Viser arkivet for stikkord nødseth

Historien om Sunnfjord Medisinske Senter og et sykehuskjøp

Det eneste vi vet om fremtiden er at den blir annerledes. Og den beste måten å møte fremtiden på, er å skape den selv. Det sistnevnte har mine politikerkolleger og jeg nå muligheten til i helsesektoren. Florøs historie er full av eksempler på «alt vi ikke fikk til», alt som enten ikke ble noe av eller som endte opp andre steder øst for oss. Vi skriver kontinuerlig vår egen historie. Hva skal vi skrive?

Dette har skjedd det siste året: 40 år med sykehuskonflikt er over. Flora kommune eier Florø sykehus og eiendommen bygget står på. Helse Førde HF skal flytte til Sunnfjord Medisinske Senter (SMS) og der videreutvikle bærekraftige helsetjenester i samarbeid med det eksisterende og mangfoldige fagmiljøet i bygget. Samtidig skal Flora kommune utvide sin aktivitet i SMS. Slik går SMS fra å være langt fremme i tverrfaglig helsearbeid, til å være fremst på helsesamhandling i Norge sammen med noen få andre. Som helse- og sosialutvalgets leder er jeg stolt over å ha fått være med på å legge forholdene til rette for at kloke helsehoder får videreutvikle seg sammen i Florø. Det er en privilegert rolle å være helsepolitisk leder i en kommune med så mange ildsjeler og i samarbeid med et så velvillig og engasjert helseforetak.

De som vinner aller mest på denne samlokaliseringen i SMS er de som trenger tverrfaglige helsetjenester nært og ofte. For eksempel pasienter innen rus og psykiatri. Tidligere måtte disse forholde seg til fastlegen sin og Nav på SMS, kommunens avgrensede hjelpeapparat lokalisert ulike steder i byen og til psykiatrisk poliklinikk på Florø sykehus. Nå vil disse brukerne få raskere hjelp på ett sted. Og tilbudet blir bredere. Tidligere år tok den kommunale planleggingen bare høyde for at personer med utfordringer innen rus og psykiatri hadde problemer på hverdager i ordinær arbeidstid. Nå har vi tatt høyde for at hjelpen skal være der også på kvelder og i helger: Når behovet er størst. Og ved å samle de ulike aktørene som gir hjelp, blir hjelpen bedre. Én felles dør inn til fellesskapets helsehus, vil gi bedre og enklere liv til alle.

Det virkelig nyskapende, rosinen i pølsa, er at en fleksibel spesialisthelsetjenestepoliklinikk skal utvikles i SMS: Helse Førde HF sender spesialister til Florø for å selv utføre tjenester, og i samarbeid med fastlegene finne gode måter å fordel e oppgaver og overføre ansvar på en trygg måte. Dette letter manges hverdag. Et godt eksempel: I dag må far ta fri en hel dag fra jobb for å følge åtteåringen til Førde for å på Sentralsykehuset undersøke et innlagt dren i øret av en øre-, nese-, halsspesialist. Med den fleksible poliklinikken på plass kan åtteåringen bare gå de 30 meterne fra Florø barneskole til SMS, gjennomføre sjekken og gå tilbake til skolen. Åtteåringen får med seg mer skole, far slipper å ta fri fra jobb og Helse Førde sparer pasientreisekostnader. For å peke på noen av mange muligheter og tilhørende gevinster. Mange utsatte brukergrupper, og ikke minst mange med ordinære hverdagsproblemer, vil få hjelp som er raskere, nærere og av høyere kvalitet. Av dyktig fagpersonale som finner løsninger sammen. Dette er fremtiden. Og vi har skapt den selv.

Hva skal vi så bruke det tidligere sykehuset til? Mulighetene er mange, og jeg skal ikke forskuttere det jeg håper blir brede, konstruktive og kreative prosesser. Men det vi vet er at vi i årene fremover må bygge langt flere omsorgsboliger og institusjonsplasser til flere brukergrupper (både eldre og unge) samtidig som etterspørselen etter enklere leiligheter til den aldrende delen av befolkningen øker. Og med et (sannsynlig) regjeringsskifte til høsten har jeg forventninger om at private helseaktører lettere vil kunne etablere seg også i et fylke som Sogn og Fjordane. I Florø vil de bli tatt i mot med åpne armer.

