Viser arkivet for stikkord vindmøller

Klimapolitikkens farlege bieffektar!

I klimapolitikkens kjølevatn blir det utvikla «miljø» teknologi som Geoengineering (menneskeskapt klima teknologi) som handler bla om å sprøyte giftstoffer («aerosoler») i atmosfæren for å skape kunstige skyer for å redusere solinnstrålinga og kjøle ned jorda samt forsøk på å «grave» CO2 ned i havet. Geoengineering blei forøvrig brukt under Vietnamkrigen der giftstoffet Agent Orange blei sprøyta på skogen slik at bladverket datt av og med påfølgandes sjukdom og fødselsskader på sivilbefolkningen i lang ettertid. Geoengineering av i dag er ikkje meir miljøvennleg om du trudde det?

Klimapolitikken har først til opprettelse av «karbonmarkede» der det blir handla med karbonkvoter (klimakvoter) og som folket bekostar. Pengane går ikkje til miljøtiltak men til «vekst og utvikling» av «miljø» teknologi og spekulanters pengevekst! Samt at dei rike landa kjøper opp dei fattige landas klimakvoter og forsetter sine utslepp som før. Al Gores og oljefondet er blandt dei som tenar på karbonmarkede.

Atomkraftverk blir no sett på som «miljøvennleg» sidan dei ikkje slepper ut CO2 i «teorien» men dei gjere for dei brukar både olje og kull til å kjøle ned urankjernene. Atomkraftverk er ikkje anna enn ein «helvetes måte og koke vatn på» sa Einstein i si tid. Uran har ei halveringstid på ca. 25.000 år. Atomkraftverk skapar eit lagringsproblemer av radioaktivt avfall som vi «gir til vore barn». Fukoshima spyr framleis ut radioaktiv stråling og er overhodet ikkje under kontroll! Ulykka kan vise seg å vere mykje verre enn Tjernobyl der urankjernen smeltar endog og tok livet av minst 1 million mennesker. Avfallet frå atomkraftverk blir brukt i våpen i bla Irak, Libya og Syria. «Grei» måte å bli kvitt litt radioaktivt avfall på der sivilbefolkningen blir påført alvorlege sjukdommar og fødselskader i lang ettertid?

Klimapolitikken fører til «aksept» av genmanipuleringsindustrien til Monsantos «mat» fordi det skal «redde jordas matmangel» pga CO2 sin påståtte «menneskeskapte globale oppvarmingseffekt». I dag kalla berre «menneskeskapte klimaendringar» mest som ein «heilgardering» for denne sinnsforvirra politikken. Plantane til Monsanto blir manipulert til å tåle giftige sprøytemiddel som biene dør av. Vi har ingen ide om kor alvorleg gale dette kan være men at det kan øydelegger jordas biologiske artsmangfold er det liten tvil om. Dyr har blitt sterile av å ete GMO (GenModifiserOrganisme) för samt at mennesker har blitt sjuke av denne «maten». Oljefondet tenar pengar på GMO industrien til Monsanto som også driver med barnearbeid! Etikkrådet er imot Monsanto men våre finansministere «driter» visst i etikkrådet for dei er mest opptatt av pengevekst og pengeutvikling.

Forureinandes gruvedrift med fjorddeponi kan bli «akseptert» der vore vakre fjordar blir gjort om til avfallsplassar for gruveslam for å få metaller til «miljø» teknologi som vindmøller og EL bilar. Men kor kjem all strømmen frå og metalla frå som går med til å lage ei vindmølle eller ein EL bil? Gruvedrift og atomkraftverk?

Det blir satsa på forureinandes «miljø» teknologi som skal motverke noko som mest sannsynleg er heilt naturlege klimaforandringar. Skal noko kallast miljøteknologi skal heile produksjonsvegen vere ekte miljøvennleg. Slik er det ikkje i dag fordi pengepolitikkens «vekst og utvikling» styrar teknologiutviklinga dessverre. «Mammon»?

Kva er mest fornuftig å gjere for oss «siviliserte» tru? Satse alt på å få ned ekte menneskeskapt global forureining generelt og snu forbrukarsamfunnet til lokale fornuftige og bærekraftige balansesamfunn (det er faktisk enkelt om viljen er til stede)? Eller satse på ein klimapolitikk som ikkje fører til anna enn meir forureining og som mest sannsynleg er fullstendig på jordet og bak mål? Ingen burde få monopol på klima som alltid endra seg.

Naturgassen CO2 er ikkje farleg eller skadeleg for oss men gruvedrift med fjorddeponi, atomkraftverk, genmanipulering og geoengineering er! Bestemmer vi folket eller pengane?

