Viser arkivet for stikkord miljøpartiet

Firda-leiar uten rot i røynda.

Laurdag 31.08 var leiar-artikkelen i Firda eit utbrot av misnøye med det at Miljøpartiet Dei Grøne kan kome til å ta utjamningsmandatet i Sogn og Fjordane. «Skulle MDG erobre eit utjamningsmandat frå Sogn og Fjordane, noko vi det lengste håpar ikkje vil skje, har fylket fått ein representant utan lokal støtte, medan miljøveljarane har skote seg sjølv i foten.» Sterk kost frå ei avis som skal vere partipolitisk uavhengig. Kritikken går ut på at Dei Grøne er eit næringsfiendtleg parti, at vi driv kannibalisme på miljøveljarane og at vi ikkje har nok støtte i fylket til å kunne forsvare at vi skal få eit mandat.

Diverre er leiaren full av misforståingar og faktafeil. Miljøpartiet Dei Grøne er ikkje et næringsfiendtleg parti, sjølv om politiske motstandarar yndar å framstille det slik. Vi ynskjer ein storstilt satsing på grøne berekraftige næringar som landbruk, fornybar energi og havbruk og fiskeri. Medan Høgre og FrP (som Firda kanskje heller ynskjer skal representere fylket?) i praktisk politikk vil leggje ned det meste av det resterande landbruket i fylket, ynskjer vi ein auke i overføringane til landbruket og at lønna for eit årsverk i landbruket skal aukast til det som er snittet for fagarbeidarar elles. Det vil føre til ein auka sysselsetting i fylket og gje positive ringverknader for leverandør- og næringsmiddelindustri. Dei Grøne ynskjer ei massiv satsing på havvind, noko som kan gje berekraftige og varige arbeidsplassar i heile fylket og gjere det mogleg å møte fallande oljeverksemd utan at kommunar som i dag er oljeavhengige vert avfolka. Vi vil gjere Florø til havvind-hovudstad på Vestlandskysten og lovar 5000 nye grøne jobbar innan fornybare næringar i fylket. Vi ynskjer eit berekraftig havbruk i lukka anlegg, der kloakken vert nytta til produksjon av biogass i staden for å dumpast på fjordbotn, og vi ynskjer ein sterk kystfiskeflåte som kan gje arbeid til langt fleire enn dagens industritrålarar.

Påstanden om Miljøpartiet Dei Grøne driv med miljøkannibalisme er uten rot i røynda. Tala taler sitt tydelege språk. Den samla oppslutninga for partia SV, Dei Grøne og Venstre har frå januar til august 2013 auka frå 9,1 % til 13,1 %. I januar låg partia an til å samla få 13 mandat på stortinget, medan dei i dag ligg an til å få 18, og det er sjølv om Dei Grøne fer det resultatet som snittet av målingane ligg på no og fell under sperregrensa. Kjem Dei Grøne over vert det minst 25 miljømandat på tinget. Påstanden om miljøkannibalisme er difor ikkje berre feilaktig, den er ein løgn. Forfattaren av leiar-artikkelen i Firde gjer vel i å sette seg betre inn i tala før han skyt.

Kva slags støtte Miljøpartiet Dei Grøne har i fylket er ikkje godt å sei. Den einaste målinga så langt er frå 15. august og gjer oss 2,1 % oppslutnad. Det er ein ti-dobling frå resultatet i 2009 og ville gitt partiet mandat i fylkestinget om det var fylkestingsval. Vi har hatt ein sterk medlemsvekst med nye innmeldingar om lag kvar dag i valkampen. Per i dag har vi 93 medlemmar i fylket, så kan dykk spørje dei andre partia kva slags tal på medlemmar dei har. Eg trur ikkje vi kjem dårlegast ut. På Facebook har vi også mange som støtter oss. Facebook-gruppa til fylkeslaget har 344 likarar, noko som gjer Dei Grøne til det største partiet på Facebook i Sogn og Fjordane. Jamfør tala til dei store partia; FrP på andreplass har 332 likes, KrF har 292 likes medan Høgre har 279 likes. Alle dei andre partia har færre. Fasiten kjem først 9. september.

Hovudproblemet med leiar-artikkelen er likevel den tilsynelatande manglande forståinga for valordninga som skal sikre demokratiet her i Noreg. Utjamningsmandata er til for at talet på representantar på tinget skal samsvare med den prosentvise oppslutnaden til partiet nasjonalt. I utgangspunktet er det det partiet som er nærast direktemandat som skal få utjamningsmandatet, men då gjeng det ikkje opp. Fer Dei Grøne mandat frå Sogn og Fjordane trass i lav oppslutnad i fylket, er det fordi grøne veljarar i for eksempel Hordaland vert kompensert for manglande mandat med ein representant frå vårt fylke. Alternativet er anten amerikanske tilstandar der kun dei største parti fer representasjon, eller at vi gjeng bort frå ordninga med fylkesvise valkrinsar og at heile Noreg vert rekna som ein valkrins. Då kunne ein likegodt få eit storting heilt fritt for representantar frå Sogn og Fjordane. Eg trur ikkje det vil vere i interessa hjå fylket eller demokratiet at korkje av disse ordningane erstattar den vi har i dag.

Tor Øyvind Westbye

1. kandidat for Miljøpartiet Dei Grøne i Sogn og Fjordane.

5000 nye grønne jobber til Sogn og Fjordane

Miljøpartiet Dei Grøne gjekk tirsdag 20. august ut med våre fem krav til alle som vil forhandle med oss etter valet. Det første og mest sentrale av desse er kravet om 100.000 nye grøne arbeidsplassar. Desse arbeidsplassane skal kome som eit resultat av ei massiv satsning på nye bærekraftige næringer, og viktigst av dei er havvind. Som stortingskandidat til Sogn og Fjordane sier eg at 5000 av desse arbeidsplassane skal kome i fjordfylket!

Tirsdag vitja eg dei grøne i Florø og høyrde om utmaningane dei har der. Byen lev no i eit skjebnefelleskap med oljenæringa, all den tid næringslivet og politikarane i Florø har lagt alle egga i ein kurv. Fjord Base sysselsetter 1000 i byen i havgapet, og dominerer også landskapet. Problemet er at næringa ikkje er berekraftig, og om ikkje alt for mange år vil oljeverksemda trappast ned. Om det kjem som eit resultat av gjennombrot innan solenergi og følgjande fallande oljepriser, som eit resultat av internasjonale klimaavtaler, eller berre fordi olja tek slutt vert resultatet det same. Innan ikkje alt for mange år er eventyret over. Kva skal dei då leve av?

Miljøpartiet Dei Grøne meiner at vi må ta omstillinga no som vi har ressursane og handlingsrommet til å makte det. Dei store statlege investeringane i fossil-sektoren må heller gå til ein massiv satsning innan nye fornybare næringer. For fjordfylket er særleg Offshore-havvind aktuelt. Norskehavet har et tilnærma ubegrensa potensiale for utbygging av havvind, og saman med solenergi og vasskraft vil havvind kunne løyse energiutmaningane i heile Europa. Miljøpartiet Dei Grøne ser for seg at satsninga på havvind vil kunne gje oljebundne næringskommuner i Sogn og Fjordane ein mjuk overgang til fornybarsamfunnet. Oljeverksemda vil kunne utfasast på ein kontrollert måte og annen fornybar verksemd innførast. Det er difor vi sier at vi vil krevje 5000 nye grøne arbeidsplassar i fjordfylket som ein del av vårt forhandlingsgrunnlag om vi kjem på tinget.