Vi lever i helsemulighetenes tidsalder i Florø, og har en unik mulighet til å skape vår egen fremtid. Florøs historie er full av eksempler på «alt vi ikke fikk til». Historien om SMS og kjøpet av sykehuseiendommen er historien om alt vi faktisk fikk til. Så er det opp til mine politikerkolleger og meg hvor lang og hvor spennende historien skal bli.

Jacob Nødseth, helse- og sosialutvalgets leder i Flora kommune og medlem av Flora formannskap (H)

"Røyka har skylda!" men hvem har skylda for røyka?

I en artikkel av Jacob Nødseth, så framhever han et forslag i Flora om røykefritt inngangsparti, igjennom hele artikkelen skrives det om helseskader og risiko for ikke-røykere og de som ikke vil røyke. Men jeg ser ikke at Nødseth kommer med alternativer.

Vi kan alle være enig med at de som ikke vil røyke, de som vil slutte å røyke og de som ikke tåler røyk, av helsemessige årsaker, skal få la være å drive med det som er kalt “passivt” røyking, og i et forslag for Flora har det kommet fram forslag om røykefritt inngangsparti for kommunale bygg. Men så kommer det ikke fram noe tanke om at det har blitt tenkt igjennom alternative plasser evt. rom røykere kan gå til for å nyte seg en røyk, uansett om du er nytter av bygget eller ansatt, for inngangspartiet er der vi liker å stå, for der er det tak og kjappeste måten å komme seg rett inn på, for du kan ta meg på mitt ord; ingen røykere vil gå noe lengre.

Igjennom tilleggs artikler av blandt annet Frank Willy Djupvik, bystyrerepresentant i Flora og aspirerande stortingsrepresentant for FrP, så står det og at noen synes at røykere bør gå vekk fra inngangspartiet på Sentralsykehuset i Førde pga pasientene som blant annet er lunge syke, kreft syke, betennelse i halsen eller brukket et ben, men Sentralsykehuset har allerede løst et sånt problem, for til venstre for inngangspartiet når du kommer ut, så er det en rad med benker bortover parkeringsplassen mot buss stoppet, og her går røykerne fordi det er tak og ikke langt unna for å komme seg inn igjen, uten at de står direkte ved inngangen. Et alternativt forslag ville ha vært å fått laget noe sånt, for faktum er at det finnes utrolig mange røykere i landet, og det vil det være uansett hva som skjer.

Jeg sier ikke at forslaget er dårlig, tvert imot, jeg kan forstå bekymringen fra helse- og sosialutvalget om helsen til disse menneskene som ikke røyker eller vil slutte å røyke, men av erfaring og tidligere artikler i både VG og Dagbladet, så vil jeg ta side med Djupvik og si at det føles som at noen prøver å sette i gang en heksejakt på røykere. Jeg kan ta fram et eksemplar av VG som daterer noen måneder siden og vise til en artikkel der det sto “Norge SKAL være røykfritt innen 2017”, og videre nedover står det tiltak, alt fra innstramning av røykeloven som blant annet inneholder at det blir forbudt å røyke i private heim, og her går de i den øvre makta for langt i privat livet til det norske folk. Viss jeg, en bonde, en banksjef, en embetsmann eller statsministeren vil røyke i sin egen heim, så er det noe vi selv bestemmer, og ikke loven.

Røykere er ikke så populære som de var før 90-tallet, for da var det reklamer over alt for røyk, men starter du å røyke så er det noe du må ta på din egen kappe, for røyking er en fristelse, og klarer du ikke å motstå den fristelsen, så får du prøve å gjøre det beste du kan for å komme deg ut av den. Jeg kan ta opp et uttrykk “Fylla har skylda” heter det med alkohol, men så kommer kontra spørsmålet “Hvem har skylda for fylla?”, og det går parallelt med røyking, røykinga har kanskje skylda for sykdommer, det står advarsler på pakka, vi ser dokumentarer om hva som kan skje med deg om du røyker, men det kommer til syvende og sist ned på om du selv skal røyke eller ikke: “Røyka har skylda!” kan man si når det kommer til sykdommer og lidelser, men så kommer argumentet igjen “Hvem har skylda for Røyka?”

Meir igjen til næringsvennlege kommunar

Førre veke sendte eg som møtande stortingsrepresentant eit skriftleg spørsmål til finansminister Sigbjørn Johnsen som eg er viss på at, dersom det blir teke til følgje, vil føre til betre næringsutvikling i kommunane. Eg utfordrar finansministeren på at kommunane bør få halde på delar av selskapsskatten lokalt.