Nå skal stemmene til Gulen Senterparti innløses

Vindmøller har det vært argumenterter mot i Gulen, helt siden de første planene ble lagt frem for anlegget på Setenesfjellet. Den gang med Fred Olsen Renewables som utbygger, et selskap som i dag ikke er blant søkerne for anleggene.

Det kan sies mye om vindkraft, men påstander om at dette er bra for kommunen, eller for folketallsvekst eller for arbeidsplasser kan bare oppfattes som ren propaganda, det finnes ikke tall og beregninger som underbygger påstanden. Selv NVE lover ikke noe konkret til oss som utbygger kommune.

Det er ingen i dette landet som prinsipielt er i mot vindmøller, men det vi er i mot er plasseringen av møllene. Alle gode argumenter om at vi må bidra for felleskapet og for miljøet er forsvunnet. Med tiden er det blitt avklart at dette dreier seg ikke om miljø, men om nasjonale lovnader. Vi skal derfor gi fra oss det mest dyrebare vi har fordi vi har en regjering som har lovd mer ren kraft til Eu. En kraft som koster fellesskapet 1 kr. pr kw å produsere. Det det handler om, er å rasere det området av Norge som koster fylket og staten minst å miste, og som har minst innvikning på bruttonasjonalprodukt nemlig kystlandskapet.
Les hele saken nå!

Rådgivende eller "rådgivende" vindmølleavstemning i Solund

(I Firda papirutgaven for 01.02.2012 er trykket kortversjonen av dette innlegget. Under er argumentasjonen mer utfyllende).

1. Innledning

Var folkeavstemningen rådgivende eller «rådgivende», var den så jevn at folket reelt ikke har gitt noe svar og hvem er «folket» i Solund? Disse tre spørsmålene er sentrale når kommunestyret den 2. februar skal bestemme seg for om de i sin høringsuttalelse til NVE vil støtte de tre konsesjonssøknadene om vindmølleparker i kommunen eller ikke.

2. Rådgivende eller «rådgivende» folkeavstemning

Statsordningen i Norge er basert på indirekte eller såkalt representativt demokrati hvor folket velger representanter som så fatter beslutninger på vegne av folket. Intet folkevalgt organ i Norge uansett nivå har dermed adgang til å avholde formelt juridisk bindende folkeavstemninger. Et folkevalgt organ kan altså ikke fraskrive seg sitt rettslige og politiske ansvar for de beslutninger som tas ved å skrive ut folkeavstemning.

Fordi rådgivende folkeavstemninger er det eneste lovlige alternativ, har samtlige folkeavstemninger i Norge i moderne tid vært titulert som rådgivende.

Solund kommune opplevde å få sin kommuneplan i retur fra Fylkesmannen fordi han mente at 7 av kommunestyrets 15 medlemmer kunne være inhabile i forhold til spørsmålet om areal for vindkraft. Bruk av folkeavstemning er viktigst i saker hvor det er fare for at folkemeningen ikke gjenspeiles i deres valgte representanter, og i saker som er særlig viktige. Det er en sikkerhetsventil for å ivareta folkestyret. Eksempelvis var det i 1972 klart flertall i Stortinget for EF, men man valgte likevel å foreta folkeavstemning som gav et klart nei flertall.

Vindkraftparkene er et stort og delvis irreversibelt naturinngrep. Nåværende kommunestyre har utvist stor klokskap da de valgte å gjennomføre en såkalt rådgivende folkeavstemning om vindkraft.
I perioden 1970 til 2009 er avholdt 679 lokale folkeavstemninger i Norge. Jeg kjenner ikke til noen eksempler fra denne perioden på lokalt, regionalt eller nasjonalt nivå hvor det organ som har valgt å be om folkets standpunkt i en rådgivende folkeavstemning, ikke har respektert resultatet. Det kan nok ha forekommet spesielt på lokalt nivå, men det er antagelig ytterst uvanlig.

Det er på nasjonalt politisk toppnivå bred politisk enighet om at utfallet av en folkeavstemning skal respekteres, selv om den konstitusjonelt sett ikke er bindende. Riktignok har Senterpartiet ved Enoksen til Rana blad av 23.02.2004 uttalt at han ikke vil akseptere et EU ja på 50,1 %. Poenget er antagelig at man mener at EU innebærer så store endringer i det bestående at man ikke bør gå inn på det uten et tydeligere signal fra folket. Enoksen begrunner sitt standpunkt med at avgjørelsen er av en karakter som etter grunnloven vil kreve 2/3 flertall. Meg bekjent er det imidlertid ingen på nasjonalt politisk toppnivå som har uttalt at de ikke vil respektere et nei – flertall til en betydelig samfunnsendring. I Solund er det et nei flertall til en betydelig samfunnsendring som er tema.