Miljøpartiet Dei Grøne er ein del av ein raskt veksande global røysle av grøne partier. Vårt systerpari i Tyskland: Die Grunen, har vore arkitektane bak den tyske «Energiwende», der landet har kome langt i å fase ut kull og atomkraft til fordel for solenergi og anna fornybar kraft. Dei Grøne i Noreg ønsker eit norsk Energiwende. No når vi har moglegheit for det, skal vi leggje om energiproduksjon frå olje og gass, til fornybar og bærekraftig vass-, sol- og vindkraft. Ein slik satsning vil skape nye jobbar i heile fylket, ikkje bare i Florø. Også gamle industristader som Førde, Høyanger og Årdal vil være fokusområde for ein slik satsning. Om folket i fylket vil være med, omskolere seg og satsa frisk innan ny grøn industri, så vil Dei Grøne levere dei statlege investeringane. Stem grønt for 5000 nye grøne arbeidsplasser og ein lukkeleg slutt på oljeeventyret!

Tor Øyvind Westbye
1. kandidat for Miljøpartiet Dei Grøne i Sogn og Fjordane.

De Grønne vs SV og Venstre?

Valgforsker Frank Aarebrot sier at Miljøpartiet De Grønne kan ødelegge for de andre partiene ved at partiet henter velgere fra SV og Venstre og dermed kan føre til at alle tre partiene havner under sperregrensa. Analysen er ikke uten svakheter:

For det første viser tall fra pollofpolls.no at De Grønne henter flere velgere fra Arbeiderpartiet enn fra SV og Venstre i faktiske tall, samt at partiet henter velgere fra alle stortingspartiene, inklusive Høyre og FrP. http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=1191 Det betyr at De Grønnes fremvekst ikke kan sies å være kanibalisering av tradisjonelle miljøvelgere, men en reell grønn mobilisering som fenger velgere fra hele det politiske spekteret. I det lyset blir den siste advarsel fra partilederne i hhv. SV og Venstre om å heller velge et miljøparti fra motstående blokk fremfor å stemme MDG fullstendig meningsløst. Miljøpartiet De Grønnes fremvekst rekrutterer nye miljøvelgere fra både fossilpartiene og sofaen, og ser ut til å være i ferd med å klare det verken SV eller Venstre har maktet; å samle miljøvelgerne under en fane!

Risikoen for at alle tre partiene skal falle under sperregrensen er dessuten liten dersom vi tar utgangspunkt i trendene i meningsmålingene så langt i år. Venstre ser heller ut til å havne omkring 5 % enn å ramle under sperregrensa, mens for SV ser det noe dystrere ut. Miljøpartiet De Grønne derimot har en svært positiv utvikling i meningsmålingene så langt i år, og de siste målingene viser at vi nærmer oss målet om å bryte sperregrensa. Så sant ikke den positive trenden stopper helt opp, er det sannsynlig at De Grønne snart vil se målinger over 4 %, og at vi har en god sjanse til å også få det resultatet på valgdagen. At alle tre partiene skal havne under sperregrensen er slik jeg ser det langt mer usannsynlig enn at vi får minst to miljøpartier over.

Men viktigst av alt er det at Miljøpartiet De Grønne, allerede før vi er etablert som et stortingsparti, makter å sette rikspolitisk dagsorden ved å tvinge de andre partiene til å snakke om klimapolitikk og oljeavhengigheten i valgkampen. På tirsdag kveld i NRKs valgsending så vi hvordan Høyre og Arbeiderpartiets utskremte representanter ble fullstendig avkledd når det gjaldt sammenhengen mellom klimaspørsmålet og norsk oljeavhengighet, takket være De Grønnes Rasmus Hansson. Også SV og Venstre kjenner presset og tvinges til å snakke langt mer om klimasaken enn det de nok egentlig hadde planlagt i forkant av valgkampen. På den måten løftes klimasaken høyere opp på agendaen i valgkampen, takket være De Grønnes fremvekst. Nå mangler vi bare at Jens og Erna selv må svare for sine respektive partiers unnlatelsessynder i klimaspørsmålet. Foreløpig har de sluppet billig ved at NRK og TV2 har stengt De Grønne ute av debatten mellom partilederne.

Heldigvis ser det ikke ut til at grønne velgere lar seg skremme av verken Aarebrot, Lysbakken eller Skei Grandes advarsler. Miljøpartiet De Grønne fosser frem og er i ferd med å få et sensasjonelt gjennombrudd på Stortinget. En stemme på De Grønne er ikke bortkastet, og uavhengig av om vi får en, to, tre eller syv representanter på tinget skal vi jobbe knallhardt for å flytte klimadebatten i norsk politikk. Tiden da SVere, Ap-folk og senterpartister kunne late som de gjorde en innsats for klimaet ved å utsette boring i Lofoten mens de samtidig åpnet langt større felt for aktivitet lenger nord er snart over, sammen med all annen symbolpolitikk i klimasaken. Slike taktikker vil ikke kunne lykkes når det finnes en reell opposisjon i oljepolitikken på Stortinget. Den opposisjonen får vi med De Grønnes inntok på tinget 9. september.

Høgt spel med klima og velferd

Jens Stoltenberg spelar eit høgt spel med både norsk økonomi og verdas klima.

Vi er viss på at Jens Stoltenberg pleier å lese tidsskriftet The Economist. Difor er vi også sikre på at han har lest artikkelen «Yesterday’s fuel» som er denne ukas hovudsak. Artikkelen handlar om olje, og den er illustrert med ein dinosaur ved en bensinpumpe. Artikkelen konkluderer med at den globale etterspurnaden etter dei sorte dråpane kan byrje å falle i løpet av eit par år. Vi trur at Stoltenberg satte kaffen i halsen da han las artikkelen. Han har jo satsa alt på at dette ikkje skulle skje. Norske politikare har gjort velferda avhengig av oljepenger og gambla på at vi kan halde fram å leve i lykkelig oljerus. 

Men nå er det ingen tvil om at det energipolitiske verdsbilete er i ferd med å endrast. I forrige uke skreiv tidligare Høgre-rådgiver og oljedirektør Terje Osmudsen i Stavanger Aftenblad om at “reisen ut av oljealderen må starte nå”. Om lag samstundes skreiv avisa Nationen om den tyske energirevolusjonen “Die Energiewende” som har bidratt til å skipe to millioner fornybare arbeidsplasser. Kor lenge skal Noreg halde fram å satse alt på oljeindustrien?

Ingen protestar frå Stortingspartia
Oljemeldinga som vart vedteke av Stortinget i 2011 gjekk gjennom utan protestar frå nokon av stortingspartia. Meldinga peiker i ein heilt anna retning enn både The Economist, og Angela Merkels energipolitikk. I praksis låser den Noreg til fortsatt oljeavhengighet i tiåra fram mot 2040, og slår fast at enorme ressursar skal brukast på å leite etter meir olje og gass. Dei årlege investeringane på norsk sokkel er allereie i ferd med å passere 200 milliarder kroner og de dyktigaste ingeniørstudentane har lenge utdanna seg til å jobbe i petroleumsnæringa. Samstundes forvitrar konkurranseevna i det landbaserte næringslivet. Den etablerte fastlandsindustrien, med Sødra Cell Tofte som nyeste eksempel, tapar kampen mot det skyhøge oljesmurde kostnadsnivået. Regjeringen spelar eit høgt spel med norsk økonomi.

Det er ikkje overraskande at stadig fleire ser nytta av ein kursendring. Forrige sommer fekk artikkelen “Global Warming’s Terrifying New Math” stor oppsikt. Tala syner at atmosfæra ikkje tåler meir enn 565 nye gigatonn CO2, før vi bryt med det internasjonalt anerkjende togradersmålet. Den same artikkelen syner at verdas olje- og energiselskaper har funne reservar som inneheld fem ganger meir CO2 enn klimaet tåler. Det betyr at omkring åtti prosent av dei kjende reserva av fossil energi må bli liggjande i bakken. Det betyr også at vi allereie har funne meir olje og gass enn vi kan ta opp. Då ser vi utfordringa som Jens Stoltenberg burde tatt stilling til for lenge sida: Kva er meininga med å leite etter enda meir olje og gass – når verda allereie har funnet alt for mykje? Vi utmanar særleg Høgre og Arbeiderpartiet til å svare oss på dette spørsmålet.

