Viser arkivet for stikkord tor

Firda-leiar uten rot i røynda.

Laurdag 31.08 var leiar-artikkelen i Firda eit utbrot av misnøye med det at Miljøpartiet Dei Grøne kan kome til å ta utjamningsmandatet i Sogn og Fjordane. «Skulle MDG erobre eit utjamningsmandat frå Sogn og Fjordane, noko vi det lengste håpar ikkje vil skje, har fylket fått ein representant utan lokal støtte, medan miljøveljarane har skote seg sjølv i foten.» Sterk kost frå ei avis som skal vere partipolitisk uavhengig. Kritikken går ut på at Dei Grøne er eit næringsfiendtleg parti, at vi driv kannibalisme på miljøveljarane og at vi ikkje har nok støtte i fylket til å kunne forsvare at vi skal få eit mandat.

Diverre er leiaren full av misforståingar og faktafeil. Miljøpartiet Dei Grøne er ikkje et næringsfiendtleg parti, sjølv om politiske motstandarar yndar å framstille det slik. Vi ynskjer ein storstilt satsing på grøne berekraftige næringar som landbruk, fornybar energi og havbruk og fiskeri. Medan Høgre og FrP (som Firda kanskje heller ynskjer skal representere fylket?) i praktisk politikk vil leggje ned det meste av det resterande landbruket i fylket, ynskjer vi ein auke i overføringane til landbruket og at lønna for eit årsverk i landbruket skal aukast til det som er snittet for fagarbeidarar elles. Det vil føre til ein auka sysselsetting i fylket og gje positive ringverknader for leverandør- og næringsmiddelindustri. Dei Grøne ynskjer ei massiv satsing på havvind, noko som kan gje berekraftige og varige arbeidsplassar i heile fylket og gjere det mogleg å møte fallande oljeverksemd utan at kommunar som i dag er oljeavhengige vert avfolka. Vi vil gjere Florø til havvind-hovudstad på Vestlandskysten og lovar 5000 nye grøne jobbar innan fornybare næringar i fylket. Vi ynskjer eit berekraftig havbruk i lukka anlegg, der kloakken vert nytta til produksjon av biogass i staden for å dumpast på fjordbotn, og vi ynskjer ein sterk kystfiskeflåte som kan gje arbeid til langt fleire enn dagens industritrålarar.

Påstanden om Miljøpartiet Dei Grøne driv med miljøkannibalisme er uten rot i røynda. Tala taler sitt tydelege språk. Den samla oppslutninga for partia SV, Dei Grøne og Venstre har frå januar til august 2013 auka frå 9,1 % til 13,1 %. I januar låg partia an til å samla få 13 mandat på stortinget, medan dei i dag ligg an til å få 18, og det er sjølv om Dei Grøne fer det resultatet som snittet av målingane ligg på no og fell under sperregrensa. Kjem Dei Grøne over vert det minst 25 miljømandat på tinget. Påstanden om miljøkannibalisme er difor ikkje berre feilaktig, den er ein løgn. Forfattaren av leiar-artikkelen i Firde gjer vel i å sette seg betre inn i tala før han skyt.

Kva slags støtte Miljøpartiet Dei Grøne har i fylket er ikkje godt å sei. Den einaste målinga så langt er frå 15. august og gjer oss 2,1 % oppslutnad. Det er ein ti-dobling frå resultatet i 2009 og ville gitt partiet mandat i fylkestinget om det var fylkestingsval. Vi har hatt ein sterk medlemsvekst med nye innmeldingar om lag kvar dag i valkampen. Per i dag har vi 93 medlemmar i fylket, så kan dykk spørje dei andre partia kva slags tal på medlemmar dei har. Eg trur ikkje vi kjem dårlegast ut. På Facebook har vi også mange som støtter oss. Facebook-gruppa til fylkeslaget har 344 likarar, noko som gjer Dei Grøne til det største partiet på Facebook i Sogn og Fjordane. Jamfør tala til dei store partia; FrP på andreplass har 332 likes, KrF har 292 likes medan Høgre har 279 likes. Alle dei andre partia har færre. Fasiten kjem først 9. september.