Det er derfor forståelig at miljøvernminister Erik Solheim på NRK radio advarte kommunen mot å trosse en folkeavstemning. Begrepet «rådgivende» folkeavstemning er en ren formalitet knyttet til juridiske finesser ved vår konstitusjon, og ingen realitet. I realiteten er folkeavstemninger bindende. Når noen velger å fri oppfattes det som et seriøst tilbud om ekteskap. Når et kommunestyre som er i sin fulle rett til å avgjøre spørsmålet på egenhånd likevel inviterer folket til folkeavstemning, er det underforstått at folkets røst skal tas på alvor.

Dersom Solund kommunestyre etter å ha spurt om folkets mening velger å ignorere svaret i en så viktig og delvis irreversibel sak som etablering av vindmølleparker og støtter konsesjonssøknadene overfor NVE, skapes sensasjonell politisk historie. Sett fra utsiden vil det fremstå som en svært påfallende tilfeldighet at det skapes ny politisk skandalehistorie i en sak nettopp hvor fylkesmannen tidligere har stilt spørsmål om de folkevalgtes habilitet.

I sitt prinsipprogram for 2009-13 fastslår fremskrittspartiet: «Fremskrittspartiet ser svakheter ved vårt demokrati. Det bør derfor innføres et system der velgerne, gjennom folkeavstemninger, får direkte avgjørende beslutningsrett. Våre representanter skal alltid følge resultatet av en folkeavstemning».

Jeg forutsetter derfor at fremskrittspartiets representanter i kommunestyret uansett stemmer i tråd med resultatet i folkeavstemningen. Hvis kommunestyret velger å gi en høringsuttalelse til NVE som er i strid med resultatet i folkeavstemningen, er det et større problem for demokratiet og dermed en større politisk skandale, enn om en stortingsrepresentant eksempelvis velger å gå på nattklubb eller ikke når han er på utenlandsreise.

3. Var resultatet så jevnt at folkets røst ikke bør telle?

Stemmetallet var henholdsvis 51,6 % imot og 45,9 % for. Differansen er 5,7 %. Det er et klart resultat. I EU avstemningen i 1994 var henholdsvis 52,2 % imot og 47,8 % for. Differansen var 4,4 % som ble ansett som et knapt men likevel klart nei flertall.

Så vidt meg bekjent har kommunestyret ikke på forhånd bekjentgjort hvor stor prosentvis overvekt de krever for at folkets røst ikke skal bli annullert som «dødt løp». Det virker lite tillitvekkende om politikerne etter at valgresultatet foreligger skal fastsette grenser for sensur av folkets røst. Da vil oppstå mistanke om at politikerne setter en grense som medfører at folkets røst annulleres hvis det resultat i folkeavstemningen som kommunestyret på forhånd håpet på, ikke oppnås.

Hvis man først skulle sette krav til størrelsen på stemmeovervekten, ville det vært mer naturlig å snu på flisen. Vindmølleparker vil bety så store delvis irreversible naturinngrep i en kommune som ellers profileres sterkt på turisme og friluftsliv, at man burde kreve et særlig klart flertall for vindmøller for å være sikre på at folket ønsket en så stor endring.

4. Hvem er folket i Solund og hva mener de om vindmøller?

I Solund kommune er det ifølge renovasjonsselskapet NGIR ca. 565 private kunder. Drøyt halvparten (311) er vanlige fastboende husholdninger mens en knapp halvpart (254) er fritidsboliger. Hvis en anslår at 10% av fritidsboligene eies av personer som er bosatt i Solund og dermed hadde stemmerett i vindmøllevalget, er det ca. 229 grunneiere i Solund som ikke var meningsberettiget i folkeavstemningen.

Grunnen til at disse har valgt å skaffe seg fritidseiendom i Solund er typisk at de verdsetter kommunens spesielt gode rekreasjonskvaliteter og jomfruelige skjærgård. For disse vil vindmøller ikke være noen fordel. Ut fra formålet disse har med å være i Solund, er det høyst sannsynlig at de aller fleste av de i denne gruppen som hadde funnet det bryet verdt å stemme, ville stemme imot.

Den som tviler på det kan gå gjennom listen: «Nei til vindmøller i Solund» og vil da se at mange av de knapt 500 navnene på listen er personer som eier eller har tilknytning til fritidsboliger i Solund.
Man kan mene at personer som bor i kommunen på helårsbasis bør være mer meningsberettiget enn personer som bare er grunneiere og i Solund i sin fritid, fordi helårsboende er mer opptatt av kommunens totale tjenestetilbud og dermed lettere kan vurdere nytten av vindmølleselskapenes økonomiske løfter. Men er det rimelig at ca. 229 grunneiere er totalt uten innflytelse i et spørsmål som kan være avgjørende for om det blir vindmølleparker eller ikke og som kan gå direkte på rekreasjonskvaliteten og dermed poenget med å være grunneier i Solund?