Ein ny energipolitikk
Dei Grøne vil iverksette ein norsk Energiewende. Vi vil føre ein politikk som planlegger for eit scenario der verda lykkes i å løyse klimakrisa. Kva er alternativet? I ein grøn framtid vil omstillinga til fornybare løysninger for transport, matproduksjon, energiproduksjon, og andre sektorer bli den viktigaste vekstnæringa av alle. Difor er vi opptekne av å finne næringar som tek vare på kompetansen frå petroleumsindustrien inn i ein bærekraftig økonomi. Slik kan Noreg halde fram å være verdsleiande på fleire områder, også etter at oljealderen er slutt.

Men då må vi starte omstillinga umedelbart. Ved å stanse åpning av nye felt, med sikte på full utfasing av oljeindustrien innan 20 år, vil vi skape stabile forventningar og redusere kostnadspresset i økonomien. Bare eit mangfold av nye ideer, teknologier og verksemder kan settje oss i stand til sette i verk ein rekke grep som bedrer foresetnadene for gründere, småbedrifter og entreprenører.

Noregs hodeløyse satsing på olje og gass kan sende både norsk økonomi og verdas klima i grøfta. I åtte har har den sittjande regjeringa gjort Noreg meir oljeavhengig. At høgresida, med Erna Solberg i spissen, går til valg på å fortsette langs det samme blindsporet understreker behovet for eit grønt gjennombrot i norsk politikk.

Tor Øyvind Westbye
1. kandidat for Miljøpartiet Dei Grøne i Sogn og Fjordane.

Klima og miljø først

Stadig flere erkjenner at vi bare har én klode, og at livsgrunnlaget vårt trues gjennom overforbruk, klimaendringer, forurensing og rasering av natur. Alle partiene har nå gjennomført sine landsmøter og vedtatt sin politikk for kommende stortingsperiode. Vi kan ikke se at de tre største partiene har tatt hensyn til denne alvorlige situasjonen i sine programmer.

Undertegnede har tidligere hatt verv i Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre. I dag er vi alle stortingskandidater for Miljøpartiet De Grønne.

De Grønne er det eneste partiet som har en konsekvent politikk for å sikre en overgang fra fossilsamfunnet til fornybarsamfunnet. Det er bare vi som har lagt frem løsninger på hvordan vi kan leve innenfor de økologiske rammene jorden har gitt oss. Vår politikk er bygget på solidaritet med fremtidige generasjoner, med verdenssamfunnet og med dyr og natur.

Vi erkjenner at politikken til partiene vi tidligere representerte er utgått på dato. De mindre partiene har riktignok en bedre klima- og miljøpolitikk enn de store, men gjennom blokkpolitikken vil de likevel støtte en fortsatt oljedrevet vekstpolitikk som ikke er bærekraftig.

De Grønne i andre land er blitt store gjennom valgskred. Det kan være mulig også i Norge. Vi er fattige og uten rike onkler og store statstilskudd, men vi er både realistiske og optimistiske. Vårt mål er å komme over sperregrensen på 4 % ved valget til høsten, men vi har uansett store muligheter for mandat i Oslo og flere andre fylker. Vi er blokkuavhengige og kan samarbeide både til høyre og venstre. Med oss på vippen, må den kommende regjeringen forplikte seg til å føre en ansvarlig klima- og miljøpolitikk.

Miljøpartiet De Grønne er miljøstemmen fra partiene vi representerte før. En stemme til De Grønne er miljøstemmen mange av dere har savnet, enten dere er førstegangsvelgere, tidligere har valgt sofaen, eller har stemt på et parti som ikke setter klima og miljø først.

Nikki Schei, tidl. H
Anne Helen Eide, tidl. Ap
Tor Øyvind Westbye, tidl. KrF
Hilde Lengali, tidl. Sp
Svein Skotheim, tidl. SV
Torbjørn Dahl, tidl. V

Kvar vil vi med jordbruket?

«Kjøp jord, dei lager ikkje meir av det» lyder eit kjent sitat frå Mark Twain. Og i det er sjølvsagt ein grunnleggjande sanning med ein lokal aktualitet: Den jorda vi bygg ned får vi ikkje att. I det moderne Noreg har vi kanskje og gløymt andre sanninger: at maten vi et kjem frå jorda, og at føresetnadane for alt menneskjelig liv her i landet startar med at nokon snur, sår og dyrker jorda. Vi kan ikkje leve på olja aleine.

Her på vestlandet dyrker ein ikkje menneskjemat, ein dyrker gras til dyrefôr. Difor har eg av pedagogiske årsaker ein minikjøkkenhage i ein kasse slik at poden skal lære at salaten ikkje veks ut av hylla på Rema 1000. Det er naudsynt når den jorda som ein gong fødde vestlendingene med korn og potet no vert slått til silogras, og alt anna enn kjøt og melk blir produsert i andre deler av landet eller i utlandet. Menneskje vert fjerna fra sitt eige eksistensgrunnlag, og den livgjevande dyrkbare jorda vert uten omsut lagt under betong og asfalt for (i den store samanhengen) kortvarige vinster. Dette er resultat av statlege føringer, og ein trugsel mot matsikkerheten i store deler av landet.

Men også husdyrproduksjonen står i fare. Gardsbruk etter gardsbruk vert lagd ned, og bøane gror att. Miljøpartiet Dei Grøne vil ikkje være med på den statleg administrerte nedbygginga av det vestlandske jordbruket. Dei etablerte partia på stortinget har svikta. Kva har senterpartiet eigentleg gjort for den vestlandske gardbrukaren gjennom snart åtte år i landbruksdepartementet anna enn å være med på å akselerere nedlegginga? Problemet med SP er at dei har låst seg til ein forelda tankegang og utdaterte perspektiv. Miljøpartiet Dei Grøne representerer ein ny grøn kraft i norsk politikk, med eit heilskapleg og nyskapande syn på alle politikkfelt. For oss er solidaritet med komande generasjonar, med natur og dyr og med menneskje i andre land bærande prinsipp som styrer politikken. Det betyr mellom anna at samfunnet og økonomien må byggja på reell berekraft som tek utspring i naturressursane og naturens evne til å halde oppe menneskjeleg aktivitet over tid. Og alt startar med maten vi et.

Matproduksjonen må være berekraftig. Det løyser vi best ved å dyrke mat etter økologiske prinsipp. Det gjer også den beste kvaliteten og smaken på maten. Maten vi et er elles ofte full av plantevernmedel og andre giftsstoffer, og kunstgjødsel tømmer lagra av fosfor som vi kan råke tom for i vår levetid. Difor vil vi fjerne merverdiavgiften på økologiske varer, og sette som mål at offentlege matinnkjøp skal innehalda 50% økologiske varer innen 2017. Økologisk produksjon betyr også strengare krav til dyrevelferd. Det er ein sentral sak for MDG. Vi har ikkje rett til å påføre dyr unødig liding for å dekke behov som ofte er meir innbilte enn reelle. Miljøpartiet Dei Grøne meiner vi som forbrukarar må betale meir for maten for å sikre ein berekraftig produksjon som tek dyrevelferd på alvor. Men staten skal og bidra med styrka overføringer til dei bøndene som driv berekraftig og som steller godt med dyra. I område som er utsatt for rovdyr, ynskjer MDG å bruke store penger på å sikra sameksistens mellom rovdyr og beitedyr. Rovdyrgjerde i utmark og gjeting er tiltak vi ynskjer å satse på. Det vil og auke sysselsettinga i landbruket.

