saker, må apparatet styrkast tilsvarande når det gjeld fleire ressursar og utvida kompetanse. Mellom anna gjennom etablering av fleire interkommunale sentra.

Høgre vil, i vårt alternative statsbudsjett, auke øyremerkinga av midlar til drift og utvikling av det kommunale barnevernet utover regjeringa sitt framlegg.

Politikarane lokalt og sentralt treng å setje seg betre inn i problematikken. Det er også viktig at vi politikarar ser at det er naudsynt å skaffe nok midlar for å sikre dei barna som ikkje har det bra – dei er framtida vår. Derfor vil Høgre vidareutvikle barnevernet.

Rektor struktureres til taushet

Skolestrukturdebatten i Sogn og Fjordane har nådd et engasjement knapt noen hadde forutsett. Engasjementet har vist seg å være både kreativt og destruktivt. SIS-utspillet fra Sunnfjord tenker jeg alle må betrakte som løsningsorientert, og sogningene var raskt på plass med forslag der de også gjør sine offer for en god og framtidsrettet sak. Også venter alle på Nordfjord.

Det siste innspillet fra Nordjord er representert med en undrende mann som knapt trodde sine egne øyne da han så at tre rektorer fra Sunnfjord i det offentlige rom uttalte seg om hvordan de så for seg framtidsstrukturen: At Nygjerd gjør akkurat samme tabben som opplæringskontoret har gjort de siste årene, som vi alle har tapt flere ti-talls millinoner kroner på, kan være så sin sak: Han ser på tallene som ligger rett framfor nesa (neste års elevsøkning) og glemmer at vi har svært gyldig statestikk for de neste 16 årene der elevtallet i Nordfjord stuper.

Men det er betydelig mer skremmende den holdningen Nygjerd representerer ellers i innlegget sitt. Han mener rektorene burde ha «vit til å halde ein låg profil» hvis de ikke allerede har fått munnkurv fra opplæringsavdelinga, noe han mener burde være like naturlig. Gunnar Nygjerd er ikke alene om å hevde slike tanker som jeg mener er totalitære og helt klart udemokratiske. Rektorer ved videregående skoler bør representere den høyeste og beste kompetanse i å uttale seg i skolestruktursaken. Det er knapt noen som kan se bedre dette helhetsbilde av behovene til samfunnet, elevens ønsker, ressursene som finnes (og ikke finnes) i sitt nærmområde og fylket. Denne viktige kunnskapen (og mye mer til) som skal til for å danne seg et oversiktlig bilde av situasjonen, når en skolestruktur for hele fylket skal setles, den mener jeg rektorene besitter.

Det er svært gledelig at rektorene i Førde tar bladet fra munnen og deler kunnskap i det offentlige rom. Det er vide kjent i skoleforsker-kretser at den norske videregående skole er av de minst autonome skolene sammenlignet med tilsvarende skoler i OECD-området. Dette er en skremmende situasjon som ikke tjener samfunnet vårt. Rektorposisjonen i skolen er en talerstol som har kvaliteter du ikke kan finne andre steder: Den er ikke kommersiell, den er ikke politisk, og den har ingen bindinger utover det som eventuelt skole-eiger (les fylkeskommunen) måtte tre ned over institusjonen. Dette forteller oss at vi allerede er inne i en samfunnsorden som Gunnar Nygjerd taler for fra sin posisjon i Nordfjord, og som det bare finnes gode grunner for å kjempe mot. Det er hverken et demokrati verdig eller tjener videregående utdanning i fylket vårt. Vi trenger rektorer som har mot til å være framtidsrettet og vi skulle gjerne sett at denne talerstolen ble langt mer brukt.

Førde 28. april 2013
Fotograf og medialærer | Olav Øygard

Har Førdefjorden ingen verdi?

Igjen kan vi lese eit innlegg i Firda(10.04.2013) frå nokon i Sogn og Fjordane som ikkje ser verdien av Førdefjorden. Ikkje berre er han i utakt med folket(ref:undersøking gjort av Nationen), men og med eiga regjering og Føre-var-prinsippet.

Mineralstrategien som regjeringa nyleg har lagt fram er eit godt reiskap for kartlegging av ressursar, og fornying av mineralnæringa. Her skal det mellom anna forskast på meir miljøvenleg teknologi for handtering og minimering av restavfall, og på teknologi for å redusere bruk av kjemikaliar. Regjeringa tek med denne strategien mål av seg til å gjere Noreg til eit av dei verdsleiande landa på miljøvenleg gruvedrift.

Her er i ligg problemet med prosjektet på Engebø. Dette prosjektet legg slett ikkje opp til å gjere dette på best mogeleg måte for miljø, natur, folk eller eksisterande næringar. Mineralstrategien opnar heller slett ikkje for sjødeponi i Førdefjorden slik enkelte hevdar. Referert frå mineralstrategien: ” Det er ikke mulig å angi på generelt grunnlag hvilken type deponering som er miljømessig mest forsvarlig. Hvilken deponeringsløsning man bør velge må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle….Valg av deponiløsning må avgjøres på bakgrunn av en grundig og faktabasert vurdering av påvirkning på naturmiljøet, kostnader og mulige konsekvenser for annen næringsvirksomhet og andre interesser.”.