Etter Plan- og bygningsloven har grunneiere nøyaktig samme rettigheter og dermed rettssikkerhet uavhengig av om de er bosatt i den kommune eiendommen ligger i eller ikke. Tradisjonelt sett er Høyre og framskrittspartiet kjent for å verne om grunneieres interesser. Selv om det muligens ikke er juridiske hindringer i veien for å også gi grunneiere som ikke bor i kommunen stemmerett, kan det være flere gode grunner som tilsier at man velger at bare kommunens egne innbyggere gis stemmerett i en slik folkeavstemningen. Men om kommunestyret i sin vurdering velger å se helt bort fra denne gruppen fremstår det som diskriminering. Vil kommunen være bekjent av en slik diskriminering? Kommunens troverdighet i forhold til ønsket om å øke områdets aktualitet for rekreasjon og turisme vil blant annet avhenge av hvordan man behandler de som allerede har valgt å satse store summer på å tilbringe fritid i Solund. En slik diskriminering fremstår heller ikke som særlig inkluderende.

Den stemmeberettigede delen av folket i Solund har gitt et klart nei til vindmøller. Når man hever blikket noe og også tar hensyn til den del av folket i Solund som er grunneiere men ikke stemmeberettigede, fremstår det som høyst sannsynlig at folket i Solund med et stort flertall ikke ønsker vindmøller.

5. Konklusjon

Folket i Solund har gitt et klart svar om at de ikke ønsker vindmøller. Folkeavstemningen er i tråd med vår statsforfatning juridisk sett formelt ikke bindende for kommunestyret. Like sikkert er at det er bred politisk enighet om at slike avstemninger er reelt bindende, fordi det vil være politisk skandale om man ber om folkets syn og deretter ignorerer det. Spesielt ille er det om det skapes inntrykk av at folkeavstemningen var et strategisk trekk for å oppnå sterkere legitimitet for beslutningen, og man velger å ignorere den om den gir et annet resultat enn det man ønsket da folkeavstemning ble besluttet.

Å arrangere folkeavstemning er risikabelt. Det kan ikke reverseres. Idet folkeavstemning er besluttet er «katten sluppet ut av sekken». Det er ikke sikkert at den vil inn igjen. Kommunestyret bør forholde seg til det klare resultatet som foreligger i stedet for å late som om kommunestyret fremdeles kan avgjøre spørsmålet etter eget forgodtbefinnende.

Dersom kommunen velger å gi positiv anbefaling til NVE for de tre konsesjonssøknadene selv om folket er klart imot, vil sakens underliggende fakta uansett være kjent for NVE. NVE vil måtte vurdere saken på selvstendig grunnlag, og vil trolig måtte konkludere med at kommunens anbefaling er udemokratisk og dermed ikke kan ansees som en ordinær positiv anbefaling fra en kommune.

Etter mitt syn har kommunen alt å tape på en eventuell positiv anbefaling. De risikerer å tape folkets tillit og anseelse i Solund og å oppnå herostratisk berømmelse ved å bli et av ytterst få eksempler fra nyere tid på at resultatet i en folkeavstemning har blitt ignorert. I kjølvannet av dette risikerer man at fokuset på sakens habilitetsaspekter fortsetter og at saken anvendes som argument for at kommuner bør være av en viss størrelse for å kunne forvalte på hensiktsmessig måte.

Jeg tror kommunestyret velger å ikke anbefale de tre søknadene overfor NVE og at kommunestyret dermed foretar en like klok avgjørelse som da de besluttet å iverksette folkeavstemning i saken.

Martin Søfteland
jurist

Oljefondet burde avskaffast.....

Statens Pensjonsfond Utland (tidlegare kalla «oljefondet») bestod av astronomiske 3089 milliardar kroner, og tapte nyleg «berre» 284 milliarder. Etikkrådet som gir råd om investeringane til oljefondet blir stort sett ikkje tatt på alvor. Dersom økonomien kolapsa vil sannsynlegvis mesteparten av oljefondets milliardar fordampe i lause lufta. For det er jo ikkje faktiske pengar som står på ei bok må vete. Det er berre tall i ei maskin som blir flytta hit og dit…

Oljefondet tenar (og tapar) milliardbeløp på å investere pengar i private store korporasjoner som meir eller mindre styrar handelelen i verden i dag fordi dei utkonkurrerar glatt sine små konkurrentar som ikkje får slik pengestøtte . Så «gleden» av oljepengane får stort sett dei store private korporasjonane samt nokre av våre folkevalgte som gjerne får jobbar i legemiddelindustrien, oljeindustrien, vaksineindustrien osv som dei smørte når dei var politikkarar med å innføre «lovverk» tilpassa korporasjonane.