For Miljøpartiet Dei Grøne er matvareberedskap ein viktig sak. Vi meiner dagens beredskap står til stryk, for vi er berre sikra i den grad transport av matvarer kan gå som normalt på vegene. Beredskapen er ikkje berekna på å handtere større vanskar enn langvarig streik, noko regjeringens utval for matvareberedskap sjølv seier. MDG er bekymra for livsgrunnlaget her vestpå om ufred, økonomisk krise, miljøkatastrofer eller naturkatastrofer skal råke landet. Vi overlev ikkje lenge på silogras, og kornlagra har myndighetene avvikla. Miljøpartiet Dei Grøne vil auke selvforsyningsgraden av korn, poteter, frilandsfrukt og grønsaker, melk, kjøt og egg. Fôr, gjødsel og såfrø må med i berekningsgrunnlaget for selvforsyningsgraden. Vi vil attinnføre beredskapslagring av korn for minst eitt års forbruk. For å nå dei måla, må mykje av den beste dyrkingsjorda i vår landsdel leggjast om frå grasproduksjon til korn og grønsaksdyrking. For å kompensere må melk- og kjøtprodusentane belønnast for å ta i bruk utmarka att.

Miljøpartiet Dei Grøne ynskjer å attskape ein meir naturleg knytning mellom konsument og maten han et. Vi vil fremme nye driftsformer som andelslandbruk, der kunden investerer i avlinga til bonden om våren og kan være med å hauste avlinga direkte. Det kuttar fordyrande mellomledd, og gjer bonden sikring mot dårlege avlingar. Vi har og trua på at etterspurnaden etter parsellar til eigen grønsaksdyrking vil auke om støtteordningar kjem på plass. Utleige av slike parsellar kan verte ein attraktiv attåtnæring for mange bønder, og kaste meir av seg enn dyrking av gras på same areal. Vi ynskjer å starte med dei små og gje alle skoler og barnehager tilgang på parseller til grønsaksdyrking. Men viktigst er Miljøpartiet Dei Grønes generelle politikk for jordbrukssubisidier som er langt meir offensiv enn den som Sp forfekter og vi er ikke redde for å skryte av det. Vi veit vi må snu utviklinga for jordbruket om vi skal sikre livsgrunnlaget her i landet, koste hva det koste vil. Difor vil vi ha som mål med landbruksoverføringane at eit årsverk i landbruket skal avlønnast tilsvarande ein årsløn for andre fagarbeidarar. Det handler om å sikre maten vi et, det handler om å sikre jorda mot nedbyggjing og attgroing, det handler om å skape levedyktige vilkår for vestlandsjordbruket.

For Miljøpartiet Dei Grøne er ikkje landbruket noko vi kan velje vekk. Det er den viktigste næringa vi har, og vi må vakte og styrke han mot kortsiktige interesser. Nei sel ikkje jorda, og bygg han ikkje ned. – Dei lagar ikkje meir av det.

Tor Øyvind Westbye
1. Stortingskandidat for Miljøpartiet Dei Grøne i Sogn og Fjordane.

Redaksjonssjef Roy Raasholm Fauske villeder!

Fauske påstår i et innlegg 12. juli at jeg tar feil når jeg sier at jeg er utestengt fra NRKs debatter. Hvor er feilen? Vi er ikke invitert til paneldebatten NRK selv arrangerer 6. september, og vi er ekskludert fra paneldebatten til Stamvegskonferansen E39 23. august som NRK dekker. Merk at det er NRK som ekskluderer oss fra sistnevnte debatt av hensyn til deres dekning av debatten, ikke arrangøren selv. Andre debattarrangører synes det er interessant å ha med flere partier enn de syv som i dag sitter på stortinget. I skolevalgdebattene vil vi og Rødt delta, sammen med De Kristne og andre småpartier. Dersom skolevalgarrangørene tror de kan få til gode debatter med mer enn syv deltakere, er det litt rart at NRK mener deres lyttere ikke vil kunne bli opplyst av å utvide panelet. Så har vi helt riktig blitt invitert til NRK 4. september, men i en helt annen setting, og dermed ser det ut til at vi aldri vil få anledning til å komme i debatt med de etablerte politikerne i fylket gjennom NRK S&F sine valgkampsendinger. Det er et nederlag for demokratiet.

Jeg har etterspurt NRKs journalistiske kriterier for hvem som blir tatt med til debatt. Det har vi fått i innlegget 12. juli: De som sitter ved makten eller vil komme til å få makt er av størst interesse. For det første er dette et problem i seg selv. NRK har som lisensfinansiert kringkaster et ansvar for å målbære også interessene til de som sitter utenfor makta, og er i reell opposisjon til den politikken som føres av de syv stortingspartiene. For hvor store er egentlig forskjellene mellom Høyre og Ap når det gjelder de store spørsmålene som løsningen på den globale klimakrisen, eller som Rødt påpeker: voksende klasseskille og de globale fattigdomsutfordringene, for å ikke snakke om utenrikspolitikken? Den rødgrønne regjeringen har langt på vei adoptert FrPs innvandringspolitikk, til det punkt at FrP ikke er i posisjon til å stramme særlig mer inn om de får regjeringsmakt uten å bryte de fleste internasjonale konvensjoner, for å ta et eksempel. Miljøpartiet De Grønne representerer i motsetning til de borgerlige partiene en reell opposisjon til dagens oljeavhengige politikk.

For det andre bygger vurderingen på en sviktende politisk analyse. MDG er i vekst og har hatt en stadig stigende form det siste året. De fleste av de siste målingene viser at vi ligger an til mandat i Oslo, mens målingen på 3,6 % viser at sperregrensen kan være innen rekkevidde. Fortsetter utviklingen frem mot 9. september ser det lyst ut for de grønne. Skulle vi havne over sperregrensen er det til og med mulig med utjevningsmandat fra Sogn og Fjordane. Kanskje ser det lite sannsynlig ut i dag, men skulle 4. mandatet havne hos MDG vil det se temmelig rart ut at denne kandidaten ble holdt utenfor NRKs paneldebatter. Om vi så bare skulle fått ett-tre mandater vil vår posisjon som blokkuavhengig parti bety at vi vil kunne havne på vippen og avgjøre regjeringsspørsmålet etter valget, og kanskje også bli invitert inn i regjeringskoalisjon. At MDG ligger an til å få en slik posisjon og påvirkningskraft burde absolutt være av journalistisk interesse også i Sogn og Fjordane (se også: http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=1156) Jeg har spurt Fauske direkte om de vil vurdere å invitere oss dersom vi oppnår flere meningsmålinger oppunder eller over sperregrensen, men har ikke fått svar på dette.

NRK later ikke å være interessert i å drive seriøs kritisk journalistikk, men har hengt seg på tabloidenes fokus på det politiske spillet. De reelle politiske sakene er ikke interessant, i motsetning til politikernes ultimatumer og den oppkonstruerte spenningen mellom Erna og Jens. Det ser vi også på politikk-dekningen her i fylket der politikernes konflikter er mer interessant enn konsekvensene av den politikken de fører. Det er det kanskje lite å gjøre med, men det minste vi kan kreve er at NRKs redaksjonssjef utviser en større redelighet omkring egne redaksjonelle beslutninger.

NRK må ta med Miljøpartiet De Grønne til debatt

6. juli fikk MDG sin beste måling noensinne. Målinga fra Respons som var publisert i Aftenposten, Adressa, BT og Aftenbladet gav partiet 3,6 % av stemmene nasjonalt. Det er et byks opp fra forrige rekordmåling på 2,3 % i juni og viser at Miljøpartiet De Grønne er i sterk vekst. 3,6 % er fattige 0,4 prosentpoeng fra sperregrensa for utjevningsmandater på 4 %. Det betyr at MDG er med i kampen om utjevningsmandat også her i Sogn og Fjordane, og det kan like gjerne være MDG som kaprer fjerdemandatet i fylket som FrP, KrF, Venstre eller SV. Til sammen vil et slikt resultat gi MDG mellom 6 og 10 stortingsrepresentanter, og dermed flytte hele det politiske landskapet i landet.