Hovudproblemet med leiar-artikkelen er likevel den tilsynelatande manglande forståinga for valordninga som skal sikre demokratiet her i Noreg. Utjamningsmandata er til for at talet på representantar på tinget skal samsvare med den prosentvise oppslutnaden til partiet nasjonalt. I utgangspunktet er det det partiet som er nærast direktemandat som skal få utjamningsmandatet, men då gjeng det ikkje opp. Fer Dei Grøne mandat frå Sogn og Fjordane trass i lav oppslutnad i fylket, er det fordi grøne veljarar i for eksempel Hordaland vert kompensert for manglande mandat med ein representant frå vårt fylke. Alternativet er anten amerikanske tilstandar der kun dei største parti fer representasjon, eller at vi gjeng bort frå ordninga med fylkesvise valkrinsar og at heile Noreg vert rekna som ein valkrins. Då kunne ein likegodt få eit storting heilt fritt for representantar frå Sogn og Fjordane. Eg trur ikkje det vil vere i interessa hjå fylket eller demokratiet at korkje av disse ordningane erstattar den vi har i dag.

Tor Øyvind Westbye

1. kandidat for Miljøpartiet Dei Grøne i Sogn og Fjordane.

5000 nye grønne jobber til Sogn og Fjordane

Miljøpartiet Dei Grøne gjekk tirsdag 20. august ut med våre fem krav til alle som vil forhandle med oss etter valet. Det første og mest sentrale av desse er kravet om 100.000 nye grøne arbeidsplassar. Desse arbeidsplassane skal kome som eit resultat av ei massiv satsning på nye bærekraftige næringer, og viktigst av dei er havvind. Som stortingskandidat til Sogn og Fjordane sier eg at 5000 av desse arbeidsplassane skal kome i fjordfylket!

Tirsdag vitja eg dei grøne i Florø og høyrde om utmaningane dei har der. Byen lev no i eit skjebnefelleskap med oljenæringa, all den tid næringslivet og politikarane i Florø har lagt alle egga i ein kurv. Fjord Base sysselsetter 1000 i byen i havgapet, og dominerer også landskapet. Problemet er at næringa ikkje er berekraftig, og om ikkje alt for mange år vil oljeverksemda trappast ned. Om det kjem som eit resultat av gjennombrot innan solenergi og følgjande fallande oljepriser, som eit resultat av internasjonale klimaavtaler, eller berre fordi olja tek slutt vert resultatet det same. Innan ikkje alt for mange år er eventyret over. Kva skal dei då leve av?

Miljøpartiet Dei Grøne meiner at vi må ta omstillinga no som vi har ressursane og handlingsrommet til å makte det. Dei store statlege investeringane i fossil-sektoren må heller gå til ein massiv satsning innan nye fornybare næringer. For fjordfylket er særleg Offshore-havvind aktuelt. Norskehavet har et tilnærma ubegrensa potensiale for utbygging av havvind, og saman med solenergi og vasskraft vil havvind kunne løyse energiutmaningane i heile Europa. Miljøpartiet Dei Grøne ser for seg at satsninga på havvind vil kunne gje oljebundne næringskommuner i Sogn og Fjordane ein mjuk overgang til fornybarsamfunnet. Oljeverksemda vil kunne utfasast på ein kontrollert måte og annen fornybar verksemd innførast. Det er difor vi sier at vi vil krevje 5000 nye grøne arbeidsplassar i fjordfylket som ein del av vårt forhandlingsgrunnlag om vi kjem på tinget.