Den såkalte «frie» konkurransen som norske småbedrifter blir fortalt dei har er ikkje eksisterandes sidan oljefondet støttar storbedriftene i utlandet med pengar og desse storbedriftene kjøper so opp dei små etterkvart som dei går konkurs verden over.

Oljefondet støttar bla:

• Vaksineprodusentar som Norge kjøper vaksiner av (GlaxoKlineSmith & svineinfluensavaksinen)
• Kjemikalieselskaper som Norge kjøper kjemikalier frå.
• Barnearbeid i fattige land som Norge handlar med (bla Monsantos «barnevennlege» industri der barna blir kjemisk forgifta av bla sprøytemiddel samt svært lange arbeidsdagar)
• Genmanipuleringsindustrien som øydelegger Jordas biologiske mangfold og bøndenes friheit. Indias jordbruk er rassert av Monsantos patent på liv.
• Sprøytemiddelselskaper som vi kjøper sprøytemiddel frå ( Monsantos «RoundUp»)
• Såkalt ”Grønn jordbruks revolusjon” i Afrika der kjemikalier, kunstgjødsel og genmodifiserte frø skal brukast (ofte frø som gir sterilt avkom). Bonden blir avhengig av genmanipulerte såfrø- og kjemikalie produsenten og vil ikkje lenger kunne høste eigne frø frå eiga avling til såing til neste sesong (som i India, Brasil, Argentina mm ).
• Atomvåpenindustrien og atomkraftverk i bla USA, Israel og Japan (bla atomkraftverket Fukushima Daiichi )
• Våpenindustrien ( klasebomber og landminer)
• Fiskeoppdrettsindustrien (via kjemikalier, genmanipulert för og antibiotika)
• Legemiddelindustrien som Norge kjøper legemiddel frå (og som legane «reklamerar» med)
• Karbonmarkedet som skattebetalarane betalar pengar til og oljefondet tenar pengar av (Karbonmarkedet er basert på den nye fanatiske «relgionen» kalla «menneskeskapt global oppvarming pga CO2”).
• Gruveindustrien (bla det kanadiske gruveselskapet Gabriel Resources (GR) som har eit gruveprosjekt i Romania der 2000 personar skal tvangsflyttast og 900 hus rivast…)
• Regnskogøydeleggandes industri (som faktisk kan påverke klimaet)
• Tobakk- , alkohol- og spillindustrien
• Matindustrien via E-stoffproduksjon (bla det kunstige søtningsmiddelet kalla bla Aspartame/E-951/NutraSweet/Aminosweet). Aspartame kan fungere som ei nervegift! Aspartame er produsert hovedsakleg av Monsanto vha genmanipulerte bakteriar.
• Vindmølleprodusentar som Norge kjøper vindmøller frå?

Oljefondet burde etter mitt syn avskaffast og pengane heller gå til å støtte kun miljøvennleg framtidsretta prosjekter der industriprosessen er miljøvennleg heile produksjonsvegen. Slik det er i dag så er oljefondet ein av verdens verste fond angåandes miljøbelastninger! Kvifor skal ein stat i det heile vere aksjespekulant?

Kvifor tar ingen av dei store partia dette på alvor? Fordi dei same politikkarane gjerne har aksjar i dei same selskapa som oljefondet investerar i? Ein kan jo og undre seg over kvifor dei store partia er so store? Fordi folk flest ikkje bryr seg eller fordi folk ikkje veit kva oljepengane går til og om investeringane er korupte eller ei berre pengane tilsynelatande strøymer inn til «felleskassa»….?

Solund vindens rike...

…skal det også bli vindmøllene sitt rike også?

I Solund er det konsesjonssøkt 3 vindmølleparkar, det eine anlegget åleine vil beslaglegge bortimot halve arealet på øya med nest mest folk – Ytre Sula. Dette er Sula Kraft sitt anlegg med 39 møller. På same øy er det konsesjonssøkt eit lite anlegg på 3 møller. På hovudøya har SAE Vind konsesjonssøkt eit anlegg med 55 møller, som blant anna vil delvis beslaglegge utmarksområdet til den største garden i Solund.
Når det er kjent at Noreg produserar langt meir energi enn det er behov for, og det meste av dette er grøn energi, kvifor skal vi då øydelegge naturen med vindmøllene? Vel har vi ofra mange vassdrag i fortida, men vi må snart lære og seie stopp.