MDG ligger nå et hestehode foran Rødt i de fleste nasjonale målinger, og der målingen 6. juli i følge nettstedet pollofpolls.no kunne gitt MDG tre stortingsmandater, har Rødt aldri ligger inne med mer enn det ene mandatet de kanskje får i Oslo. MDG er dermed i særposisjon av partiene utenfor stortinget, ettersom vi ikke bare ligger an til å komme inn for første gang, men også har muligheten til å klatre over sperregrensen og få en hel gruppe. Stortingsmandat for undertegnede fra Sogn og Fjordane er også en mulighet i simuleringer MDG nasjonalt har gjort.

Likevel har NRK her i Sogn og Fjordane valgt å stenge meg ute fra alle valgdebatter de arrangerer med partiene i fylket, og plasserer MDG i samme bås som mikropartiet som De Kristne når det gjelder valgdekning. Det er et journalistisk valg de må begrunne, og skulle vi få den oppslutningen vi ligger an til, er det et demokratisk problem at vi blir stengt ute fra sentrale debatter av NRK. Miljøpartiet De Grønne surfer nå på en medgangsbølge av medlemsvekst, gode meningsmålinger og grasrotengasjement og vil komme som et friskt pust i norsk politikk. Vi vil løfte Norge ut av oljealderen og inn i fremtiden. Det er på tide at også redaksjonen i NRK Sogn og Fjordane får øynene opp for Norges nye grønne politiske kraft!

Tor Øyvind Westbye
1. kandidat for Miljøpartiet De Grønne i Sogn og Fjordane.

Vi har et ansvar for ekstremværet

Jens Stoltenberg uttalte på Debatten på NRK torsdag 23. mai at det ligger utenfor vår kompetanse å hindre flom. Det er en uholdbar ansvarsfraskrivelse.
Les meir…

SV og Førdefjorden

Solhjell og leiinga i SV feira i helga vedtaket om mellombels utsetting av sjødeponi-saka i Naustdal. Men kva var det eigentleg som skjedde? Jo, det var dei faglige råda som gjekk i gjennom og fikk styre, mens SV tek vedtaket til inntekt for si miljøsatsing. Offentleggjeringa av vedtaket var godt tima av SVs politiske rådgjevarar til same helga som SVs landsmøte og Naturvernforbudet i Sogn og Fjordanes årsmøte. Sett slik flaks, eller kanskje ikkje.

Miljøpartiet Dei Grøne i Sogn og Fjordane stør sjølvsagt SV i denne saka. Mottoet for valkampen vår i Sogn og Fjordane er nettopp «Reine Fjorder!» MDG vil aldri godta sjødeponi i Vevring og vil være garantist for at kommersielle interesser ikkje skal få presse igjennom sine planar i strid med faglege råd og miljøomsyn. Hovuddelen av kritikken må rettast mot Arbeiderpartiet og Høgre som i denne saka er inkonsekvente og dansar etter næringslivets pipe.

Samstundes er det viktig at SV viser at dei kan føre ein heilskapleg miljøpolitikk utover symbolsakane. Det står att med lite truverde i klimasaka etter å ha gjeve sin støtte til rekordhøge investeringar på over 300 mrd. i olje- og gass-sektoren i statsbudsjettet. Kvifor sitt Audun Lysebakken som partileiar i Helse- og Omsorgskomiteen viss miljø- og klimasaka er den viktigaste for SV? Og kvifor skal det være slik at miljø- og klimasaka skal dominerast av anten SV-sosialistar eller Venstre-liberalister?

Noreg treng eit blokkuavhengig miljøparti som ikkje binder seg til ein storebror slik SV og Venstre gjer. Eit parti som alltid vil ha miljø- og klimasaka høgst på agendaen både i valkamp og budsjettforhandlingar. Eit parti som byggjer politikken på forsking og empiri meir enn ideologi. Det partiet er Miljøpartiet Dei Grøne.

Splitter Miljøpartiet De Grønne miljøvelgerne?

Miljøpartiet De Grønne møter stadig påstander om at vi som parti splitter miljøvelgerne, og at det vil være skadelig for miljøpolitikken om vi bidrar til at SV og Venstre havner under sperregrensen ved stortingsvalget i september.

Jeg mener innvendingen er absurd, ettersom det er SV, Venstre og til dels KrF som effektivt har splittet miljøvelgerne de siste 20 årene i hhv. sosialistisk, liberalistisk og kristendemokratsike blokker. Disse partiene har forvaltet miljøvelgernes tillit i to tiar og har deltatt i samtlige regjeringer siden 2001 uten å ha mye å vise for det. Vestre skryter av hvordan de bidro til at Bondevik gikk av på gasskraftsaken i 2000, og SV peker på fredningen av Lofoten og Vesterålen som en seier. Men gasskraftverkene ble likefullt bygd, og Ap og Sp tar omkamp om oljeboring i Nord på tross av SVs innvendinger. Begge partier har vært med å forvalte oljeutvinningen på norsk sokkel i regjering, og signert budsjetter med enorme statlige investeringer i fossil energi. I samme periode har fornybar energi blitt neglisjert om vi sammenligner oss med andre nordiske land. De store investeringene i samferdsel har gått til vei, og CO2 utslippene har ikke gått ned (43,1 mill. tonn i 2001, 44,2 mill. tonn i 2011 – kilde: SSB).

SV og Venstre er begge partier som har en markert ideologisk profil som de i senere tid har forsøkt å rendyrke ytterligere. Denne utviklingen er antageligvis en reaksjon på sviktende oppslutning, og at yngre krefter slipper til. Audun Lysebakken med sin revolusjonære fortid og Unge Venstres liberalistiske «kupp» i moderpartiets programprosess er sikkert populære hos henholdsvis sosialister og liberalister, men er egnet til å skremme mer moderate miljøvelgere vekk fra disse partiene. KrFs miljøkredibilitet stammer også fra kabinettspørsmålet om gasskraftsaken i 2000, men partiet «glemmer» å kommunisere at det var hovedsakelig Venstre som presset dette i gjennom, i likhet med det meste av miljøpolitikken KrF har tatt æren for i regjering. KrF er uansett svært dårlig egnet til å være et samlende miljøparti, ettersom store velgergrupper har sterke antipatier overfor partiet.

SV og Venstre har hatt en klar miljøprofil, men dette kan ha ført til at Arbeiderpartiet og Høyre har nedprioritert miljø- og klimasaken når de har samarbeidet med disse partiene. Det har vært ødeleggende for prioriteringen av klimaspørsmålet i de siste regjeringene at Arbeiderpartiet og Høyre har overlatt det å løfte klimaspørsmålet til miljøpartiene i valgkampene. Selv har de nedprioritert disse sakene til fordel for de vante lovnadene om mer velferd og mer penger i lommeboka til hver enkelt. SV og Venstre har ikke klart å stille AP og Høyre til veggs i klimaspørsmålet på tross av all retorikk. Det har vist seg at det har vært andre mer ideologisk vektede saker som har fått forrang i de interne forhandlingene. Som for eksempel SVs «veto» mot at norske styrker skulle operere sør i Afghanistan.

Miljøpartiet De Grønne kan ikke ta på seg skylden for å splitte miljøvelgerne. De er allerede splittet! De Grønnes visjon er tvert imot å skape en plattform for å samle alle miljøvelgere under én fane. I programprosessen har vi vært bevisste på at det er klimaspørsmålet og miljøpolitikken som skal være det viktigste, og avvist forslag med tung ideologisk slagside mot enten venstre eller høyre. Miljøpartiet De Grønnes ideologiske fundament er uansett løsrevet den tradisjonelle høyre/venstre aksen i økonomisk politikk, i stedet fremmes et perspektiv der vi tar hensyn til jordas begrensede ressursgrunnlag og behovet for bærekraftig utvikling i alle sektorer. Vern av økosystemene og livsgrunnlaget på jorda er summen av vår ideologi, fordi det er fremtida som er viktigst og fordi livsvilkårene for våre barn og barnebarn er minst viktig som vår velferd og kjøpekraft i dag.