Miljøpartiet Dei Grøne er ein del av ein raskt veksande global røysle av grøne partier. Vårt systerpari i Tyskland: Die Grunen, har vore arkitektane bak den tyske «Energiwende», der landet har kome langt i å fase ut kull og atomkraft til fordel for solenergi og anna fornybar kraft. Dei Grøne i Noreg ønsker eit norsk Energiwende. No når vi har moglegheit for det, skal vi leggje om energiproduksjon frå olje og gass, til fornybar og bærekraftig vass-, sol- og vindkraft. Ein slik satsning vil skape nye jobbar i heile fylket, ikkje bare i Florø. Også gamle industristader som Førde, Høyanger og Årdal vil være fokusområde for ein slik satsning. Om folket i fylket vil være med, omskolere seg og satsa frisk innan ny grøn industri, så vil Dei Grøne levere dei statlege investeringane. Stem grønt for 5000 nye grøne arbeidsplasser og ein lukkeleg slutt på oljeeventyret!

Tor Øyvind Westbye
1. kandidat for Miljøpartiet Dei Grøne i Sogn og Fjordane.

Kvar vil vi med jordbruket?

«Kjøp jord, dei lager ikkje meir av det» lyder eit kjent sitat frå Mark Twain. Og i det er sjølvsagt ein grunnleggjande sanning med ein lokal aktualitet: Den jorda vi bygg ned får vi ikkje att. I det moderne Noreg har vi kanskje og gløymt andre sanninger: at maten vi et kjem frå jorda, og at føresetnadane for alt menneskjelig liv her i landet startar med at nokon snur, sår og dyrker jorda. Vi kan ikkje leve på olja aleine.

Her på vestlandet dyrker ein ikkje menneskjemat, ein dyrker gras til dyrefôr. Difor har eg av pedagogiske årsaker ein minikjøkkenhage i ein kasse slik at poden skal lære at salaten ikkje veks ut av hylla på Rema 1000. Det er naudsynt når den jorda som ein gong fødde vestlendingene med korn og potet no vert slått til silogras, og alt anna enn kjøt og melk blir produsert i andre deler av landet eller i utlandet. Menneskje vert fjerna fra sitt eige eksistensgrunnlag, og den livgjevande dyrkbare jorda vert uten omsut lagt under betong og asfalt for (i den store samanhengen) kortvarige vinster. Dette er resultat av statlege føringer, og ein trugsel mot matsikkerheten i store deler av landet.

Men også husdyrproduksjonen står i fare. Gardsbruk etter gardsbruk vert lagd ned, og bøane gror att. Miljøpartiet Dei Grøne vil ikkje være med på den statleg administrerte nedbygginga av det vestlandske jordbruket. Dei etablerte partia på stortinget har svikta. Kva har senterpartiet eigentleg gjort for den vestlandske gardbrukaren gjennom snart åtte år i landbruksdepartementet anna enn å være med på å akselerere nedlegginga? Problemet med SP er at dei har låst seg til ein forelda tankegang og utdaterte perspektiv. Miljøpartiet Dei Grøne representerer ein ny grøn kraft i norsk politikk, med eit heilskapleg og nyskapande syn på alle politikkfelt. For oss er solidaritet med komande generasjonar, med natur og dyr og med menneskje i andre land bærande prinsipp som styrer politikken. Det betyr mellom anna at samfunnet og økonomien må byggja på reell berekraft som tek utspring i naturressursane og naturens evne til å halde oppe menneskjeleg aktivitet over tid. Og alt startar med maten vi et.

Matproduksjonen må være berekraftig. Det løyser vi best ved å dyrke mat etter økologiske prinsipp. Det gjer også den beste kvaliteten og smaken på maten. Maten vi et er elles ofte full av plantevernmedel og andre giftsstoffer, og kunstgjødsel tømmer lagra av fosfor som vi kan råke tom for i vår levetid. Difor vil vi fjerne merverdiavgiften på økologiske varer, og sette som mål at offentlege matinnkjøp skal innehalda 50% økologiske varer innen 2017. Økologisk produksjon betyr også strengare krav til dyrevelferd. Det er ein sentral sak for MDG. Vi har ikkje rett til å påføre dyr unødig liding for å dekke behov som ofte er meir innbilte enn reelle. Miljøpartiet Dei Grøne meiner vi som forbrukarar må betale meir for maten for å sikre ein berekraftig produksjon som tek dyrevelferd på alvor. Men staten skal og bidra med styrka overføringer til dei bøndene som driv berekraftig og som steller godt med dyra. I område som er utsatt for rovdyr, ynskjer MDG å bruke store penger på å sikra sameksistens mellom rovdyr og beitedyr. Rovdyrgjerde i utmark og gjeting er tiltak vi ynskjer å satse på. Det vil og auke sysselsettinga i landbruket.

