Viser arkivet for stikkord fornybar

Set ”ikkje fornybare” arbeidsplassar framfor alt

Ei samla miljørørsle varslar enorme konsekvensar om Nordic Mining skulle få løyve til prosjektet sitt på Engebø. Dei fleste faglege råd går imot, og nye og eksisterande næringsinteresser står mot kvarandre.

Men nokre lokale politikarar raslar no med sablane i media og krev snarleg avgjerd. Eg forstår det slik at ein gjerne vil ha æra for desse ”ikkje fornybare arbeidsplassane” for ein kvar pris, men kva er det som hastar? Og kven er desse arbeidsplassane for? Er det slik at vi skal byte ut eksisterande arbeidsplassar for å få dette til? Ser ein på dei store linjene so er det ikkje nye risikoarbeidsplassar Noreg treng, men arbeidskraft. Vi må arbeide for å trygge dei arbeidsplassane vi har, og legge til rette for at eksisterande bedrifter kan få utvikle seg og vekse bærekraftig. Nye arbeidsplassar må og skapast, sjølvsagt. Men her og må vi tenke og handle bærekraftig. SV ynskjer ei satsing på fornybare ressursar og grøne arbeidsplassar. Tida er ikkje moden for å starte eit mineraleventyr utan sidestykke eller omsut for samfunn og miljø.

Noregs befolkning har valt eit storting til m.a. å forvalte naturressursane vi har til rådvelde. Dette skal dei gjere til beste for folk, natur, dyreliv og miljø. Kan vi leve med at nokre få kortsiktige arbeidsplassar og Nordic Mining si botnlinje er viktigare enn langsiktige skadeverknader av prosjektet? Eg har ikkje noko forståing for det valdsame politiske engasjementet for Nordic Mining. Selskapet har teke ein risiko, og den får dei stå inne for. For Noreg er det heilskapen som må ligge på vektskåla, ikkje kortsiktig økonomisk vinning og populisme.

Dersom Ap og Sp “skjer igjennom” i regjering, handlar dette om noko heilt anna enn miljø og arbeidsplassar. Sintef sin rapport på inntektspotensiale, bestilt av Sunnfjord Næringsutvikling tek ikkje stilling til nokon av dei store spørsmåla knytt til dette prosjektet, heller ikkje til nokon av kostnadssidene ved ei eventuell utbygging. Eg har vanskar med å sjå kva denne rapporten eigentleg er tenkt brukt til.

Nordic Mining sine planar for mineralutvinning på Engebø er framleis ikkje noko bærekraftig prosjekt, og vert ikkje betre av at lokale politikarar prøvar å koke saka ned til eit spørsmål om arbeidsplassar og inntekt. Dersom Noreg skal satse vidare på mineralnæring, so må dette gjerast med eit ressursøkonomisk generasjonsperspektiv. Minerala skal ikkje berre kome “oss” til gode, men og framtidige generasjonar. Vi kan ikkje fortsetje med kortsiktig gevinst på eingongsressursar. Arbeidsplassar og økonomisk vinning må vere sekundært, miljø og ressursforvalting primært. Kva hjelp det med arbeid i dag, om du ikkje finn mat i morgon?

Signert
Ole Erik Thingnes
Miljøpolitisk talsmann
Sogn og Fjordane SV

Fremtidsrettet budsjett?

Miljøpartiet De Grønne mener Regjeringen burde prioritert jernbane, fornybar energi og bærekraftig matproduksjon som de viktigste satsingsområdene i statsbudsjettet for 2013. Et løft i disse sektorene er helt avgjørende for å møte de utfordringene Norge og verden står overfor i årene som kommer. Samtidig som de truende klimaendringene vil endre vår måte å leve på, må vi være med å løfte en stor del av verdens befolkning ut av fattigdom og gi dem trygg tilgang på mat og ren energi.

I Norge står transportsektoren for om lag 30 prosent av klimagassutslippene, og har de raskest voksende utslippene av alle sektorer. Det haster å sette i gang vekstdempende tiltak som reduserer klimagassutslipp, luftforurensning og bedrer trafikkflyten, særlig i byene. Miljøpartiet De Grønne foreslår derfor å øke bevilgningene til jernbane fra 12,5 mrd i 2012 til 17 mrd kr i 2013. Dette er et første steg for å få fortgang i utbyggingen av, blant annet, dobbeltspor i Intercity-trianglet. Pengene kan hentes fra økte avgifter på flytrafikk, samt reduserte bevilgninger til vei.

Miljøpartiet De Grønne mener subsidieringen av oljeindustrien må avskaffes. De 25 milliarder kronene som petroleumsnæringen subsidieres med årlig er med å øke problemene knyttet til den enorme ressursbruken i oljenæringen og beslaglegger samtidig midler som burde ha vært brukt til å satse på fornybar energi. Vi mener prinsippet om at “forurenser betaler” er svært viktig, og ønsker å heve CO2-avgiften til et nivå som har en reell begrensende effekt på utslippene fra petroleumsaktiviteten. Derfor burde Regjeringen hevet denne til 756 kr/tonn, med sikte på en økning til 1000 kr/tonn. Midlene som kunne vært frigjort gjennom disse to tiltakene burde vært brukt til å styrke klimafondet og satsingen på vindmøller til havs. Miljøpartiet De Grønne mener havvindmøller kan bli en svært viktig del av norsk næringsliv og energiproduksjon i fremtiden.