Mitt utgangspunkt er enkelt: Den verdiskapinga som blir til i bedrifter i næringsvennlege kommunar bør òg kome dei same kommunane direkte til gode i form av auka inntekter. I dag er den einaste reelle moglegheita for kommunane som ønskjer å auke sine inntekter som følgje av lokal verdiskaping – å innføre (og auke) eigedomsskatten. Eigedomsskatten er grunnleggjande usolidarisk og ei ekstra byrde for både næringsliv og privatpersonar. Derom kommunane heller får halde på ein del av selskapsskatten vil dette kome kommunane til gode utan at det aukar skattetrykket for bedriftene. Ei slik løysning vil vere god for både næringslivet og kommunen. Og følgjeleg også innbyggjarane. Det bør lønne seg for kommunane å leggje til rette for næring. Då må vi også ha eit skattesystem som reelt gjer meir igjen til næringsvennlege kommunar.

Av Jacob Nødseth, 1. vara til Stortinget (H)

Ei gulrot for næringsvenlege kommunar

Rolf Domstein. Bjørn Lødemel og Jacob Nødseth nr. 1

Høgre meiner det er viktig at kommunane får behalde delar av selskapskatten lokalt. Dette vil motivere kommunane til å føre ein positiv og framtidsretta næringspolitikk, og med fleire små og store bedrifter vil kommunane få høgare skatteinntekter som kan nyttast til å styrke og utvikle lokal velferd.

Den raudgrøne regjeringa har fråteke kommunane dette høvet til å påverke eigne skatteinntekter og velferd. Høgre vil gjere om på dette vedtaket slik at kommunane får behalde ein del av selskapsskatten lokalt. Vi har tru på at dette er vegen å gå for å styrke både lokaldemokratiet, ved at lokalpolitikarane får meir å rutte med, og det generelle tenestetilbodet i kommunane fordi ei slik gulrot vil føre til meir verdiskaping og følgjeleg meir pengar i kommunekassa som kan styrke velferdstilbodet lokalt.

Forslaget frå Høgre har hausta støtte frå både Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Kommunenes Sentralforbund (KS) i høyringa i samband med nytt inntektssystem. Høgre har konkret foreslått at 4,25 % av selskapskatten tilbakeførast til kommunane. Dette er berekna til å utgjere nærare ni milliardar kroner. Med ei auka satsing på bedriftsetablering og – utvikling, vil talet truleg bli endå høgare.

Får Høgre fleirtal for sitt framlegg kan kommunane med godt samvit kutte den usosiale og næringsfiendtlege eigedomsskatten som Høgre er fundamentalt imot. Høgre vil som alltid vere motstandar av at eigedomsskatt innførast i norske kommunar, og arbeide for å trappe ned og avvikle han der han allereie finst. Dette vil trygge viktige arbeidsplassar. Verksemder som konkurrerer i den internasjonale marknaden er spesielt utsette. Til dømes betalar verftet i Florø heile 1,3 millionar kroner i årleg eigedomsskatt. Dette set arbeidsplassar i fare, og det vil ikkje Høgre vere med på.

I dag straffar staten kommunar som ikkje vil innføre eigedomsskatt. Før fylkesmannen tilførar kommunane såkalla skjønsmidlar, eit ekstra tilskot til den kommunale drifta, ligg det eit krav om at kommunen utnyttar sitt såkalla inntektspotensiale til fulle. Dette betyr at kommunane må skru eigedomsskatten opp til maksimalnivået på 7 promille. Dette er Høgre i mot. Staten skal ikkje straffe kommunar som ikkje vil innføre eigedomsskatt.

Å la kommunane få behalde ein del av selskapsskatten lokalt vil føre til at det vil løne seg for lokale rådmenn og politikarar å legge til rette for næringsutvikling i sine kommunar og auka inntekter i kommunekassa, kva er vel viktigare enn det?

Av Jacob Nødseth og Rolf Domstein, 2. og 9. kandidat for Sogn og Fjordane Høgre

Farleg sosialistisk køkultur

Ein av dei tinga som verkeleg kjenneteiknar dagens sosialistiske regjering beståande av Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er at dei køane som påverkar folk sine liv som mest, har auka dramatisk. Det står fleire i bilkø enn nokon gong tidlegare. Fleire står i helsekø enn nokon sinne. Fleire rusmisbrukarar står i kø for å få rusbehandling, og fleire ungdommar ventar på psykiatrisk behandling.

Liv går tapt i desse køane. Det må folk snart ta innover seg.