Solund kommune er i ein økonomisk vanskeleg situasjon med stadige nedskjeringar. Men er det å sette opp vindmøller redninga? I anleggsperioden på om lag 5 år vil aktiviteten vere stor og ringverknadane likeså. Kva som skjer etterpå er meir usikkert, det er førespegla 10-15 arbeidsplassar. Då kan vi rekne med ei tilflytting på kanskje 30 personar, når ein reknar med litt familie og at nokre pendlar. Dette er dersom dei 2 største anlegga vert bygde. Det er ikkje desse personane eller møllene som skaper aktiviteten. Når det kjem til stykket er vi som må gjere jobben med å skape ein god stad å bu og skape arbeidsplassar. Det er så lett å sette seg tilbakelent og vente på at møllene kjem, men møllene kjem ikkje til å gjere ein jobb for oss og langt mindre kraftselskapa. Visst vil den økonomiske situasjonen til kommunen betre seg, men vil vi selje den unike naturen vår for 10 millionar(eller 7 millionar, beredskap og fiber..) i året i 25 år? SAE Vind vil som nemnt ikkje gje oss noko som helst, for dei er her for å drive industri. Vi må også hugse på at kommunen vil miste statlege overføringar dersom prosjekta vert realisert, kor mykje veit vi vel ikkje. Kva som skjer når konsesjonsperioden er over eller ved ein konkurs er jo også usikkert.

Har vi rett til å gjere så store naturinngrep for så kortsiktig vinning? Vi har eit forvaltningsansvar oppi dette som overgår økonomisk vinning. For meg og stadig fleire andre er naturlandskapet i Solund unikt. Solund er blant anna iferd med å få eit renommé som kajakkrike og vi har opparbeida flotte turstiar. Vi står i startgropa på naturbasert turisme! Turismen vil ikkje generere like mykje pengar som vindmøller. Men med vindmølleblada stadig sveipande rundt, trur eg dei fleste turistane i kajakk eller med fjellsko vil oppleve det som ganske forstyrrande. Men det som er viktigast oppi dette er korleis vi vil ha det med vindmøllene i kvardagen. Med solrefleksar, iskast, skyggekast, roterande blad, ordinært støy og lavfrekvent støy. Dette er det vel ingen som veit, og varierar frå person til person. Møllene med sine oppstillingsplassar tek liten plass i seg sjølv, i Ytre Sula skal det lagast bortimot 1 kilometer veg for kvar mølle. I landskapet i Solund vil dette lage uopprettelege sår. Javisst kjem folk ut i naturen via vegane, men ein kjem seg ut i naturen via bilvegane som vi har no også. Eg trur ikkje det er så interessant å gå på desse vegane når det du ser er vindmøller og neste veg 200 meter lenger borte.

Eg er innflyttar, men føler meg etter 10 år, som ein suling. Eit av kriteria når eg busette meg her var at når eg har kom utanfor husdøra, så er eg i urørt natur. Det er det fortsatt og slik kjem det også til å vere. Eg har tidlegare sagt at om det kjem vindmøller så vil eg flytte, for naturen betyr så mykje for meg. Eg er ikkje sikker på om eg vil stå for det no, for samfunnet her ute på ”den nagne ø” er så mykje anna! Men noko som er heilt sikkert er at dersom det kjem vindmøller her, vil eg bruke fritida mi andre stader enn i Solund.

Anne Kristine Dyrdal
Ytre Suling og 5. kandidat Solund Senterparti
PS Eg bur og jobbar (i privat sektor) i Ytre Sula, er 31 år og har tru på ei framtid i Sula utan møller.

KALAS HOS KRAFTKÅTE FYLKESPOLITIKARAR

Den 19. august presenterte BT fylkespolitikarane i Sogn og Fjordane sitt forslag til område som kunne åpnast for vindmølleutbygging. Svært lite av kysten i fylket er spart, store område som blei føreslått skjerma av fagfolka som utarbeidde den førre planen er no føreslått ofra. Vi ser for oss lokalsamfunn som blir overkøyrd av politikarar med sterke band til kraftnæringa gjennom t.d. styreverv. Redaktøren i Firda, Jan Atle Stang, er våken og kommenterer saken på leiarplass. Reaksjonane lar ikkje vente på seg. Dei kjem ikkje uventa frå dei som må forsvare næringa og eigen karriere i kraftbransjen, Olav Osvoll, leiar i Sula Kraft og Alfred Bjørlo, leiar i Vindkraftforum.