Tor Øyvind Westbye
Fylkesleder i Sogn og Fjordane MDG

Vi treng ei ny landbrukspolitikk

Sidan den raud-grøne regjeringa overtok i 2005 har det blitt 5000 færre bønder i Noreg. Det bør være klårt for dei fleste at Senterpartiet i regjering verken har hatt ambisjoner eller evne til å stanse denne utveklinga. Senterpartiet er blitt Austlandsbondens parti (og knapt nok det), på tross av alle fagre løfter til småbrukarane på Vestlandet.

Miljøpartiet Dei Grøne ser på nedlegginga av bruk på Vestlandet som ei katastrofe. Landsdelen gror att, og mykje av grunnlaget for turismen står i fare for å forsvinne om fjordlanskapet gror att meir. Vi i Miljøpartiet er opptekne av at grunnlaget for sjølvforsyning ikkje må forvitre. Vekstøkonomien i verda er ikkje bærekraftig, ei heller oljenæringa. Tida vil komme før ein anar det då vi her i Noreg vil få bruk for all den jordbruksproduksjonen vi kan mønstre.

Primærnæringane er nettopp det: den primære næringa. Jordbruket er grunnlaget for liv her i landet, det verker det som om folk har gløymt. Det er ikke slik at vi i Noreg kan kjøpe oss ut av alle problemer. Klimaendringane som kjem kombinert med befolkningsauke vil mellom anna få konsekvenser for verdas matproduksjon. Vi ser at land som Russland stansar eksporten av korn i år med dårleg haust, som i 2008 da det vart opprør over matvareprisane i mange av verdas land. Neste gong hausten vert dårlig, tydar alt på at vi vil oppleva det same igjen. Då har vi gått på limpinnen så det suser om vi ikkje kan fø eiga befolkning på maten vi sjølv produserar.

Miljøpartiet Dei Grøne ser med bekymring på særleg nedbygginga av jordbruksjord. Tilgrodd mark er det mogleg om enn kostbart å rydde til dyrkbar mark att, men nedbygd jord får en ikkje att. Miljøpartiet Dei Grøne ynskjer ei langt strengare fredning av dyrka mark, og serleg den beste jordbruksjorda under marin grense. Den er det ikkje mykje av her i fylket, og det er den som er hardast utsett for attbyggjingspress. Miljøpartiet Dei Grøne vil kreve at utbyggjarane må erstatta nedbygd mark med det doble arealet av same kvalitet ein annan stad.

Miljøpartiet Dei Grøne vil gjere det lønsamt å drive i jordbruket, gjennom ei total omlegging av støtteregimet. Systemet vi jobber for er målretta mot å auke løna for eit årsverk i jordbruket opp til industriarbeidarnivå. Det er den mest offensive jorbrukspolitikken noko parti går inn for. Vi ser at jorbruket er naudsynt for å gi livsgrunnlag til bygdene og grendene utøver landet, og vil gjera det som trengs for å sikre bonden ei anstendig løn for arbeidet.

Tor Øyvind Westbye
Stortingskandidat for Miljøpartiet Dei Grøne i Sogn og Fjordane.

Men heldigvis har vi oljen?

I torsdagens utgave av Dagbladet fikk vi vite at SSB venter rekordinnvesteringer i olje- og gassektoren i 2013. På fredag fulgte kommentator Stein Aabø opp med en artikkel der jubelen over den fabelaktige norske økonomien står i taket. Vi burde selvsagt være glade for at Norge ikke er i Spanias sko men Aabøs ukritiske hyllest av den norske oljeøkonomi er allikevel en skivebom. For hvilke konsekvenser har det egentlig når norsk velferd i store trekk er basert på en boom i oljeindustrien og økt privat forbruk?

Olje, olje og enda mere olje
Etter en uke med halleluja-stemning under oljemessen i Stavanger og Ola Borten Moes uansvarlige utspill om oljeboring helt opp til nordpolen skulle man tro at det var på tide med en liten pause i oljeeuforien Så feil kan man ta. Vi har knapt rukket å fordøye forargelsen over forrige ukes ukritiske mediedekning av oljemessen før SSB legger frem tallene om framtiden til norsk økonomi. I 2013 vil investeringene i olje- og gassektoren være på rekordhøye 204 milliarder kroner. I stedet for å undres over at miljønasjonen Norge ser ut til å ha blitt oljenasjonen Norge velger Stein Aabø nærmest å omtale oljenæringen som en forutsetning for et velfungerende samfunn. Det er et faresignal.

Velferd nå og i fremtiden
Vi er glade for at Norge ikke har 50 % ungdomsledighet og for at den norsk stat ikke trues av å drukne i sin egen gjeld. Vi erkjenner også at aktiviteten i oljesektoren har bidratt til at Norge idag er i en bedre finansiell situasjon enn de fleste andre land i verden. Det vi reagerer på er mangelen på refleksjon over faremomentene ved at norsk økonomi blir stadig mer avhengig av en fossil ressurs. At det er farlig å basere økonomien sin på en enkelt næring har mange land illustrert gang på gang. Dersom oljeindustrien fortsetter å vokse i dagens tempo vil Norges økonomi bli ekstremt utsatt for svingninger i verdens oljemarked. De færreste synes å ville innse er at oljen vil ta slutt. Både klimapolitikk og sunn fornuft tilsier at en fossil ressurs har en utløpsdato. Derfor kan dagens oljepolitikk komme til å koste Norge, og verden, dyrt.

Ola Borten Moe gambler med både miljøet og norsk økonomi.

Medan Statoil jublar over enda eit oljefunn i Nordsjøen, møtes oljebransjen i Stavanger for å diskutere moglegheitene for olje- og gassutvinning i Arktis. På gjestelista står, blant andre, olje og energiminister Ola Borten Moe. Ola Borten Moe vil åpne dørane på vidt gap for oljeselskapar som ynskjer å utvinne olje og gass i de sårbare havområda i Arktis. Det er høgt spel ettersom forsikringsselskap som Lloyds ikkje ynskjer å forsikre selskap som vil drive petroleumsvirksomhet så langt mot nord, på grunn av risikoen for ulykker.

Ein ulykke vil være øydeleggjande for det maritime økosystemet, og dei utfordrande værforholda vil gjere det svært vanskelig å stoppe oljesøl. I tillegg vil Statoil kunne lide store økonomiske tap og, aksjeverdien på selskapet stupe på børsen. Norske skattebetalere vil bli sittande med regninga. Det er svært uansvarlig av Ola Borten Moe å ikkje ta innover seg konsekvensane av eit oljebonanza i nordområda.

Borten Moe spelar russisk rullett med både miljøet og fellesskapets verdier. Verda har allereide funne langt meir olje og gass enn klimaet tåler. Ein internasjonal klimaavtale som hindrar farlege klimaendringar vil difor fjerne etterspørselen etter den dyre arktiske olja. Det er skremmende at regjeringa er villig til å investere milliarder av kroner i prosjekter som forutsetter at vi mislykkes i løse klimakrisen!

Issmeltinga av Arktis vil gjere det mogleg for oljeselskap å utforske og bore etter olje og gass stadig lenger nord. 25% av verdens uoppdagede olje- og gassforekomster ligger i Arktis-regionen. Ifølge Lloyds vil det investeres 580 milliarder kroner i arktiske farvann de neste ti årene.

Alkohol og annen rusbruk må sees i sammenheng.