Dei mest graverande av desse køane, slik eg ser det, er helsekøane. I eit land som Noreg skal ein ikkje stå årevis i kø for å få behandling. Difor reduserte Høgre helsekøane med 85.000 pasientar, med 85.000 menneske, medan vi sat i regjering for fire år sidan. Stoltenberg-regjeringa som Liv Signe Navarsete, Erling Sande, Reidar Sandal, Ingrid Heggø og Heidi Grande Røys anten støttar på Stortinget eller sjølv direkte er ein del av, har auka køane med 36.000 pasientar; med 36.000 menneske. Og det berre dei siste to åra. No står over 250.000 menneske i helsekø.

Liv går tapt i desse køane. Detdesse personane snart ta innover seg!

Desse same personane som eg ramsa opp ovanfor har alle fått prenta Jens Stoltenberg sitt slagord nummer éin i panna: ”Velferd framfor skatteletter!” – eit utslag av allergi for alt som luktar av privat eigarskap og utvikling – som står fram som det evige mantra frå koalisjonen. Sanninga er at skatteletter aukar den private velferda for folk flest- som etter mitt skjønn er vel så viktig som den offentlege. Det er ei velplassert retorisk modifisering av røynda, ein blank løgn, at skatteletter fører til reduserte inntekter for det offentlege. Tvert imot ser vi at når det generelle skattetrykket letnar for både bedrifter og privatpersonar fører dette til større aktivitet og skaparlyst og følgjeleg ein større skatteinngang for storsamfunnet.

Med intensjonen til regjeringa, eller i alle fall den påståtte intensjonen i bakhovudet må vi vel kunne einast om at det må kallast sjølve definisjonen på dobbelmoralisme at talet på private helseforsikringar òg har auka under denne regjeringa. Eg legg i tillegg til at tal plassar i private rehabiliteringsinstitusjonar har vorte redusert med 53.000 under dagens regjering, til trass for at mange står i kø for å få eit tilfredsstillande rehabiliteringstilbod, eller eit rehabiliteringstilbod i det heile. Min konklusjon vert difor: AP, SV og SP er mest opptekne av den ideologiske kampen for det offentlege monopolet, enn av pasientane sitt ve og vel, og nektar å betale for nødvendig behandling i private institusjonar. For det er det Høgre vil: staten skal betale for at du skal få behandlinga du treng anten det er ein privat eller ein offentleg tilsett lege som behandlar deg. Det viktigaste for oss er at du får behandlinga du treng, ikkje ideologiske kjepphestar og billeg retorikk partia imellom.

Med Høgre i regjering skal køane ned, og helst vekk. Høgre har kutta i køar før. Til hausten vil vi gjerne gjere det igjen.

Jacob Nødseth, stortingskandidat for Sogn og Fjordane Høgre

Høgre i kjent stil

Winston Churchill, den konservative britiske statsmannen, skildra ein gang skilnaden mellom blå og raud politikk slik: ”Svakheita ved kapitalismen er at den skaper forskjellar i rikdom. Styrka ved sosialismen er at den fordeler fattigdomen likt.”

I overskifta har eg sitert Ap-politikar Reidar Sandal sin kommentar til Høgre sitt alternative statsbudsjett presentert i fjor haust, der skatteletter var ein viktig ingrediens. ”5,5 millardar kroner i skattelette, i hovudsak ved å reversere Regjeringa sine viktigaste fordelingspolitiske grep” meinte Reidar Sandal at ikkje var å tolerere i desse krisetider. For Høgre er dette rett medisin til rett tid. Målet til Høgre er å trygge norske arbeidsplassar og norsk næringsliv for å kome styrka ut av krisa.

Sentralt i Høgre sin velferdspolitikk ligg eit mål om å gje langt fleire ein ny sjanse til å gå frå trygd over til å leve av eiga inntekt. Skatte- og avgiftspolitikken vår er tufta på ein så sjølvsagt grunnverdi som at det skal løne seg å arbeide og skape. Høgre vil alltid føre ein politikk som lar folk bestemme meir over si eiga inntekt og vil alltid føre ein skattepolitikk som fremjar verdiskaping i norsk næringsliv. Det samla skatte- og avgiftsnivået må snøgt reduserast merkbart.