For Miljøpartiet Dei Grøne er matvareberedskap ein viktig sak. Vi meiner dagens beredskap står til stryk, for vi er berre sikra i den grad transport av matvarer kan gå som normalt på vegene. Beredskapen er ikkje berekna på å handtere større vanskar enn langvarig streik, noko regjeringens utval for matvareberedskap sjølv seier. MDG er bekymra for livsgrunnlaget her vestpå om ufred, økonomisk krise, miljøkatastrofer eller naturkatastrofer skal råke landet. Vi overlev ikkje lenge på silogras, og kornlagra har myndighetene avvikla. Miljøpartiet Dei Grøne vil auke selvforsyningsgraden av korn, poteter, frilandsfrukt og grønsaker, melk, kjøt og egg. Fôr, gjødsel og såfrø må med i berekningsgrunnlaget for selvforsyningsgraden. Vi vil attinnføre beredskapslagring av korn for minst eitt års forbruk. For å nå dei måla, må mykje av den beste dyrkingsjorda i vår landsdel leggjast om frå grasproduksjon til korn og grønsaksdyrking. For å kompensere må melk- og kjøtprodusentane belønnast for å ta i bruk utmarka att.

Miljøpartiet Dei Grøne ynskjer å attskape ein meir naturleg knytning mellom konsument og maten han et. Vi vil fremme nye driftsformer som andelslandbruk, der kunden investerer i avlinga til bonden om våren og kan være med å hauste avlinga direkte. Det kuttar fordyrande mellomledd, og gjer bonden sikring mot dårlege avlingar. Vi har og trua på at etterspurnaden etter parsellar til eigen grønsaksdyrking vil auke om støtteordningar kjem på plass. Utleige av slike parsellar kan verte ein attraktiv attåtnæring for mange bønder, og kaste meir av seg enn dyrking av gras på same areal. Vi ynskjer å starte med dei små og gje alle skoler og barnehager tilgang på parseller til grønsaksdyrking. Men viktigst er Miljøpartiet Dei Grønes generelle politikk for jordbrukssubisidier som er langt meir offensiv enn den som Sp forfekter og vi er ikke redde for å skryte av det. Vi veit vi må snu utviklinga for jordbruket om vi skal sikre livsgrunnlaget her i landet, koste hva det koste vil. Difor vil vi ha som mål med landbruksoverføringane at eit årsverk i landbruket skal avlønnast tilsvarande ein årsløn for andre fagarbeidarar. Det handler om å sikre maten vi et, det handler om å sikre jorda mot nedbyggjing og attgroing, det handler om å skape levedyktige vilkår for vestlandsjordbruket.

For Miljøpartiet Dei Grøne er ikkje landbruket noko vi kan velje vekk. Det er den viktigste næringa vi har, og vi må vakte og styrke han mot kortsiktige interesser. Nei sel ikkje jorda, og bygg han ikkje ned. – Dei lagar ikkje meir av det.

Tor Øyvind Westbye
1. Stortingskandidat for Miljøpartiet Dei Grøne i Sogn og Fjordane.

Redaksjonssjef Roy Raasholm Fauske villeder!

