Viser arkivet for stikkord valg

Den forferdelige ventetiden

Skrevet av Anne Lise Ryel, Generalsekretær i Kreftforeningen og Geir Vangsnes, Distrikssjef, Kreftforeningen, Distrikt Vestlandet.

Historier om pasienter som må vente altfor lenge på kreftbehandling er mange. Vi får høre at det ikke er lett å vite hva som egentlig er dine rettigheter, og det hersker forvirring om frister også blant leger. Slike historier viser oss hvorfor det er så viktig at kreftpasienter får en egen behandlingsfrist som er juridisk bindende!
Ventetiden er noe av det mest belastende for en kreftpasient og for de som er nær den det gjelder. Og ventetid er det hele tiden; fra du selv kjenner at noe er galt til du kommer til fastlegen, fra fastlegen mistenker noe alvorlig til du kommer til videre undersøkelser; fra prøver tas til resultatet foreligger, fra diagnosen er gitt til behandling begynner, fra behandlingen er ferdig til du vet hvordan den har virket.
Stor var Kreftforeningens glede da statsministeren for drøye 2 år siden satte krav til sykehusene om at det skulle gå maksimalt 20 virkedager fra sykehuset mottar henvisning til nødvendig utredninger er fullført og første behandling starter. Stor er vår skuffelse når det 2 år senere viser seg at kravet til sykehusene har betydd svært lite. De siste målingene av ventetider viser at regjeringens mål om at 80 prosent av pasientene skulle få hjelp innen fristen på 20 dager er milevidt unna. Ventetiden har omtrent stått på stedet hvil for de tre kreftdiagnosene som måles; lunge-, bryst og tarmkreft.
I tillegg kommer alle de andre kreftdiagnosene som også omfattes av fristen, men som vi ikke vet noe om fordi de ennå ikke måles.
Det er positivt at oversikten over de ventetidene som finnes ligger lett offentlig tilgjengelig på helsenorge.no. Der kan man se at det finnes unntak med korte ventetider ved enkelte sykehus, noe som viser at det er mulig å få det til!
Kreftforeningen mener 20-dagersfristen bør bli en juridisk rettighet og tas inn i Pasient- og brukerrettighetsloven. Selv om vi ikke har fått gjennomslag for det ennå, så synes vi det er bra at sykehusene har fått et krav til måloppnåelse og et styringssignal, i tillegg til at helseministeren har sagt at dette skal være like førende for sykehusene som om det hadde vært en juridisk rettighet. Det skulle jo også bare mangle! Hva er ellers vitsen med en egen behandlingsfrist for kreftpasienter hvis den ikke skulle etterstrebes og holdes?
Fortsatt lange ventetider skaper engstelse og bekymring for hvordan sykdommen vil utvikle seg, og mange vil oppleve ytterligere uro ved at regjeringen når de gir en egen «kreftfrist» signaliserer at det haster med behandling og at det ikke er bra å vente for lenge. Og det er jo helt riktig for svært mange kreftpasienter. Rask og riktig behandling kan være forskjell på liv og død. Dessuten gir kort ventetid på behandling ofte mindre omfattende behandling som igjen gir mindre bivirkninger og senskader.
Unødvendig ventetid er ikke bare et spørsmål om for få ressurser, men også om behovet for bedre koordinering og informasjonsflyt. Kreftforeningen har derfor også bedt om at pasienten må få oppgitt en navngitt kontaktperson på sykehuset å forholde seg til. Dette har vi fått gjennomslag for. Vi venter i spenning på at de raskt skal komme på plass og bli operative. Kontaktpersonen skal blant annet informere og følge opp pasientene i forhold til ventetider. En kraftig satsing på IKT er også avgjørende for å bedre informasjonsflyten og pasientsikkerheten.
Venter i spenning gjør vi også når det gjelder hva som nå skjer med ventetider for kreftpasienter. Vi står foran et Stortingsvalg. Å få ned ventetidene handler i høyeste grad om politisk prioritering. Neste gang du treffer en politiker spør om: «hva vil ditt parti gjøre for å redusere de forferdelige ventetidene.»