Skattar og avgifter er naudsynte for å finansiere fellesgode. Men det høge norske skattenivået inneber meirkostnadar som ikkje måler seg med det ein får att frå det offentlege. Den einskilde sin valfridom og høve til å klare seg på eiga inntekt vert redusert. Innsatsvilje og skaparevne vert motarbeidd. Arbeidsplassar og kapital forsvinn til land med meir gunstige skattereglar. Det gjeld særleg for internasjonalt orienterte næringar som t.d. maritime og marine næringar. Mangfaldet i samfunnet vert mindre når stadig meir skal pressast inn i skattefinansierte offentlege løysningar. Slik vil ikkje Høgre ha det.

Det skal løne seg å arbeide og yte ein ekstra innsats. Skatten må ned for dei som seier ja til å arbeide overtid, og dei som ynskjer å arbeide må få høve til å gjere nettopp det; for arbeid er grunnlaget for sjølvstende, velferd og tryggleik. Innslagspunktet for toppskatten bør hevast, slik at arbeidstakarar med normal inntekt ikkje må betale denne. Etter å ha arbeida ein dag skal ikkje det offentlege stikke av med halvparten av inntekta di. Teorien er enkel og eg er viss på at den er rett: Får du behalde meir så blir lysta til å arbeide tilsvarande større. Og det blir velferda også. Høgre vil gjere denne teorien om til praksis.

Høgre vil alltid føre ein politikk som tryggar arbeidsplassane og som gjer det lettare å skape nye, nettopp fordi velferdssamfunnet er heilt avhengig av eit verdiskapande næringsliv. I dag blir det verdiskapande næringslivet hindra av norske særavgifter som ofte rammar uavhengig av den einskilde si evne til å betale. Handelslekkasjar og utflagging av norsk næringsliv er daglegdagse problem, som ein del av ein vond sirkel, på grunn av svekka konkurranseevne for norsk næringsliv som følgje av stramme skattar og avgifter. Slik vil ikkje Høgre ha det, og vi har løysinga klar.

Høgre vil m.a. fjerne den særnorske formueskatten ved først å fjerne skatten på arbeidande kapital og heve botnfrådraget. Det er meiningslaust å måtte betale for å eige. Det er ikkje som om du ikkje har skatta for kvar ei krone tidlegare. Eit unntak er sjølvsagt om du har arva ei formue, men då har nokon andre igjen betalt skatt for dette før deg, og sjølv har du jo allereie betalt arveavgift. Når bedrifter må ta opp lån for å betale formueskatt fører ikkje det til at norske arbeidsplassar blir tryggare. Men sidan Ap er opptekne av ”fordelingspolitikk” er det, diverre for norsk næringsliv og for dei som arbeidar i det private, viktigare for regjeringa å ha ein profil der regjeringa står fram som ein moderne ”Robin Hood”; enn å legge til rette for ei positiv utvikling av norsk næringsliv. I realiteten utarmar ein slik politikk næringslivet og sender dei tilsette på sosialen. Det er Ap sin såkalla ”fordelingspolitikk” i praksis.

Høgre går også inn for å fjerne arveavgifta. Er du så heldig og arvar ei hytte som har vore i familien i generasjonar finst det fleire døme på at folk har måtte tatt opp lån for å betale arveavgifta for å kunne overta denne. I verste fall må ein selje hytta for å kunne betale avgifta for å arve ho. Slik vil ikkje Høgre ha det! Arveavgifta er også ei stor belastning for generasjonsskifte i familieeigde verksemder, som igjen set arbeidsplassar i fare. Denne belastninga vil Høgre ha vekk.

Høgre vil ha ned eigedomsskatten og motarbeide innføring av den i kommunane. Heller ikkje eigedomsskatt tek omsyn til den einskilde sitt høve til å betale han. Når norske skipsverft opererer i tøff internasjonal konkurranse er eigedomsskatten i mange høve den siste faktoren, ein faktor som ofte kjem opp i millionklassen, som gjer at ein må flagge ut norske arbeidsplassar til lågkostland som til dømes Polen.

Skattar og avgifter må vere nokolunde forståelege for folk flest. Betalar ein t.d. miljøavgift skal desse pengane gå til å avhjelpe miljøproblem. Om ein betalar bompengar mellom Florø og Førde er det for å betale tunnelen til/frå Naustdal; ikkje for å betale for tiltak som politikarane elles ikkje har klart å skaffe midlar til innan samferdslesektoren.