Fauske påstår i et innlegg 12. juli at jeg tar feil når jeg sier at jeg er utestengt fra NRKs debatter. Hvor er feilen? Vi er ikke invitert til paneldebatten NRK selv arrangerer 6. september, og vi er ekskludert fra paneldebatten til Stamvegskonferansen E39 23. august som NRK dekker. Merk at det er NRK som ekskluderer oss fra sistnevnte debatt av hensyn til deres dekning av debatten, ikke arrangøren selv. Andre debattarrangører synes det er interessant å ha med flere partier enn de syv som i dag sitter på stortinget. I skolevalgdebattene vil vi og Rødt delta, sammen med De Kristne og andre småpartier. Dersom skolevalgarrangørene tror de kan få til gode debatter med mer enn syv deltakere, er det litt rart at NRK mener deres lyttere ikke vil kunne bli opplyst av å utvide panelet. Så har vi helt riktig blitt invitert til NRK 4. september, men i en helt annen setting, og dermed ser det ut til at vi aldri vil få anledning til å komme i debatt med de etablerte politikerne i fylket gjennom NRK S&F sine valgkampsendinger. Det er et nederlag for demokratiet.

Jeg har etterspurt NRKs journalistiske kriterier for hvem som blir tatt med til debatt. Det har vi fått i innlegget 12. juli: De som sitter ved makten eller vil komme til å få makt er av størst interesse. For det første er dette et problem i seg selv. NRK har som lisensfinansiert kringkaster et ansvar for å målbære også interessene til de som sitter utenfor makta, og er i reell opposisjon til den politikken som føres av de syv stortingspartiene. For hvor store er egentlig forskjellene mellom Høyre og Ap når det gjelder de store spørsmålene som løsningen på den globale klimakrisen, eller som Rødt påpeker: voksende klasseskille og de globale fattigdomsutfordringene, for å ikke snakke om utenrikspolitikken? Den rødgrønne regjeringen har langt på vei adoptert FrPs innvandringspolitikk, til det punkt at FrP ikke er i posisjon til å stramme særlig mer inn om de får regjeringsmakt uten å bryte de fleste internasjonale konvensjoner, for å ta et eksempel. Miljøpartiet De Grønne representerer i motsetning til de borgerlige partiene en reell opposisjon til dagens oljeavhengige politikk.

For det andre bygger vurderingen på en sviktende politisk analyse. MDG er i vekst og har hatt en stadig stigende form det siste året. De fleste av de siste målingene viser at vi ligger an til mandat i Oslo, mens målingen på 3,6 % viser at sperregrensen kan være innen rekkevidde. Fortsetter utviklingen frem mot 9. september ser det lyst ut for de grønne. Skulle vi havne over sperregrensen er det til og med mulig med utjevningsmandat fra Sogn og Fjordane. Kanskje ser det lite sannsynlig ut i dag, men skulle 4. mandatet havne hos MDG vil det se temmelig rart ut at denne kandidaten ble holdt utenfor NRKs paneldebatter. Om vi så bare skulle fått ett-tre mandater vil vår posisjon som blokkuavhengig parti bety at vi vil kunne havne på vippen og avgjøre regjeringsspørsmålet etter valget, og kanskje også bli invitert inn i regjeringskoalisjon. At MDG ligger an til å få en slik posisjon og påvirkningskraft burde absolutt være av journalistisk interesse også i Sogn og Fjordane (se også: http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=1156) Jeg har spurt Fauske direkte om de vil vurdere å invitere oss dersom vi oppnår flere meningsmålinger oppunder eller over sperregrensen, men har ikke fått svar på dette.

NRK later ikke å være interessert i å drive seriøs kritisk journalistikk, men har hengt seg på tabloidenes fokus på det politiske spillet. De reelle politiske sakene er ikke interessant, i motsetning til politikernes ultimatumer og den oppkonstruerte spenningen mellom Erna og Jens. Det ser vi også på politikk-dekningen her i fylket der politikernes konflikter er mer interessant enn konsekvensene av den politikken de fører. Det er det kanskje lite å gjøre med, men det minste vi kan kreve er at NRKs redaksjonssjef utviser en større redelighet omkring egne redaksjonelle beslutninger.