Når MD so finn faktagrunnlaget i søknaden ufullstendig, og alle faglege høyringsinstansar peikar på manglar, kva gjer dei? Jau dei krev utgreidd manglane, for å kunne gjere ei grundig og faktabasert vurdering. Kva anna kunne dei gjere? Dei kunne sjølvsagt sagt nei. Hadde vi vore nøgd då?

Til slutt i lesarinnlegget står der å lese fyljande: ”Prosjektet toler ikkje vidare utsettingar og ørkenvandring utan at det blir gitt eit konkret svar”. Nei det skulle eg meine. Men toler Førdefjorden eit ja til oppstart av dette prosjektet? Toler vi eit ”Ørkenprosjekt” i Førdefjorden? Alle faglege råd går imot, men nokon veit altso betre?

Prosjektet på Engebø er ikkje godt nok utreda, slik er det berre. Og det vert ikkje betre enn kor mange fråsegner, lesarinnlegg eller årsmøtevedtak nokon måtte ha. No må vi slutte å kalle ein spade for noko anna enn ein spade. Vi får avvente til resultata av dei supplerande utgreiingane ligg føre, og skulle dei vise at konsekvensane vert negative for fjorden so forventar eg at regjeringa og MD seier nei til prosjektet. Ganske enkelt fordi:

Naturen og miljøet har ein verdi! Folket og næringane langs Førdefjorden har ein verdi! Og ikkje mist, Førdefjorden har ein verdi!

Vakker mandag i Hyllestad. Nydelig påskevær.

Feminist, men ikkje sosialist

Heilt sidan slutten av 1800-talet har norske kvinner kjempa for å bli likestilte med menn. Sidan den gong har kvinnene kjempa seg til full likestilling på alle plan i samfunnet. Og i dag ser me verkeleg fruktene av det arbeidet kvinnene i Noreg byrja på for over 100 år sidan!

I 1884 vart den fyrste kvinneorganisasjonen i Noreg skipa, Norsk Kvindesagsforening. I 1901 fekk kvinner for fyrste gong delta i politiske val, om dog berre ved kommuneval, og i 1910 vart allmenn stemmerett ved kommuneval innført. I 1911 kom Anna Rogstad på Stortinget som den fyrste kvinna i Noreg. Men ikkje før i 1913 vart det innført allmenn røysterett ved alle val. Kvinnene har oppnådd svært mykje gjennom kampen mot mannsdominansen; I 1888 vart gifte kvinner myndige, ved lover av 1918 og 1927 vart kvinner likestilte med menn i ekteskap når det gjaldt skilsmisse, myndigheit over eventuelle born og eigendomsrett, i 1952 fekk kvinnene full adgang til dei offentlege embeta og etter likestillingslova av 1978 er all forskjellsbehandling av kvinner og menn forbode. Sidan kvinnekampen byrja har me sett at kvinnene i Noreg har utkjempa ein hard kamp for å bli godtekne av det norske samfunnet på lik linje med menn.

I dag lev me i det samfunnet som kvinnene for 100 år sidan berre kunne drøyme om. Kvinner er nemleg godt representerte i høge stillingar, svært mange vel høgare utdanning og dei stiller svært ofte til val. Og ikkje minst: alle har mogelegheita til å bestemme fullt og heilt over sitt eige liv. Ordningar som barnehage, SFO og fødselspermisjon har gjort det mogeleg for kvinner å vere mødre i tillegg ti å ha ei yrkeskarriere. Dette er privilegium kvinner ikkje hadde for 100 år sidan.

Til tross for at kvinner og menn alltid vil vere ulike skal dei ha like rettar. Det at me i år feirar at kvinnene har hatt stemmerett i 100 år ser me i Unge Høgre på som ei hylling av all den innsatsen kvinnene gjennom historia har lagt ned for å bli godtekne som nettopp kvinner. Kvinnene er ikkje lenger berre fine å sjå på, dei sit inne med viktig kompetanse og kunnskap som hjelper til med å dra Noreg framover!

I dag er det allmennkjent at dersom ein er feminist, ja da må ein også vere sosialist. Men dette stemmer ikkje. Både i Unge Høgre og i resten av samfunnet har me mange sterke, kompetente og flinke kvinner som ikkje definerer seg sjølv på venstresida av den kjende politiske skiljelinja, men som likevel ser på seg sjølve som feministar.

Unge Høgre ser på normene med kvotering i mellom anna arbeidslivet som utdaterte. Kvifor skal kvinner kvoterast inn nettopp fordi dei er kvinner? Nei, dei skal få jobbane fordi dei har den kompetansen, arbeidsvilja, arbeidsmoralen og den stå-på vilja som trengs for å få arbeidet gjort! Kvotering ser fint ut på papiret, men det fungerer ikkje i praksis. Det er viktig at kvinner ikkje berre vert sett på som kvinner, men som sjølvstendige individ som er kapable til å gjere den same jobben som menn.

I Unge Høgre meiner me at utdaterte normer som jantelova er ei krenking på individa sin fridom til å uttrykkje det dei meiner og det dei er flinke til. For kvinner er flinke, ja faktisk uendeleg flinke! Og dei kan også i dag vere flinke utan å vere avhengige av ein mann.

Jentene i Unge Høgre er stolte døme på at ein ikkje treng vere sosialist for å vere feminist. Me er liberalkonservative feministar, og me er stolte av det!

Vilde Tøfte Øvstetun for Sogn og Fjordane Unge Høgre,
også Stortingskandidat for Sogn og Fjordane Høgre for Stortingsvalet 2013