Både Bjørlo og Osvoll slår fast at folk flest er positive til vindkraft i eige nærområde. Ja, med statistikk kan ein innbille folk mykje rart. Da synes altså folk flest det er bra å få eit anlegg på 30 – 40 vindmøller (sist på Lista) med ei totalhøgde på 125 meter (eller kanskje det doble av det?) utafor stoveglaset, i turområdet eller jaktområdet sitt. Vi kan jo begynne med Nordmarka eller dei bergenske sju fjell og spørje kva oslofolk og bergensarar synes om vindmølleparkar der. Sanninga er vel heller at vindmølleutbygging går tregt i Norge pga mykje lokal motstand.

Motstanden rettar seg nok først og fremst mot den visuelle forureininga, øydelegginga av rekreasjonsområde og dyreliv, dei irreversible inngrepa. Men det er og skepsis fordi det gir få nye arbeidsplassar til dei berørte lokalsamfunna. Det er slutt på den tida då kraftkommunar hadde eit robust næringsliv med stor sysselsetting. Mange av dei har opplevd betydeleg befolkningsnedgang, mange arbeidplassar relatert til kraft er langt unna der krafta blir produsert. For vindkraftkommunar er vilkåra enda verre, for dei får ikkje eingong konsesjonskraftmidlar, slik som vasskraftkommunar har fått.

Bjørlo og Osvoll brukar sjølvsagt og den velkjende klimaretorikken der vindmøller blir svaret på energiutfordringa. Men det er ikkje ei vindmølle i Norge som er bedriftsøkonomisk lønsam. Investeringar i vindmøller blir subsidiert med 30-50% av staten. Det er altså til sjuande og sist vi skattebetalarar som betaler det kalaset. Hadde vi brukt dei pengane på klimakvoter hadde effekten i form av redusert CO2 utslepp vore mange ganger so stor. Og med satsing på jordvarme og opprusting av eksisterande vasskraftverk kan vi lett nå EU sitt krav om andel fornybar energi innan 2020 .

(Sjå artikkel av prof. Einar Sletten i BT 28.05.10, ”Ei tragisk feilsatsing”)

Kommunane i Hardanger sende eit viktig signal til omverda i saka om monstermastene, ei verdsetjing at landskapet og naturen i området. Dette er faktisk god omdømmebygging. Har dei ikkje hatt mange turistar i Granvin, får dei det vel no. Ordføraren i Askvoll er derimot i eit intervju med BT uforbeholdent positiv til vindmølleparkar i sin kommune. Det er dårleg reklame for naturverdiane i kommunen. Slike kommunar seier seg villig til å vere bakgården der byane kan setje strømaggregatet. Tragisk, for kystlandskapet som står i fare for å bli skjemma av vindmøller, med fjordar, øyar, holmar og skjer, er unikt i verdssamanheng og står ikkje tilbake for noko anna norsk natur kan oppvise.

Det er rett nok mange bygdesamfunn som treng sårt vekst i næringar og arbeidsplassar, men vindmøller gir for lite tilbake til desse stadene når prisen er at vi må øydelegge noko av det vakraste vi har av natur, der fjordar og fjell møter hav. Ein smule grotesk med tanke på at vi er eit av verdas rikaste land og og dobbelt so rike no som på 1970 talet, målt etter kjøpekraft. Bjørlo meiner at redaktøren i Firda må ha tatt for mykje Møllers tran, men på kartet som blei presentert i BT ser det meir ut som det er fylkespolitikarane som har tatt sterkare saker enn tran og tømt resten av flaskeinnhaldet utover heile kystlandskapet i Sogn og Fjordane.

Ketil Løken

Odda og Stongfjorden

Det store miljøSViket

Den globale oppvarminga er vår tids største utfordring. Venstre vil ta steget over i lågutsleppssamfunnet og gjere Noreg om til ein føregangsnasjon på klimaområdet.

Mange av oss var særs uroa då dei raudgrøne kom til makta etter valet i 2005. Med det ideologiske utgangspunktet til dei tre nye regjeringspartia (eller for somme: Mangelen på dette) stod det klart at Noreg no ville verte ført i ei anti-liberal og lite nyskapande retning. Men på eitt område var det likevel mogleg å ikkje vere fullt så uroa: Klima og miljø. Rett nok er Arbeidarpartiet verste guten i klassen på dette området – og Senterpartiet kunne knappast brydd seg mindre – men det var von om at i det minste SV ville våge å styre den raudgrøne skuta i klimavenleg retning. Partiet har jo gjennom åra i opposisjon markert seg som eit standhaftig og progressivt miljøparti. Vonbrotet var difor desto større då det synte seg at eit samla regjeringskollegium har gjeve blanke blaffen.