SV si rolle i ei ny raudgrøn regjering

Etter å ha lese reportasjen om “gruve-utolmod” hjå Sp i Sogn og Fjordane og i Naustdal Sp, er eg ikkje i tvil om kva som er ei av dei viktigaste rollene SV vil ha i ei ny raudgrøn regjering. SV er rett og slett den sosialistiske og rettferdige miljøvaktbikkja. Verken Ap eller Sp står for eit miljøsyn som er eigna til å stå aleine, det kjem ikkje minst til uttrykk i den nemde reportasjen. Men saman med SV ser alt mykje betre ut.

Høgre og Frp i fylket har og flagga eit skremjande syn i denne saka, at nye pendlar-arbeidsplassar(les: utanlandske) og Nordic Mining sin aksjekurs er viktigare enn omsynet til eigne innbyggarar, Førdefjorden og framtida til eksisterande næringar.

Dette viser i alle høve at SV ikkje er gått ut på dato. Miljøvernminister Bård Vegard Solhjell er ein av dei tøffaste og mest uredde politikarane eg veit om. At han klarte å få med seg resten av regjeringa på det som vart det foreløpige svaret til gruveselskapet vert ståande som ein miljømilepæl i denne saka. Etter 4års sakshandsaming var det endeleg nokon som tok seg tid til å lese sakspapira, og som høyrde på dei kritiske røystene. 95% er ikkje berre andelen av fjellet som skal dumpast som slam og støv i Førdefjorden, det er også prosenten av negative innspel i den kommunale prosessen. Miljøvernministeren og SV gjorde det som resten av kobbelet ikkje hadde ryggrad til, å spyrje seg om det kanskje kunne vere noko i det når alle faglege råd gjekk imot til dømes sjødeponi.

For meg som kjenner saka betre enn eg eigentleg skulle ynskje, som har vore med gjennom heile prosessen og prosessane som har vore tidlegare, er det rimeleg surrealistisk å lese og høyre kva enkelte politikarar får seg til å kome med. Førdefjorden er ikkje noko “eksperimentell leikeplass” for storkapital og avfallsdumping. Mineralindustrien har ikkje nokon unik rett til å kunne forsøple matfatet vårt, og ruinere eksisterande næringar til lands og til vanns. Eg forventar at lokale politikarar i Naustdal og Sogn og Fjordane forøvrig evnar å sjå andre enn sine eigne behov, og evnar å sjå det store bilete. Rutilen på Engebø reiser ingen stader, i alle fall ikkje i havet om SV har noko dei skulle sagt. Teknologisk og kunnskapsbasert næringsutvikling og miljøvern er ikkje motsettingar, men 2 sider av same sak. Det eine overlev ikkje utan det andre.

Sjølvsagt skal vi take vare på miljøet seier dei alle som ein. Korleis då? Korleis vil de ta vare på miljøet når de ikkje ein gong har tolmod til å vente på utgreiingar som i det minste kan gje eit lite innblikk i forutsettingane for tiltaket? Eg trur nesten eg no er so pass frampå at eg forlangar eit konkret svar.

Lat mineralet ligge til det er forsvarleg å hente det ut. Naustdal kommune treng å bruke energien sin på tiltak som faktisk gavnar innbyggarane og kommuneøkonomien, det er og har vore mitt viktigaste argument. Naustdal er på god veg til å verte ein av sunnfjords bustadpærler, draumen midt mellom Førde og Florø. Det einaste som manglar er ein fornuftig og edrueleg, men ekspansiv og framtidsretta næringspoltikk. Hovudet framoverlent, men begge føtene godt planta på landjorda.

SV ynskjer å fortsetje i regjering, med Sp og Ap, nettopp fordi vi betyr ein forskjel. Ap, Sp og SV utgjer eit fullstendig og komplett politisk bilete, med god politikk på mange områder. At SV ikkje får betalt for alle sigrane i regjering er noko som fyljer med eit slikt samarbeid, men det betyr ikkje at vi har mista funskjonen vår. SV er miljøalibiet til den raudgrøne regjeringa. Og vi trengast i aller høgaste grad framleis. Dersom du meiner miljø og rettferd er viktig, treng du ikkje vere i tvil om kva parti du skal stemme 09.09.13.

SV i regjering er naudsynt for å få Noreg gjennom miljønålauget. Godt val.

Splitter Miljøpartiet De Grønne miljøvelgerne?