I Firda tirsdag 10. juli, kom jeg på trykk med ett innlegg der jeg kritiserte Firda for å presse på for liberalisering av alkoholpolitikken gjennom lederartikkelen «Ølreglar til å bli svimmel av» (Firda onsdag 04. juli). En del av svarkommentarene fra debatten på nett ble også trykket, blant annet et svar fra Firdas nettredaktør der jeg blir anklaget for å komme med «urein argumentasjon» ettersom han mente jeg kom med ubegrunna påstander om journalisters alkoholbruk. Det de lot vær å trykke i papiravisa, var mitt svarinnlegg på dette der jeg viser til kilder som dokumenterer disse påstandene. Blant annet finnes det en rapport fra arbeidsforskningsinstituttet (riktignok fra 2003) som viser at journalister drikker mer alkohol enn andre yrkesgrupper i landet. «– Alkohol er en del av journalistenes yrkeskultur, sier professor Bjørg Aase Sørensen til avisa Folket. Hun er faglig ansvarlig for undersøkelsen.» Det er på bakgrunn av dette jeg mener journalister kanskje ikke bør være de fremste til å irettesette de folkevalgte om hva som er rett alkoholpolitikk.

Men dette er forsåvidt en digresjon fra debatten som går på hva som er fornuftige restriksjoner på alkoholsalg. Jeg vil gjerne få klargjøre Miljøpartiet De Grønnes standpunkt i saken. Miljøpartiet De Grønne er parti som våger å tenke annerledes. Vi mener at all rusbruk må sees i sammenheng, og at det ikke er faglig grunnlag for å føre en liberal politikk overfor alkoholbruk, mens man overfor narkotika fører en nulltoleranselinje. Det en inkonsekvent politikk, all den tid narkotikabruk ofte kommer som en følge av alkoholbruk, samtidig som noen narkotiske stoffer kan ha mindre skadevirkninger enn alkohol. Den er ødeleggende, fordi kriminaliseringen skaper en pariakaste av de tyngste rusmisbrukerne, som heller skulle blitt tatt vare på av helsevesenet. Miljøpartiet De Grønne ønsker å avkriminalisere bruk av narkotika og besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk. Det gir ingen mening å bøtelegge og fengsle enkelte rusbrukere, når de heller skulle fått tilbud om behandlingsplass. Omfanget av narkotikabruk i samfunnet er dessuten så stort at nullvisjonen for lengst burde vært lagt på skraphaugen. Kriminalisert omsetning av en vare, betyr i praksis fri omsetning dersom politiet ikke klarer å håndheve forbudet. I stedet for å hive folk i fengsel, må vi konsentrere oss om hvordan vi kan begrense omsetning og bruk av narkotika. Det mener jeg vi best gjør innenfor et strengt regulert, legalisert omsetningsregime.

På samme måte mener jeg skadevirkningene av alkoholbruken i samfunnet er så store, at vi må ta de grepene vi kan ta for å begrense omsetningen. Nedleggelse av ølpolet er et skritt i feil retning, for vi vet at dagligvarebutikkene er notorisk slappe på å sjekke legitimasjon. Du hjelper ikke akkurat folk som har et alkoholproblem ved å plassere rusgiften deres på vei mellom melka, brødet og kassa. Det er alkoholen som er inngangsporten til annen rusbruk, og det er vanskelig å kommunisere til dagens ungdom at den ene rusgiften er topp, mens rører du noe annet så er du kriminell. Skal man klare å begrense skadevirkningene av rusbruk generelt i samfunnet, må vi innføre strenge restriksjoner på all omsetning av rusgift.

Greit å tjene penger på krig?

Miljøpartiet De Grønne ønsker at Norge skal være en fredsnasjon som
bidrar til ikke-voldelig konfliktløsning, utvikling og fred. Vi kan
derfor ikke støtte vedtaket til samtlige partier på Stortinget om å
kjøpe 56 F-35 jagerfly av det amerikanske selskapet Lockheed Martin.
Miljøpartiet De Grønne ser ingen grunn til at Norge skal kjøpe fly som
er spesialdesignet for å føre krig i utlandet, og syntes det finnes
viktigere oppgaver vi kunne brukt 154 milliarder på, f.eks å ruste opp
jernbanenettet vårt og bygge ut sykkelveier over hele landet.

De Grønne reagerer også på at Nammos fabrikk på Raufoss i Oppland
sannsynligvis skal levere ammunisjon til de nye jagerflyene. Ifjor
inngikk Forsvaret en kontrakt med Raufoss om å utvikle APEX-ammunisjon
som passer som hånd i hanske med F-35. Ifølge konsernsjef Edgar
Fossfeim kan Nammo Raufoss tjene så mye som 10 milliarder kroner i
løpet av de neste 20-25 årene på salg av slik ammunisjon til land som
kjøper F-35 fly.

Den norske stat eier halvparten av aksjene i Nammo og tjener dermed
penger på produksjon og salg av våpen. Miljøpartiet De Grønne mener
dette ikke er forenelig med vårt omdømme som fredsnasjon, og ønsker
ikke at norsk næringsliv skal være med på å holde væpnede konflikter i
gang. Skal Norge ha troverdighet som fredsmegler i konflikter i
Afrika, Asia og Latin-Amerika kan vi ikke samtidig levere kulene som
de stridende partene bruker mot hverandre. Vi mener derfor at den
norske stat må trekke seg ut av Nammo og andre våpenprodusenter og
fjerne alle subsidier til våpenindustrien.

Pelsdyrnæring i Sogn og Fjordane? - Nei takk!

I Bondebladet 7. juni kunne vi lese en totalt ukritisk artikkel om pelsdyrnæringa i Lærdal. At Bondebladet kanskje ikke er mest kjent for å drive kritisk journalistikk er nå så, men det får være grenser til å være unyansert. Pelsdyrnæringa fremstilles som redninga for landbruket i distriktskommunene, og pelsbonde Olav Haugen anbefaler næringa varmt.

Miljøpartiet De Grønne vil stekt advare bønder å la seg friste til å legge om til denne næringa. Akkurat nå kan det økonomisk sett se ut som om det er gode tider, men en må ikke la seg lure. Siden 1996 har 70 % av norske pelsfarmer blitt lagt ned. De fleste av partiene på stortinget inkludert AP har også tatt til orde for en styrt avvikling av hele næringa. Nye strengere krav som i praksis vil gjøre hele næringa ulønnsom slik som vi har sett i Italia og Sveits, er allerede foreslått innført også i Norge. En har som pelsdyrbonde også fagfolka i mot seg:

«Dagens pelsdyrhold er basert på hold av aktive rovdyr i små nettingbur. Driftsformen betyr at dyrene ikke får tilfredsstilt naturlige adferdsbehov. DNV har tidligere uttrykt skepsis til pelsdyrholdet. På tross av gode intensjoner i næringa, viser det seg at det fortsatt er store dyrevelferdsmessige problemer i pelsdyrholdet. DNV mener derfor at tiden nå er moden for å vurdere avvikling av pelsdyrholdet i Norge.» Sitatet er hentet fra en uttalelse fra Den Norske Veterinærforening i Norsk Veterinær Tidsskrift nr. 7/09.

Fra et dyrevernssynspunkt, er pelsdyrnæringa verst i klassen. Ja, både høns og til dels gris må også tåle å være stuet sammen på alt for lite areal. Men det er to viktige forskjeller. 1. Høna og grisen er husdyr som har vært domestisert over hundrevis, hvis ikke tusenvis av år. De har ikke den frykten og de stress-symptomene vi ser hos mink og rev som i bunn og grunn fortsatt er ville dyr. 2. Høna og grisen holder vi for mat, og er et svært viktig (men ikke uerstattelig) proteininnskudd i kostholdet. Minken og reven holder vi for pels, som er et fullstendig unødvendig luksusprodukt. Konklusjonen er at lidelsen er større, mens samfunnsnytten er mye mindre.

Miljøpartiet De Grønne ønsker at norske bønder skal få mulighet til å drive bærekraftig matproduksjon og ha en avkastning som de kan leve av, minst på linje med industriarbeidere og håndverkere. Vi ser på pelsdyrnæringa som et unødvendig onde, og et symptom på feilslått jordbrukspolitikk. Dersom vi kommer til makta, lover vi at hele pelsdyrnæringa i Norge vil være avviklet innen 2020.