Lat meg først slå fast utgangspunktet til regjeringa: Dei raudgrøne har reint fleirtal og kan gjere akkurat kva dei vil på Stortinget. Vidare har dei hatt meir pengar til rådvelde enn noka anna regjering i norsk historie – dei enorme krisepakkane kjem i tillegg. Og sist men ikkje minst: Dei har hatt meir kunnskapar om klimaendringane enn noka anna regjering. Lat meg vidare slå fast fasiten: Norske klimautslepp har aldri vore høgare enn under dei raudgrøne, og dei har aldri auka meir enn i inneverande regjeringsperiode.

Kvar på vegen gjekk det gale? Den første feilen SV gjorde var nok å gå til sengs med Ap og LO – den mest daudbringande kombinasjonen i norsk klimapolitikk. Vidare er det sjølvsagt slik at SV har vunne nokre miljøslag gjennom dei siste fire åra. Problemet er berre at tapslista er så mykje, mykje lengre.

Det mest openberre sviket er sjølvsagt «månelandinga» på Mongstad. CO2-reinsing av gasskraftverket skulle vere på plass frå dag éin – lova SV på tru og ære. Planen er no utsett til dag eittusenfirehundreogtrettiéin, om den ikkje vert utsett på ny. Planane om reinsing på Kårstø vart utsett i same handvending. Og når ein først er inne på CO2-utslepp: Dei kvotene Noreg faktisk har til overs har regjeringa no gått inn for å selje til andre land – slik at dei totale utsleppa ikkje går ned. Kvotene burde i staden vore sletta.

Mange har fått det verre under den raudgrøne regjeringa, men éin industri har levd livets glade dagar: Oljeindustrien. Regjeringa har rundhåna delt ut 178 leiteløyve til oljeselskapa, noko som er ein solid noregsrekord. Dessutan har dei sårbare havområda i Barentshavet og utanfor Jan Mayen for første gong vorte opna for petroleumsindustri. Dette kjem på toppen av regjeringa (Statoil) sine investeringar i det ekstremt forureinande oljesandprosjektet i Canada.

Av plassomsyn vil eg til sist nøye meg med å nemne skrinlegginga av 9 av 10 vindmølleprosjekt, motstanden mot etablering av ei ordning med grøne sertifikat – som ville sett fart i utviklinga av fornybar energi – samt utsetjinga av Ringeriksbana – som ville korta ned reisetida mellom Oslo og Bergen med ein time og lagt grunnlaget for høgfartsbane. Og sist, men ikkje minst: Klimaforliket på Stortinget, der SVs Inga Marte Thorkildsen fekk i oppgåve å prute ned Venstre, KrF og Høgre sine ambisiøse og klimavenlege framlegg, til føremon for regjeringa sitt stusselege førsteutkast. Heldigvis fekk vi pressa regjeringa til å vedta meir ambisiøse mål og konkrete tiltak enn dei først kom med.

Alt er likevel ikkje heilsvart. Den 9. juli vart det gjeve finansiering til opninga av 4 nye vindmølleparkar. Dette er veldig bra! Det skal likevel seiast at finansieringa ikkje kom på plass før regjeringa fekk ei finanskrise i fanget som gav høve til å dele ut meir midlar. For øvrig vart det gjeve finansiering til heile 16 vindmølleparkar under førre Venstre-regjering.

Denne mangelen på miljøsatsing er ein av dei viktigaste grunnane til at Noreg treng ei ny regjering, ei regjering som vågar å ta klimautfordringa på alvor og å ta radikale grep i miljøpolitikken. Ei slik regjering får ein berre med eit stort Venstre. Kan vi likevel hevde å ha meir truverde enn SV i miljøpolitikken? Ja, det vil eg definitivt seie. Venstre har tidlegare synt at vi er viljuge til å setje regjeringsdeltaking på spel i viktige miljøsaker. Vi har tidlegare gått av på grunn av forureinande gasskraftkraftverk (sentrumsregjeringa, år 2000), og vi seier nei til å sitje i ei regjering som opnar for oljeverksemd utanfor Lofoten og Vesterålen. I tillegg har våre føretrukne samarbeidspartnarar Høgre og KrF synt seg å vere langt meir miljøvenlege enn Arbeidarpartiet, sist gjennom klimaforliket i Stortinget. I alle tilfelle vil Venstre aldri selje miljøsjela si for å klamre seg fast til statsrådslimousinane. Det er meir enn ein kan seie om SV.

Miljø- og klimapolitikken er for viktig til å la dei raudgrøne administrere landet i fire nye år. Difor vonar eg du vil gje meg og Venstre høve til å ta dei grepa som må til i neste stortingsperiode.

Gunvald Ludvigsen
Stortingsrepresentant og 1. kandidat for Sogn og Fjordane Venstre