Miljøpartiet De Grønne møter stadig påstander om at vi som parti splitter miljøvelgerne, og at det vil være skadelig for miljøpolitikken om vi bidrar til at SV og Venstre havner under sperregrensen ved stortingsvalget i september.

Jeg mener innvendingen er absurd, ettersom det er SV, Venstre og til dels KrF som effektivt har splittet miljøvelgerne de siste 20 årene i hhv. sosialistisk, liberalistisk og kristendemokratsike blokker. Disse partiene har forvaltet miljøvelgernes tillit i to tiar og har deltatt i samtlige regjeringer siden 2001 uten å ha mye å vise for det. Vestre skryter av hvordan de bidro til at Bondevik gikk av på gasskraftsaken i 2000, og SV peker på fredningen av Lofoten og Vesterålen som en seier. Men gasskraftverkene ble likefullt bygd, og Ap og Sp tar omkamp om oljeboring i Nord på tross av SVs innvendinger. Begge partier har vært med å forvalte oljeutvinningen på norsk sokkel i regjering, og signert budsjetter med enorme statlige investeringer i fossil energi. I samme periode har fornybar energi blitt neglisjert om vi sammenligner oss med andre nordiske land. De store investeringene i samferdsel har gått til vei, og CO2 utslippene har ikke gått ned (43,1 mill. tonn i 2001, 44,2 mill. tonn i 2011 – kilde: SSB).

SV og Venstre er begge partier som har en markert ideologisk profil som de i senere tid har forsøkt å rendyrke ytterligere. Denne utviklingen er antageligvis en reaksjon på sviktende oppslutning, og at yngre krefter slipper til. Audun Lysebakken med sin revolusjonære fortid og Unge Venstres liberalistiske «kupp» i moderpartiets programprosess er sikkert populære hos henholdsvis sosialister og liberalister, men er egnet til å skremme mer moderate miljøvelgere vekk fra disse partiene. KrFs miljøkredibilitet stammer også fra kabinettspørsmålet om gasskraftsaken i 2000, men partiet «glemmer» å kommunisere at det var hovedsakelig Venstre som presset dette i gjennom, i likhet med det meste av miljøpolitikken KrF har tatt æren for i regjering. KrF er uansett svært dårlig egnet til å være et samlende miljøparti, ettersom store velgergrupper har sterke antipatier overfor partiet.

SV og Venstre har hatt en klar miljøprofil, men dette kan ha ført til at Arbeiderpartiet og Høyre har nedprioritert miljø- og klimasaken når de har samarbeidet med disse partiene. Det har vært ødeleggende for prioriteringen av klimaspørsmålet i de siste regjeringene at Arbeiderpartiet og Høyre har overlatt det å løfte klimaspørsmålet til miljøpartiene i valgkampene. Selv har de nedprioritert disse sakene til fordel for de vante lovnadene om mer velferd og mer penger i lommeboka til hver enkelt. SV og Venstre har ikke klart å stille AP og Høyre til veggs i klimaspørsmålet på tross av all retorikk. Det har vist seg at det har vært andre mer ideologisk vektede saker som har fått forrang i de interne forhandlingene. Som for eksempel SVs «veto» mot at norske styrker skulle operere sør i Afghanistan.

Miljøpartiet De Grønne kan ikke ta på seg skylden for å splitte miljøvelgerne. De er allerede splittet! De Grønnes visjon er tvert imot å skape en plattform for å samle alle miljøvelgere under én fane. I programprosessen har vi vært bevisste på at det er klimaspørsmålet og miljøpolitikken som skal være det viktigste, og avvist forslag med tung ideologisk slagside mot enten venstre eller høyre. Miljøpartiet De Grønnes ideologiske fundament er uansett løsrevet den tradisjonelle høyre/venstre aksen i økonomisk politikk, i stedet fremmes et perspektiv der vi tar hensyn til jordas begrensede ressursgrunnlag og behovet for bærekraftig utvikling i alle sektorer. Vern av økosystemene og livsgrunnlaget på jorda er summen av vår ideologi, fordi det er fremtida som er viktigst og fordi livsvilkårene for våre barn og barnebarn er minst viktig som vår velferd og kjøpekraft i dag.

Tor Øyvind Westbye
Fylkesleder i Sogn og Fjordane MDG