Vi treng ei ny landbrukspolitikk

Sidan den raud-grøne regjeringa overtok i 2005 har det blitt 5000 færre bønder i Noreg. Det bør være klårt for dei fleste at Senterpartiet i regjering verken har hatt ambisjoner eller evne til å stanse denne utveklinga. Senterpartiet er blitt Austlandsbondens parti (og knapt nok det), på tross av alle fagre løfter til småbrukarane på Vestlandet.

Miljøpartiet Dei Grøne ser på nedlegginga av bruk på Vestlandet som ei katastrofe. Landsdelen gror att, og mykje av grunnlaget for turismen står i fare for å forsvinne om fjordlanskapet gror att meir. Vi i Miljøpartiet er opptekne av at grunnlaget for sjølvforsyning ikkje må forvitre. Vekstøkonomien i verda er ikkje bærekraftig, ei heller oljenæringa. Tida vil komme før ein anar det då vi her i Noreg vil få bruk for all den jordbruksproduksjonen vi kan mønstre.

Primærnæringane er nettopp det: den primære næringa. Jordbruket er grunnlaget for liv her i landet, det verker det som om folk har gløymt. Det er ikke slik at vi i Noreg kan kjøpe oss ut av alle problemer. Klimaendringane som kjem kombinert med befolkningsauke vil mellom anna få konsekvenser for verdas matproduksjon. Vi ser at land som Russland stansar eksporten av korn i år med dårleg haust, som i 2008 da det vart opprør over matvareprisane i mange av verdas land. Neste gong hausten vert dårlig, tydar alt på at vi vil oppleva det same igjen. Då har vi gått på limpinnen så det suser om vi ikkje kan fø eiga befolkning på maten vi sjølv produserar.

Miljøpartiet Dei Grøne ser med bekymring på særleg nedbygginga av jordbruksjord. Tilgrodd mark er det mogleg om enn kostbart å rydde til dyrkbar mark att, men nedbygd jord får en ikkje att. Miljøpartiet Dei Grøne ynskjer ei langt strengare fredning av dyrka mark, og serleg den beste jordbruksjorda under marin grense. Den er det ikkje mykje av her i fylket, og det er den som er hardast utsett for attbyggjingspress. Miljøpartiet Dei Grøne vil kreve at utbyggjarane må erstatta nedbygd mark med det doble arealet av same kvalitet ein annan stad.

Miljøpartiet Dei Grøne vil gjere det lønsamt å drive i jordbruket, gjennom ei total omlegging av støtteregimet. Systemet vi jobber for er målretta mot å auke løna for eit årsverk i jordbruket opp til industriarbeidarnivå. Det er den mest offensive jorbrukspolitikken noko parti går inn for. Vi ser at jorbruket er naudsynt for å gi livsgrunnlag til bygdene og grendene utøver landet, og vil gjera det som trengs for å sikre bonden ei anstendig løn for arbeidet.

Tor Øyvind Westbye
Stortingskandidat for Miljøpartiet Dei Grøne i Sogn og Fjordane.

Men heldigvis har vi oljen?

I torsdagens utgave av Dagbladet fikk vi vite at SSB venter rekordinnvesteringer i olje- og gassektoren i 2013. På fredag fulgte kommentator Stein Aabø opp med en artikkel der jubelen over den fabelaktige norske økonomien står i taket. Vi burde selvsagt være glade for at Norge ikke er i Spanias sko men Aabøs ukritiske hyllest av den norske oljeøkonomi er allikevel en skivebom. For hvilke konsekvenser har det egentlig når norsk velferd i store trekk er basert på en boom i oljeindustrien og økt privat forbruk?

Olje, olje og enda mere olje
Etter en uke med halleluja-stemning under oljemessen i Stavanger og Ola Borten Moes uansvarlige utspill om oljeboring helt opp til nordpolen skulle man tro at det var på tide med en liten pause i oljeeuforien Så feil kan man ta. Vi har knapt rukket å fordøye forargelsen over forrige ukes ukritiske mediedekning av oljemessen før SSB legger frem tallene om framtiden til norsk økonomi. I 2013 vil investeringene i olje- og gassektoren være på rekordhøye 204 milliarder kroner. I stedet for å undres over at miljønasjonen Norge ser ut til å ha blitt oljenasjonen Norge velger Stein Aabø nærmest å omtale oljenæringen som en forutsetning for et velfungerende samfunn. Det er et faresignal.