Eit lokalt døme på at avgifter ikkje er forståelege er den såkalla produktavgifta for saft, som råkar særleg Lerum i Sogndal. Produktavgifta vart innførd av dagens regjering i 2006 for å redusere forbruket av produkt med sukker. Det er fleire årsaker til at denne avgifta kan kallast urettferdig. Lerum sine produkt som er laga av reine råvarer som bær og frukt blir pålagt produktavgift medan til dømes mjølk som er tilsett sukker ikkje vert råka av denne produktavgifta. At avgifta har verka mot sitt formål ser ein klårt fordi brus har teke over ein stor del av marknaden. Dette er ein av grunnane til at Høgre går inn for ei halvering av denne avgifta i revidert nasjonalbudsjett som skal handsamast no i juni. Vi vil ha vekk avgifter og skattar som hemmar næringslivet, som set arbeidsplassar i fare og som for mange står fram som uforståelege, slik som denne produktavgifta, som i tillegg verkar mot sin intensjon.

Høgre miner det skal løne seg å arbeide og skape. Høgre vil føre ein politikk som lar folk bestemme meir over si eiga inntekt og vil føre ein skattepolitikk som fremjar verdiskaping. I ein slik politikk er skatteletter eit viktig og riktig element. Reidar Sandal oppsummerar det godt: det er verkeleg Høgre i kjent stil.

Jacob Nødseth, 2. kandidat til stortingsvalet, Sogn og Fjordane Høgre

Ungdomspolitikarar før og no

Det er ingenting ein ungdom hatar meir å høyre enn at alt var betre før. Framleis er nok eg heller ikkje heilt gammal nok til å fremje ei slik påstand, men nokre ting var heilt opplagt betre før.

Eg minnast ei tid då det var mogleg for unge politikarar i Sogn og Fjordane å vere usamde på sak utan å i full offentlegheit angripe sin motdebattant med personkarakteristikkar. Eg seier ikkje at vi fagleg sett var betre politikarar enn dagens ungdomspolitikarar, men mykje kan tyde på at vi var langt betre oppdregne. Når eg snakkar om oppdraging er det ikkje først og framst den i heimen eg siktar til, men den internt i partia. Det politiske ungdomsmiljøet i Sogn og Fjordane er lite, og då er det viktig at ein prøver å ha ein høfleg tone seg i mellom, slik at ein unngår at ein mister gode kandidatar som ikkje held ut kiving og konflikter.

Ein person er etter mitt syn i ferd med å gjere seg til sjølve personifiseringa av denne ukulturen, Jacob Nødseth frå Høgre. Eg vil ikkje kommentere dei prosessar som pågår internt i Flora Høgre, då eg av naturlege årsaker ikkje har detaljkunnskap om desse. Eg berre merkar meg at Nødseth dreg parallellar mellom seg og den nyvalgde amerikanske presidenten. Då vil eg minne Nødseth om at det som kjenneteikna den amerikanske presidentvalkampen denne gong, var at det var to kandidatar som diskuterte sak, på ein ordenteleg måte, utan å nedverdige seg til personsjikane. Her har Nødseth eit og anna å lære.

I eit innlegg i Firda og Firdaposten, går Jacob Nødseth til frontalangrep på Karianne Torvanger, i ein debatt rundt ølmonopol i Flora. Eg bryr meg lite om denne debatten, men eg reagerar sterkt på den ordlyden Nødseth nedverdigar seg til å bruke. I min tid i AUF Sogn og Fjordane arbeidde eg tett med Torvanger over fleire år. Det finnast ikkje tvil om at ho er det striaste kvinnemenneske eg har møtt i mitt liv, men ho er òg med god margin den mest saklege, ordentlege og ryddige politikar eg har hatt gleda av å arbeide med.

Skulle ein gå i politisk kappestrid mot Karianne Torvanger måtte ein ha ryggrad, for då kunne det gå hardt for seg. Torvanger gjekk imidlertid alltid rett på sak, utan å angripe personen ho diskuterte med og når saka var ferdig diskutert, hadde ho dessutan evna til å leggje denne bak seg uavhengig av om ho vann gjennom med sitt syn eller tapte på alle punkter. Dette er eigenskapar som Nødseth, eg sjølv og mange med oss, burde ta lærdom av. Om ein er glad i gammal britisk fotball, vil ein kjenne igjen Torvanger som ein midtstoppar av den gamle skule, knallhard og kompromisslaus, men alltid fair. Nødseth minnar på si side meir om ein småsur sør – europeisk driblefant som forsøker å få sympati med dommaren gjennom dårleg ”filming”.

Arnt Ove Hopland
Tidlegare leiar i AUF Sogn og Fjordane