Miljøpartiet De Grønne er bekymret for den norske matproduksjonen. Bøndene har ikke hatt realinntektsvekst siden 1970-tallet og gjennomsnittlig næringsinntekt i landbruket er i dag rundt 150 000 kroner. Hvis utviklingen fortsetter i samme retning står vi i fare for å miste norsk matproduksjon i fremtiden. Derfor støttet vi bøndenes aksjoner i jordbruksoppgjøret tidligere i år. Regjeringen bør øke rammene i neste års jordbruksoppgjør med 1,6 mrd kr, som var avstanden mellom jordbrukets krav og statens tilbud i årets jordbruksforhandlinger.

Disse tiltakene gjør oss i stand til å møte fremtidens utfordringer på en mer offensiv måte. Det innebærer et valg av retning, og en tydelig og ambisiøs satsing på viktige områder. Regjeringens statsbudsjett som ble lagt frem 8. oktober var like oljesvart som vanlig. Det viser behovet for et parti som tar grep til det beste for miljøet, økonomien og fremtiden.

Det store miljøSViket

Den globale oppvarminga er vår tids største utfordring. Venstre vil ta steget over i lågutsleppssamfunnet og gjere Noreg om til ein føregangsnasjon på klimaområdet.

Mange av oss var særs uroa då dei raudgrøne kom til makta etter valet i 2005. Med det ideologiske utgangspunktet til dei tre nye regjeringspartia (eller for somme: Mangelen på dette) stod det klart at Noreg no ville verte ført i ei anti-liberal og lite nyskapande retning. Men på eitt område var det likevel mogleg å ikkje vere fullt så uroa: Klima og miljø. Rett nok er Arbeidarpartiet verste guten i klassen på dette området – og Senterpartiet kunne knappast brydd seg mindre – men det var von om at i det minste SV ville våge å styre den raudgrøne skuta i klimavenleg retning. Partiet har jo gjennom åra i opposisjon markert seg som eit standhaftig og progressivt miljøparti. Vonbrotet var difor desto større då det synte seg at eit samla regjeringskollegium har gjeve blanke blaffen.

Lat meg først slå fast utgangspunktet til regjeringa: Dei raudgrøne har reint fleirtal og kan gjere akkurat kva dei vil på Stortinget. Vidare har dei hatt meir pengar til rådvelde enn noka anna regjering i norsk historie – dei enorme krisepakkane kjem i tillegg. Og sist men ikkje minst: Dei har hatt meir kunnskapar om klimaendringane enn noka anna regjering. Lat meg vidare slå fast fasiten: Norske klimautslepp har aldri vore høgare enn under dei raudgrøne, og dei har aldri auka meir enn i inneverande regjeringsperiode.

Kvar på vegen gjekk det gale? Den første feilen SV gjorde var nok å gå til sengs med Ap og LO – den mest daudbringande kombinasjonen i norsk klimapolitikk. Vidare er det sjølvsagt slik at SV har vunne nokre miljøslag gjennom dei siste fire åra. Problemet er berre at tapslista er så mykje, mykje lengre.

Det mest openberre sviket er sjølvsagt «månelandinga» på Mongstad. CO2-reinsing av gasskraftverket skulle vere på plass frå dag éin – lova SV på tru og ære. Planen er no utsett til dag eittusenfirehundreogtrettiéin, om den ikkje vert utsett på ny. Planane om reinsing på Kårstø vart utsett i same handvending. Og når ein først er inne på CO2-utslepp: Dei kvotene Noreg faktisk har til overs har regjeringa no gått inn for å selje til andre land – slik at dei totale utsleppa ikkje går ned. Kvotene burde i staden vore sletta.

Mange har fått det verre under den raudgrøne regjeringa, men éin industri har levd livets glade dagar: Oljeindustrien. Regjeringa har rundhåna delt ut 178 leiteløyve til oljeselskapa, noko som er ein solid noregsrekord. Dessutan har dei sårbare havområda i Barentshavet og utanfor Jan Mayen for første gong vorte opna for petroleumsindustri. Dette kjem på toppen av regjeringa (Statoil) sine investeringar i det ekstremt forureinande oljesandprosjektet i Canada.

Av plassomsyn vil eg til sist nøye meg med å nemne skrinlegginga av 9 av 10 vindmølleprosjekt, motstanden mot etablering av ei ordning med grøne sertifikat – som ville sett fart i utviklinga av fornybar energi – samt utsetjinga av Ringeriksbana – som ville korta ned reisetida mellom Oslo og Bergen med ein time og lagt grunnlaget for høgfartsbane. Og sist, men ikkje minst: Klimaforliket på Stortinget, der SVs Inga Marte Thorkildsen fekk i oppgåve å prute ned Venstre, KrF og Høgre sine ambisiøse og klimavenlege framlegg, til føremon for regjeringa sitt stusselege førsteutkast. Heldigvis fekk vi pressa regjeringa til å vedta meir ambisiøse mål og konkrete tiltak enn dei først kom med.