Velferd nå og i fremtiden
Vi er glade for at Norge ikke har 50 % ungdomsledighet og for at den norsk stat ikke trues av å drukne i sin egen gjeld. Vi erkjenner også at aktiviteten i oljesektoren har bidratt til at Norge idag er i en bedre finansiell situasjon enn de fleste andre land i verden. Det vi reagerer på er mangelen på refleksjon over faremomentene ved at norsk økonomi blir stadig mer avhengig av en fossil ressurs. At det er farlig å basere økonomien sin på en enkelt næring har mange land illustrert gang på gang. Dersom oljeindustrien fortsetter å vokse i dagens tempo vil Norges økonomi bli ekstremt utsatt for svingninger i verdens oljemarked. De færreste synes å ville innse er at oljen vil ta slutt. Både klimapolitikk og sunn fornuft tilsier at en fossil ressurs har en utløpsdato. Derfor kan dagens oljepolitikk komme til å koste Norge, og verden, dyrt.

Ola Borten Moe gambler med både miljøet og norsk økonomi.

Medan Statoil jublar over enda eit oljefunn i Nordsjøen, møtes oljebransjen i Stavanger for å diskutere moglegheitene for olje- og gassutvinning i Arktis. På gjestelista står, blant andre, olje og energiminister Ola Borten Moe. Ola Borten Moe vil åpne dørane på vidt gap for oljeselskapar som ynskjer å utvinne olje og gass i de sårbare havområda i Arktis. Det er høgt spel ettersom forsikringsselskap som Lloyds ikkje ynskjer å forsikre selskap som vil drive petroleumsvirksomhet så langt mot nord, på grunn av risikoen for ulykker.

Ein ulykke vil være øydeleggjande for det maritime økosystemet, og dei utfordrande værforholda vil gjere det svært vanskelig å stoppe oljesøl. I tillegg vil Statoil kunne lide store økonomiske tap og, aksjeverdien på selskapet stupe på børsen. Norske skattebetalere vil bli sittande med regninga. Det er svært uansvarlig av Ola Borten Moe å ikkje ta innover seg konsekvensane av eit oljebonanza i nordområda.

Borten Moe spelar russisk rullett med både miljøet og fellesskapets verdier. Verda har allereide funne langt meir olje og gass enn klimaet tåler. Ein internasjonal klimaavtale som hindrar farlege klimaendringar vil difor fjerne etterspørselen etter den dyre arktiske olja. Det er skremmende at regjeringa er villig til å investere milliarder av kroner i prosjekter som forutsetter at vi mislykkes i løse klimakrisen!

Issmeltinga av Arktis vil gjere det mogleg for oljeselskap å utforske og bore etter olje og gass stadig lenger nord. 25% av verdens uoppdagede olje- og gassforekomster ligger i Arktis-regionen. Ifølge Lloyds vil det investeres 580 milliarder kroner i arktiske farvann de neste ti årene.