Tor Øyvind Westbye
Fylkesleder i Sogn og Fjordane

Laksekakser og andre bønder

På Firdas framside 19. mai får vi sjå ein «spent og øsen eigar bak rattet på ein 106 år gammal Maxwell». Deretter får vi vite at lakseoppdrettar Alex Vassbotten i Eikefjord har over 30 eksklusive veteranbilar i garasjen. Redaksjonen i Firda synast tydeligvis at det er gode nyhende å la Vassbotten få demonstrere kor latterlig rik han har blitt av å selge oppdrettslaks, samstundes som fylkets bønder aksjonerer for ein levelig avkastning fra sin næring. Ei melkebonde kunne i morgensendinga til NRK Sogn og Fjordane fortelle at ho kunne ta ut 15.000 kr i månadslønn frå det toppmoderne samdriftsfjøset til 9 millioner kroner som nylig vart satt opp. Det kan synast som ein veldig dårleg investering. Kanskje vi skal spørre Vassbotten kva for avkastning ein hadde fått for 9 millioner om ein hadde investert det i oppdrettsnæringa? Mon tro kva han har i månadslønn? Nok til å kjøpe nok ein 106 år gammal Maxwell? Nei, vent! Han vil ikkje ha to biler frå same år. Den måtte blitt noko eldre den neste da.

Kvifor denne sammenligninga kan du spørre. Er den ikkje åpenbar? Begge produserer jo mat og tilhører primærnæringa. Samstundes står dei overfor totalt ulike vilkår i sine næringer. Bøndene har mista kontroll over verdikjeda og står att med omtrent same råvarepris nå som i 1985 for sine varer. Fortjenesta er det matindustrien og butikkjedene som tek. Lakseprisen på si side har svingt mykje, men det har vore svært mange gode år for næringa, og svært mange oppdrettseigarar har blitt rike. Men der tradisjonell landbruksnæringa særleg på Vestlandet stort sett er bærekraftig og ikke overbelaster naturen, har oppdrettsnæringa vekse på bekostning av miljøet og det biologiske mangfoldet. Villaksen er truga av utrydding som genetisk rein art, og produksjon av fôr til oppdrettslaksen har ført til en overbeskatning av mange villfiskarter. Vi er kort sagt i ferd med å ete oss ned i næringskjeden i havet. Rømming av oppdrettsfisk, sykdom og lus samt kloakkslam som legg seg på havbotn er fleire av dei problematiske sidane ved oppdrettsnæringa. Dette er det ikkje eg som finn på, men det er blant konklusjonane i ein rapport fra Norsk Riksrevisjon (jmf. Riksrevisjonens undersøkelse av havbruksnæringa, dokument 3:9 (2011-2012))

Poenget er at i Noreg tjener man ikkje penger på å drive bærekraftig. Det er om å gjøre å hente opp mest muleg ressursar frå havet på kortast muleg tid, enten det dreier seg om olje og gass, eller oppdrettslaks. Begge næringane har store avkastningar og er viktige for det norske handelsoverskottet, men begge næringane utarmar naturen på kvar si måte. Og den som trur at vi kan leve på oppdrettslaks i ein internasjonal matvarekrise tek grundig feil. Før den tid vil truleg næringa ha fiska hava tomme for småfisk, og være nøydd til å fore fisken med erter og soya, nett slik vi forar slakteoksane. Då vil dei måtte importere kraftfôr frå dei same marknadene som anna kjøttproduksjon, og den importen vil opphøre om eksportlanda ser seg nøydde til å heller ete maten sjølv. Mange undersøkelser tydar dessuten på at kvaliteten på fisken vil bli mykje dårlegare med vegetabilsk fôr. Laksen er jo frå naturen ein rovfisk. Ikkje rart Vassbotten og dei andre i næringa hentar ut det dei kan. Om nokon år kan det være slutt på billig fôr i form av småfisk i sjøen, og da er det greit å ha tatt ut den avkastninga som er mogleg.

Så kva skal vi med lakseoppdrettarane? Kva er det vi ofrar villaksen og småfiskbestandane i havet for? At vi skal ha ein kakse på annenkvart nes langs kysten som kan bygge seg opp sine private veteranbilsamlingar? Om 50 år kan heile næringa være borte, truleg er den det. Men jorbruksproduksjonen vil være der. Så kan bøndane gå saman og spleise på drifta av Eikefjord veteranbilmuseum, om ikkje arvingane til Vassbotten heller vel å selje bilane slik at dei kan sette potet, mjølk og brød på bordet.

Tor Øyvind Westbye
Fylkesleder i Miljøpartiet Dei Grøne i Sogn og Fjordane.

Miljøpartiet De Grønne ønsker å starte lokallag i Førde.

Miljøpartiet De Grønne ønsker å starte opp lokallag i Førde. Er du interessert i klimasaken, økologisk mat, ikke-vold og sosial- og økonomisk bærekraft er MDG partiet for deg.

MDG skiller seg fra andre tradisjonelle partier ved at vi bryter ut av det tradisjonelle venstre-høyre skillet i norsk politikk. Vi er partiet for de radikale miljøprioriteringene, og vi er det eneste partiet som sier stopp i forhold til tanken om kontinuerlig vekst.

Ressursbruken i det norske samfunnet er ikke bærekraftig. Det er heller ikke nedbygging av jord. Vi ønsker å være en alternativ stemme i Førde der diskusjonen om vi skal ta vare på dyrkbar jord tilsynelatende er over. Vekst for en hver pris er ikke et gode, og det er ikke bærekraftig. Krise og naturkatastrofer kan igjen få konsekvenser for Norge og Førde. Hva skal vi leve av da når all den dyrkbare jorda er bygget ned med asfalt? Miljøpartiet De Grønne ønsker å oppmuntre til bærekraftige lokalsamfunn, med robuste samfunnsstrukturer som kan stå seg i krise.

Ønsker du å være med på laget?

Ta kontakt med fylkesleder Tor Øyvind Westbye.

Tlf: 45 29 99 60
Mail: tor.westbye@mdg.no
Twitter: @torwestbyemdg

Klimahandling nå!

Regjeringen har varslet at de vil legge fram klimameldingen i juni, etter flere utsettelser. Meldinga skal inneholde konkrete tiltak og si noe om i hvilke sektorer kuttene i klimagassutslippene skal tas. Ifølge klimaforliket som ble inngått av partiene på Stortinget i 2008 skal Norge kutte 20% av de forventede CO2-utslippene i 2020, det vil si 15-17 millioner tonn CO2-ekvivalenter.

Miljøpartiet De Grønne håper på en offensiv klimamelding, men mener at målsetningen fra klimaforliket er altfor svak. For å begrense den globale oppvarmingen til to grader har FNs klimapanel sagt at det er nødvendig å kutte opp mot 40% i perioden 1990-2020. Men klimaforliket tar ikke utgangspunkt i 1990-nivået, men med forventede utslipp i 2020. Den legger opp til å kutte 12-16% i forhold til 1990-nivå. Ser en bort fra skog, kan de reelle kuttene i verste fall bare bli 6%. Det er ikke engang i nærheten av hva FN mener er nødvendig å hindre alvorlige klimaendringer. Gjør alle rike land som Norge, styrer verden mot en global oppvarming på flere grader.

Norge er et rikt land med alle forutsetninger for å gå foran som et godt eksempel. Da er vi nødt til å gjennomføre tiltak som monner for verdens klima. Olje- og gassektoren er den mest forurensende sektoren og står for en fjerdedel av de totale norske CO2-utslippene. Den enkleste måten å kutte utslipp raskt på er å trappe ned utvinningstempoet av olje på norsk sokkel, og si nei til å åpne nye felt i Nordsjøen og Barentshavet for leting og utvinning. Parallellt med dette må regjeringen legge fram en plan for hvordan Norge kan skape nye, grønne arbeidsplasser i distriktene.