Alt er likevel ikkje heilsvart. Den 9. juli vart det gjeve finansiering til opninga av 4 nye vindmølleparkar. Dette er veldig bra! Det skal likevel seiast at finansieringa ikkje kom på plass før regjeringa fekk ei finanskrise i fanget som gav høve til å dele ut meir midlar. For øvrig vart det gjeve finansiering til heile 16 vindmølleparkar under førre Venstre-regjering.

Denne mangelen på miljøsatsing er ein av dei viktigaste grunnane til at Noreg treng ei ny regjering, ei regjering som vågar å ta klimautfordringa på alvor og å ta radikale grep i miljøpolitikken. Ei slik regjering får ein berre med eit stort Venstre. Kan vi likevel hevde å ha meir truverde enn SV i miljøpolitikken? Ja, det vil eg definitivt seie. Venstre har tidlegare synt at vi er viljuge til å setje regjeringsdeltaking på spel i viktige miljøsaker. Vi har tidlegare gått av på grunn av forureinande gasskraftkraftverk (sentrumsregjeringa, år 2000), og vi seier nei til å sitje i ei regjering som opnar for oljeverksemd utanfor Lofoten og Vesterålen. I tillegg har våre føretrukne samarbeidspartnarar Høgre og KrF synt seg å vere langt meir miljøvenlege enn Arbeidarpartiet, sist gjennom klimaforliket i Stortinget. I alle tilfelle vil Venstre aldri selje miljøsjela si for å klamre seg fast til statsrådslimousinane. Det er meir enn ein kan seie om SV.

Miljø- og klimapolitikken er for viktig til å la dei raudgrøne administrere landet i fire nye år. Difor vonar eg du vil gje meg og Venstre høve til å ta dei grepa som må til i neste stortingsperiode.

Gunvald Ludvigsen
Stortingsrepresentant og 1. kandidat for Sogn og Fjordane Venstre

Naturvernforbundet er ein klimabremse

Erling Sande

Naturvernforbundet meinar at utbygging av småkraft trugar det biologiske mangfaldet. Senterpartiet vert skulda for å ikkje greie å ha to tanker i hovudet samstundes.

Sjølv har leiaren i Naturvernforbundet, Lars Haltbrekken, mange tankar – men det nyttar lite når dei står i direkte motstrid med kvarandre. Han markerer seg både med krav om auka satsing på fornybar energi, samstundes med protest mot anlegga som skal produsere energien.

STIKK KJEPPAR I HJULA
Naturvernforbundet har berre dei siste åra markert motstand både mot vindkraftverk, vasskraft og mot bioenergi i skog gjennom å gå mot utbygging av skogsvegar. Dei protesterar også mot kraftliner som skal føre straumen fram. Det vert lite utbygging av ny rein og fornybar energi av slikt.

Senterpartiets politikk tek omsyn både til miljøet og til ny fornybar energi. Vi og Naturvernforbundet er begge tilhengarar av opprustning av eksisterande kraftverk. Haltbrekken meinar at utbygde og ”øydelagde” område kan utnyttast, mens urøyrd natur må sparas. Her tek han feil på to punkt.

SMÅ INNGREPSTOR VERDI
Først er det viktig å presisere at sjølv om eit område er utbygd, er det ikkje øydelagt. Dagens utbyggingar tek store miljøomsyn. Småkraftverk er ofte små utbyggingar som gjer minimale inngrep i naturen. Samstundes produserer dei verdifull og rein kraft. Vindturbinar må stå på stader der det bles. Slike område er ofte ikkje bygd ut. Med andre ord blir det særs vanskeleg å få fullt trøkk på vindkraftsatsinga om ein skal følgje Haltbrekkens råd.

Dersom vi ikkje skal få bygge anlegg til å bygge fornybar energi, så kjem det heller ikkje meir fornybar energi på marknaden. Dermed får vi heller ikkje erstatta den forureinande energiproduksjonen.

Senterpartiet tar trugsmålet om tap av biologisk mangfald på alvor. Nettopp difor må vi satse vidare på småkraft og anna ny fornybar energi. Vi er einige i at nokre naturområde og vassdrag skal skjermast mot utbygging, men Naturvernforbundet rundt om i landet protesterer mot nær sagt alle prosjekt.

GRØN ENERGI MOT KLIMAENDRING
Haltbrekken har grunn til å frykte tap av biologisk mangfald – men for å få gjort tiltak som verkeleg monner, må han løfte blikket litt. Klimapanelet til FN (IPCC) har anslått at ved en temperaturauke på til dømes 4 grader, vil over 40 % av dagens kjente arter utryddast.

Fortsetter dagens utvikling i forhold til CO2-utslipp, kan utfallet bli dystrare. Det aller største trugsmålet mot verdas biologiske mangfald, er klimaendringane. Dersom vi ikkje lukkast i å få frem meir grøn fornybar energi, lukkast vi ikkje i klimakampen.

Av Erling Sande, energi- og miljøpolitisk talsperson for Senterpartiet.