Utfordringar i ein oljesmurd økonomi

Olje- og gassverksemda blir stadig meir dominerande i norsk økonomi. Det gir store regionale skilnader i arbeidsmarknaden.
NHO sin ferske økonomiske kvartalsrapport, Økonomisk overblikk 1/2012, viser at tosporsøkonomien festar seg. Olje- og gassverksemda blir stadig meir dominerande i norsk økonomi. Investeringane her utgjorde i fjor 140 milliardar kroner – sju gonger meir enn investeringane i industri og bergverk i fastlandsøkonomien.
NHO sin sjeføkonom Tor Steig meiner at det no er klare teikn på at oljeklynga fortrenger anna norsk konkurranseutsett næringsverksemd gjennom særnorsk, sterk kostnadsvekst og tilspissa kamp om den kvalifiserte arbeidskrafta.
Manglande tilgang
Det er nok heilt korrekt. Vi ser nemleg at andre konkurranseutsette næringar står framfor svake marknader, rekordsterk kronekurs og høgt kost¬nadsnivå og investerer difor stadig mindre. Manglande tilgang på kvalifisert arbeidskraft blir også peika på som eit ikkje uvesentleg hinder for nye investeringar.
Dei over 2500 NHO-bedriftene frå heile landet som har svara i undersøkinga melder om framleis moderate forventningar for marknadsutviklinga i 2012 og 2013. NHO sine vurderingar peikar i retning av ein forsiktig vekst i fastlandsøkono¬mien på to prosent i år og 2,5 – 3 neste år. Dette er mykje likt dei forventningar som kom fram i Næringsbarometeret i Sogn og Fjordane; forsiktig optimisme.
Store regionale skilnader
NHO sin marknadsindikator viser dessutan større regional spreiing i økonomisk utvikling enn nokon gong. Rogaland ligg suverent på topp med Oslo og Akershus som nummer to. Rogaland og Oslo, med 20 prosent av befolkninga til saman, hadde 60 prosent av dei nye jobbane i 2011, i følgje arbeidskraftsundersøkinga frå SSB.
Fylke med stort innslag av bedrift¬er i skuggen av oljeklynga ser ut til å stagnere. I Sogn og Fjordane er det ei generell oppfatning av at vi har vi fått for lite ut av den oljerikdomen som ligg rett utanfor stovedøra vår. Skal vi komme oss ut av skuggen må vi jobbe hardt for å få vår del av dei planlagde investeringane i Nordsjøen i 2012, som er rekna til 185 milliardar kroner. Vi må samstundes jobbe endå hardare for å få tilgang på kvalifisert arbeidskraft innan fleire sektorar. Og då snakkar eg om så vel fagarbeidarar som ingeniørar og andre med utdanning på høgskule- og universitetsnivå.
Arbeidskraft
Veksten i befolkninga i arbeidsdyktig alder ser ut til å ha stabilisert seg på kring 1,7 prosent eller 60 000 per år i landet. Dette er uvanleg høgt i norsk samanheng og skuldast høg innvandring. Sysselsettingsveksten har kome i gang i Norge, men den er framleis så låg at sysselsette som del av befolkninga fell. Dette gir eit veksande latent overskot på arbeidskraft i norsk økonomi.
Timelønskostnadene auka dessutan med 3,7 prosentpoeng sterkare i Norge enn i konkurrentlanda i 2011, i følgje det tekni¬ske beregningsutvalet for inntektsoppgjera. Nesten to prosentpoeng av den 3,7 prosent svekka konkurran¬sekrafta i 2011 skuldast sterkare kronekurs. Dei gjen¬nomsnittlege timelønskostnadene i industrien blei dermed 55 prosent høgare enn hos handelspartnarane våre i 2011.
Tor Steig meiner at dei høge timelønskostnadene skaper store omstilling¬sutfordringar i kampen om svake eksportmarknader, og i heimemarknadskonkurransen i høve til importerte varer og tenester. Spørsmålet blir kor lenge vi kan leve med eit slikt kostnadsnivå, dersom vi ønskjer å selje varene våre så vel utanfor som innanfor landets grenser?
Framleis låg rente
I høve til euro har krona heldt fram med å styrke seg i løpet av dei to første månadene i år. Og situasjonen i Europa tilseier ei låg rente, lenge.
Sterk krone og høg oljepris gir nemleg avgrensa handlingsrom for renteauke i tida framover. Saman med svært sterke vekstimpulsar frå oljeinvesteringane inneber dette at oljepengebruken over statsbudsjettet må avgrensast uavhengig av diskusjonen om kor stor avkastning det er rimeleg å forvente av oljefondet.
Av Jan Atle Stang
Regiondirektør NHO Sogn og Fjordane